Forbruk av legemidler
Hove m.fl. (2019) viser i en artikkel publisert i 2019 at personer med utviklingshemming har et høyere forbruk av legemidler enn øvrig befolkning. Antiepileptika og antipsykotika/ psykoleptika som hyppigst forekommende. Dette stemmer med internasjonal forskning. Videre viser artikkelen at personer med utviklingshemming i mindre grad enn andre bruker legemidler mot hjerte- og karsykdommer, 8 % av utviklingshemmede, mens det er rundt 16% i befolkningen forøvrig som benytter legemidler mot hjerte- og karlidelser (Hove m.fl 2019). Engelske studier viser til at hjerte- og karlidelser er den hyppigste årsaken til død blant personer med utviklingshemming i England (Heslop et.al 2014). Det er grunner til å tenke at det er høyere forekomst av slik sykdom hos personer med utviklingshemming enn hos andre (Hove m.fl. 2019). I Norge har vi ikke registerdata på dødsårsak for personer med utviklingshemming, men Hove m.fl (2019) sine funn indikerer at engelske forhold kan være gjeldende også i Norge. 

En studie av legemiddelbruken blant 40 utviklingshemmede i Oslo kommune viser til at det er behov for mer kunnskap om farmakologi og riktig legemiddelbruk blant ansatte i tjenestene til personer med utviklingshemming. Etter en legemiddelgjennomgang ble en av ti legemidler seponert, og det ble gjort endringer hos en tredjedel av personene med utviklingshemming som brukte smertestillende (Granås mfl. 2019).

Psykiske lidelser og medisinering
Revis og Nøttestad (2006) fant i en undersøkelse om makt og tvang at det ikke var samsvar mellom psykisk lidelse og medisinering. Undersøkelsen viste at medisinering av personer med utviklingshemming ble brukt for å redusere uønsket atferd. Matson og Shoemaker(2011) har gått gjennom forskningsartikler og sett på vurderinger, behandling og trender om utviklingshemming og psykopatologi. Her hevdes det at personer med utviklingshemming er av de mest medisinerte mennesker i samfunnet, og at psykofarmaka ikke har noen plass som behandlingsform for utfordrende atferd gjennom den kunnskapen man har tilgjengelig nå.

To femtedeler av voksne med utviklingshemming får foreskrevet psykotrop medikasjon, og en del av denne medisineringen gis på grunn av psykiske lidelser. Men det er verdt å legge merke til at andelen utviklingshemmede med psykiske lidelser er mindre enn andelen som får psykotrope legemidler. Det kommer antagelig av at det i klinisk praksis gis medikamenter ved forekomst av utfordrende atferd. Dette gir grunn til bekymring (Song et al., 2023).

Selv om det er liten forskjell i reduksjon av utfordrende atferd om personer med utviklingshemming mottar medikamentell eller ikke-medikamentell behandling, er det knyttet en rekke bivirkninger til medikamentell behandling, noe man sjelden ser i ikke-medikamentell behandling av utfordrende atferd (Groves et al., 2023).

I en undersøkelse av Bygdnes og Kristiansen (2007) ble det undersøkt bruk av psykotrope legemidler blant 101 voksne personer med utviklingshemming, brukte 44% av utvalget psykotrop medikasjon. Undersøkelsen viste at spesialisthelsetjenesten var lite involvert og dokumentasjon av bivirkninger var lite dokumentert.  I en undersøkelse (2013) i Kvæfjord kommune blant 75 av utviklingshemmede som hadde bodd på sentralinstitusjonen i kommunen, viste at 43% brukte psykotrope medikamenter (Bygdnes, A.M.). Bygdnes konkluderer med at behandlingen ikke samsvarte med lidelsen pasientene hadde, og at et samarbeid mellom fastlege, psykisk helsevern og pårørende er nødvendig å kunne gi adekvat behandling. I undersøkelsen til Skullerud mfl. (2000) fant man at for 18 av 34 personer var det nødvendig å endre eller avslutte den medikamentelle medisineringen for den psykiske lidelsen.

Pasientsikkerhet og samstemming av legemidler
I Kvæfjord kommune ble legemiddel-liste/kort (fastlegens liste og omsorgsavdelingens liste) gått gjennom hos 12 personer med utviklingshemming (Bygdnes, 2016). Legemiddelgjennomgangen ble gjennomført av fastlege, farmasøyt og medisinansvarlig vernepleier eller sykepleier.  Det ble funnet at 5 av 12 pasienter hadde lister som ikke var samstemte. Tilsammen var 84 legemidler forskrevet, i gjennomsnitt 7 legemidler pr. pasient. Farmasøyten hadde merknader til alle 12 legemiddelkort, i alt 99 merknader; manglende opplysninger om indikasjon for bruk av legemidlet, opplysninger ført på feil sted, dosering og legemidlets styrke var uklar, manglende samsvar mellom forskrevet og gitt dose av legemidlet.

Tverrfaglig og systematisk legemiddelgjennomgang kan være til hjelp for å identifisere problemer hos personer med utviklingshemming relatert til legemidler, LRP. Mohammed (2016) undersøkte i sin masteroppgave legemiddelgjennomgangen hos personer med diagnosen psykisk utviklingshemming i Oslo, (N=40).   Undersøkelsen ble gjennomført i samarbeid med Utviklingssenter for hjemmetjenesten, og hovedkonklusjonen i undersøkelsen er at utviklingshemmede bruker mange legemidler og har mange legemiddelrelaterte problemer. I undersøkelsen ble det identifisert 191 LRP, i snitt 4,9 LRP  pr. person og 97% hadde minst et LRP.  Det legemiddelrelaterte problemet som oppsto hyppigst var det som ble definert til å  være "unødig" legemiddelvalg (24%), bivirkninger (11%) og for lav dose (11%).  Legemidlene som hyppigst var foreskrevet var antiepileptika, anxiolytika og midler mot forstoppelse. Blant legemidlene hadde antipsykotika, antidepressiva og anxiolytika høyest forekomst av LRP.