Som i alle befolkningsgrupper finnes det også i innvandrerbefolkningen barn og voksne med utviklingshemming eller andre funksjonsnedsettelser. Foreløpig finnes det relativt lite norsk forskning med og om de personene og familiene det dreier seg om. I andre land som Storbritannia og USA finnes det langt mer forskning på dette området. Du kan lese mer om forskningen knyttet til personer med minoritetsbakgrunn i denne NAKU artikkelen. 

Kultur
Det er grunn til å framheve at mennesker fra ulike deler av verden, men også innenfor det samme landet kan framstå på måter som virker fremmed. Annerledes utseende og væremåte kan gi opphav til spesielle oppfatninger om individer og grupper. Dette kan igjen gi opphav til stereotype forestillinger om enkeltpersoner eller grupper. Dersom slike forestillinger ikke blir diskutert og problematisert, kan innvandrere og personer med minoritetsbakgrunn bli møtt med fordommer og holdninger om at de skiller seg ut fra den norske befolkningen på mange, ofte negative, måter.

I en britisk studie (Bywaters, Ali, Fazil, Wallace & Singh, 2003) er fire slike stereotyper identifisert. For det første handler det om at innvandrerfamilier har religiøse forklaringer på barnets funksjonsnedsettelse, altså at det enten dreier seg om en straff eller en utfordring som Gud gir dem. Deretter handler det om at de føler skam og derfor ikke søker hjelp, og til sist handler det om at de har lave forventninger til sitt barns framtid. En annen stereotypi er at innvandrerfamilier har store familier som gir dem støtte og hjelp. I motsetning til dette viser både internasjonale og norske studier at langt de fleste innvandrerfamilier har medisinske forklaringer på nedsatt funksjonsevne og at de har tatt kontakt med helsevesenet både i hjemlandet om barnet ble født der og i Norge etter at de har kommet hit. Det stemmer heller ikke at alle har en stor familie. Det viktigste for norske fagpersoner er at de forholder seg til personer med utviklingshemming/nedsatt funksjonsevne på en imøtekommende og respektfull måte. 

Innvandrere og personer med minoritetsbakgrunn med utviklingshemming som er bosatt i Norge, har i hovedsak rett på de samme ytelsene og tjenestene som andre innbyggere. Dette gjelder barnehage og skole, trygdeytelser og tiltak som dagsenter og støttekontakt. Flere vil sannsynligvis flytte inn i bofellesskap. Med andre ord vil de inngå i gruppa tjenestemottakere og følge et hovedspor når det gjelder tjenester til mennesker med utviklingshemming. Det er mulig å stille spørsmål om det er uproblematisk at voksne med utviklingshemming med annen etnisk bakgrunn enn den norske tilbys et hverdagsliv som er utviklet i en norsk sammenheng. Har de for eksempel behov for at tjenestene tilpasses på en måte som ivaretar deres bakgrunn, språk og religion?

Språk og tolk
Språkproblemer kan skape misforståelser, som i verste fall kan få direkte følger for behandlingsutfallet. Det kan også gjøre tilgangen på tjenester dårligere for grupper som av språklige grunner har problemer med å formidle sine behov. Dette blir særlig alvorlig når det dreier seg om kronisk syke og personer med funksjonsnedsettelser.

Tolk vil være helt avgjørende der bruker og tjenesteyter ikke har felles språk. Men selv personer med brukbare norskkunnskaper kan ha behov for språklig bistand når det dreier seg om kompliserte samtaler. Bruk av tolk vil løse noen av disse problemene, samtidig som det også er knyttet utfordringer til å kommunisere via en tredjeperson. Mange opplever det som et forstyrrende element. Dette er sannsynligvis noe av årsaken til at det fra praksisfeltet rapporteres om underforbruk av tolker. Du kan lese mer om minoritetsspråk i denne NAKU artikkelen. 

Behov for videre forskning
Et annet spørsmål er hvordan en kan legge til rette for ungdomstiden og samvær med jevnaldrende samtidig som en beholder kontakten med sitt eget nettverk og kultur. Ellers er det behov for å vite mer om overgangen til voksent liv for personer med minoritetsbakgrunn med utviklingshemming. Hvordan blir deres språklige og kulturelle identitet ivaretatt, og hvordan møtes de som voksne, og familien deres, av det norske hjelpeapparatet.