Trygghet og risiko i overgangsfasen
Alle tar risikoer hver dag og vår forståelse av risiko varierer i forhold til våre evner, vår forståelse og livserfaring. Risiko kan relatere seg til våre daglige aktiviteter, vårt valg av livsstil og det å erfare problemer i møtet med andre. Unge mennesker med utviklingshemming har i mange tilfeller ikke utviklet de nødvendige ferdighetene til å redusere risiko og blir derfor ekstra sårbare. Når det gjelder mishandling er unge mennesker med utviklingshemming i større fare for å oppleve dette fra sine jevnaldrende enn andre. Krenkelser kan ta mange former, men de som er mest hyppig rapportert er mobbing, trakassering og verbal utskjelling. Opplevelsen av trakassering resulterer gjerne i lavere selvbilde og mindre livsglede.

Overgangen fra barn til voksen er karakterisert ved at individet får større valgmuligheter og økt selvbestemmelse som følge av økt uavhengighet av foreldre og foresatte. For foreldre og omsorgspersoner til utviklingshemmede er denne perioden gjerne preget av bekymring, og forståelsen av risiko kan variere stort mellom foreldrene og den unge. Man må derfor forsøke på best mulig vis å redusere risikoen for den utviklingshemmede og samtidig unngå å legge for store restriksjoner på vedkommendes selvstendighet og tilgang til de samme mulighetene som deres jevnaldrende har. En viktig del av denne prosessen blir å vektlegge øvelse i ferdigheter som i større grad kreves i voksenlivet. Man bør også være bevisst på at det helsemessige tilbudet ikke må svekkes fordi man går over fra faste rutinemessige sjekker til avtaler etter behov.

Hvordan greie en vellykket overgang?
For at overgangen til voksenlivet skal bli vellykket er det flere punkter som kan trekkes frem:

Tidsperspektiv for overgangen. Her kan det være viktig å bli enig om en målsetning i forhold til når man ønsker at overgangen skal skje. Dette kan gjøre det lettere i forhold til omsorgstjenestene, men for den utviklingshemmede er det også en fordel å ha fornuftige forventninger til når denne fasen skal inntreffe.

En periode med forberedelser og kartlegging av ferdigheter. Det vil være krevende å overføre en person til voksenlivets utdannings- og helsetjenester hvis vedkommende ikke har forutsetninger for å fungere i en slik sammenheng. Derfor er det viktig at det gjøres et forarbeid. For mennesker med store helseproblemer kan dette for eksempel innebære å sjekke om vedkommende er i stand til å håndtere sin egen medisinering. 

Koordinert overgang. Dette innebærer at alle relevante fagpersoner dras inn i en kartlegging av det unge menneskets behov og at denne innsatsen koordineres. De nye voksentjenestene bør spille en mest mulig aktiv rolle i denne overgangsfasen.

Evaluering av overgangsordningene. Tjenesteyterne bør jevnlig evaluere sin praksis så de hele tiden holder tritt med endringene i unge menneskers behov.

Utfordringer fremover
Samspillet mellom de ulike tjenesteytende tilbudene er helt avgjørende hvis støtteapparatet skal fungere i overgangsfasen til voksenlivet. Dette gjelder spesielt samarbeidet mellom tjenester for utviklingshemmede, de generelle helsetjenestene og utdanningssystemet. En måte å koordinere disse tjenestene bedre på er å organisere felles møter der helseproblemer drøftes.

For at den beste støtten skal være tilgjengelig i overgangen til voksenlivet er det også viktig at tjenesteyterne besitter den nødvendige profesjonaliteten og fagkompetansen. Spesifikk opplæring i de fysiologiske og juridiske sidene ved overgangen til voksenliv bør belyses og tjenesteyterne bør samtidig få en innføring i hvilke andre aktører som er involvert i omsorgen av unge mennesker med utviklingshemming. Når det gjelder det siste bør det rettes oppmerksomhet mot forskjellene i struktur og tilnærming ved de ulike tjenestene. Enkelte av dem kan for eksempel benytte seg av individbaserte tilnærminger, mens andre vektlegger mer nettverket rundt individet. Disse tilnærmingene kan i beste fall supplere hverandre og bane vei for en mest mulig omfattende forståelse av den utviklingshemmedes behov.

Denne teksten er et sammendrag av artikkelen ”Transition for children with intellectual disabilities” av Diana Andrea Barron, Jo Violet og Angela Hassiotis. Artikkelen ble første gang publisert av forfatterne i 2007, og oppdatert i 2014.