I denne filmen vises et godt samspill mellom Lydia og hennes bror som har Down syndrom. 

Vi har alle en form for språk som vi bruker i vår samhandling med andre. Måten vi uttrykker oss på gjennom talespråk, skriftspråk, kroppsspråk, gester og tegn vil være svært forskjellig. Et spedbarns blikk, partiledere i politisk debatt eller en gammel dame med demens som roper på sin mor, vil ha svært så ulike former og innhold i sine språklige uttrykk. Hvordan spedbarnet, politikeren og den gamle damen blir møtt av oss andre er helt avgjørende for hvordan samspillet utvikler seg. Vil de som møter dem avvise dem, gå dem i møte på en overfladisk måte eller anstrenge seg for å forstå dem? Vil de følge opp dialogen slik at det kan utvikle seg et godt samspill og en god relasjon?

Mennesker med utviklingshemming kan ha nedsatt funksjonsevne i forhold til viktige funksjoner som har med tenking, oppmerksomhet, hukommelse, læring og språkforståelse å gjøre. I tillegg til dette har mange nedsatt syn og/eller hørsel. Andre kan ha sensomotoriske problemer i form av ufrivillige bevegelser eller forsinket reaksjonstid når det gjelder bevegelse av muskler og ledd. Mennesker med slike sammensatte problemer får ofte vanskeligheter med å uttrykke seg. De får også problemer med å gi respons til dem de er sammen med i en eller annen aktivitet. Det blir vanskelig å gjøre egne valg når de har nedsatt evne til å se og forstå verden rundt seg. Det er viktig å sette i gang dialogstyrkende tiltak så tidlig som mulig i livet. Oppfølging og vedlikehold vil være nødvendig gjennom hele livsløpet blant annet for å oppnå ønsket atferd.

Samvær med andre jevnaldrende, både med og uten utviklingshemming, gir et viktig grunnlag for både sosial utvikling og språkutvikling. I tillegg må pedagoger, omsorggivere og bistandsytere hele tiden arbeide med dialogen mellom seg selv og den utviklingshemmende.

En styrking av personens språkferdigheter og evne til samspill vil påvirke alle funksjoner i livet. Det handler om noe så viktig som ”å se og bli sett”. Å bli sett og forstått slik man er, er helt grunnleggende for menneskers opplevelse av livskvalitet og verdighet. Å se og forstå verden rundt seg best mulig er også viktig for å gjøre egne, valg kanskje sammen med gode nærpersoner. For de barn og unge som har omfattende fysiske funksjonshemninger og utviklingshemming kan det være vanskelig for dem å lære og å forstå ”vårt språk” med ord og tegn. Da må de nære omsorgspersonene bygge opp et samspråk der utgangspunktet er barnet eller ungdommens egne ytringsformer i ulike situasjoner. De nære voksnes utfordring blir å ”lese” den andres kroppsspråk og stemmebruk for så og selv bruke enkle og tydelige uttrykk i hverdagssituasjonene. Slik kan de sammen bygge opp et samspråk som er skreddersydd og unikt for akkurat den som trenger det.

Retten til ytringsfrihet og meningsfrihet står beskrevet (i artikkel 21) i FNs Konvensjon fra 2008 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Som følge av alle menneskers rett til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, har samfunnet plikt til å tilrettelegge for at det blir mulig for alle, uansett funksjonsnivå. Det blir også stadfestet at ulike kommunikasjonsformer kan
tas i bruk i kontakt med det offentlige. Det blir også oppmuntret til at internett og andre medier gjør tjenestene tilgjengelige for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Slik kan retten til selvbestemmelse styrkes, noe som er svært viktig for mennesker med utviklingshemming. Gjennom det kan de blir møtt med respekt. Da kan de oppleve seg selv som betydningsfulle og likeverdige i fellesskapet blant sine nærmeste familiemedlemmer, venner og ulike tjenesteytere og pedagoger samt i det offentlige rom.

I følge FNs konvensjon (i artikkel 24), stadfestes det også at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning i et inkluderende utdanningssystem i sitt lokalsamfunn. Det skal blant annet legges til rette for utvikling av praktiske og sosiale ferdigheter, innlæring av ulike skriftformer samt alternative og supplerende kommunikasjonsformer. Det skal også anvendes undervisningsmetoder og undervisningsmateriell som er til hjelp for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Fokus på språklæring som en rettighet er viktig for mange mennesker med kommunikasjonsvansker. Vedlikehold av ordbruk, skriftspråk og innlæring av nye begreper er nødvendig hele livet gjennom for utviklingshemmede.

FN–konvensjonen er oversatt til norsk i fulltekstversjon. 

Her i Norge finnes det mange foreldre og fagfolk som har erfaring med både utvikling av og gjennomføring av alternative måter å styrke samspillferdigheter på. Det har vært store forskjeller fra kommune til kommune hvilket tilbud det enkelte barn har fått. I flere tiår har det vært gjennomført veiledning og arrangert kurs for foreldre og andre nærpersoner. Målet er å fremme et godt samspill og gode dialoger som kan få positive ringvirkninger. Det har også vært arbeidet mye med språkets og kommunikasjonens betydning i barnehager og i et inkluderende skolesystem. Mennesker med ulik grad av utviklingshemming har fått bruke tegnspråk, tegn-til-tale eller bruk av berøring og bevegelse i sin språkopplæring. Hos andre er det lagt vekt på bruk av bilder og pictogrammer, talemaskiner eller blindeskrift. Overfor de som har de største og mest sammensatte funksjonshemninger kan tolking av og respons på blikk, bevegelse, pust o.a. brukes for å utvikle samspillet mellom dem og omgivelsene.

Nærpersonene til den enkelte og fagfolk må samarbeide for å finne nøkkelen til en best mulig form for kommunikasjon. Det er viktig at alle i personens nære nettverk får opplæring i den alternative og spesielle metoden som blir valgt. Innen statped-systemet er det flere kompetansesentra som har ulike områder de arbeider med.