Habilitering en prosess som bidrar til å styrke mennesker med funksjonsnedsettelser, slik at de kan oppnå best mulig deltakelse og livskvalitet.

Habilitering påvirkes av en rekke lover og regler.
Her er noen eksempler på slike lover:

Helse- og omsorgstjenesteloven: Dette er en sentral lov som regulerer helse- og omsorgstjenester i Norge. Den omfatter også habiliteringstjenester og fastsetter hvordan kommunene skal organisere og tilby slike tjenester.
Pasient- og brukerrettighetsloven: Denne loven gir pasienter og brukererettigheter i helse- og omsorgstjenestene. Den inneholder bl.a. bestemmelser om rett til individuell plan, medvirkning og informasjon.
Lov om spesialisthelsetjeneste m.m.: Habilitering i henhold til spesialisthelsetjenesteloven referer til tjenester som gis til personer med medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse. Målet er å fremme mestring, selvstendighet og deltagelse i samfunnet.

Disse lovene sikrer at personer med funksjonsnedsettelser får tilgang til nødvendige tjenester og tiltak for å oppnå best mulig funksjonsnivå og livskvalitet. Habiliteringsprosessen er ofte individuell og tilpasset den enkeltes behov.

Habilitering gis av både spesialist- og primærhelsetjenesten avhengig av den enkeltes behov. Om det er mer grunnleggende og langvarige tjenester som etterspørres vil dette omfatte habilitering i kommune. Les mer om dette i veilederen for rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.
Ved behov for mer spesialiserte tilbud enn det kommunen kan gi, kan en få habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Les mer om detter her.

Oppgavene er mer konkret utformet for spesialisthelsetjenesten enn for kommunene, jfr. forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 5. Dette er i tråd med prinsippet om at spesialisthelsetjenesten er negativt avgrenset i forhold til oppgavene som påhviler det kommunale tjenestenivå. Det innebærer at det som ikke er definert som spesialisthelsetjeneste, er et kommunalt ansvar. Se kapitlet om avklaring av ansvar og oppgaver.

Om pasient eller bruker har behov langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har en rett til å få utarbeidet en individuell plan.

Rett og plikt til koordinator og individuell plan
Rett og plikt til koordinator og individuell plan er nedfelt i flere ulike lovregler.

• Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5, 2-5b og 2-5c
• Helse- og omsorgstjenesteloven §§ 7-1, 7-2 og 7-2a
• Spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-5 og 2-5a
• Psykisk helsevernloven § 4-1
• Barnevernloven § 3-2a 
• Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 15 (NAV-loven)
• Sosialtjenesteloven § 28 og § 33

Bestemmelsene utdypes i Forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester og Forskrift om habilitering og rehabilitering, og koordinator. Rutiner for samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten skal nedfelles i samarbeidsavtaler jf. helse- og omsorgstjenesteloven. Helsedirektoratet har utgitt veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. 

Skolens plikt til å delta i arbeidet med individuell plan er nedfelt i Opplæringslova § 4A-14  og Privatskolelova §3-6a om samarbeid og samordning. Lovene viser til at kommunen, fylkeskommunen og skolen "skal samarbeide med andre tenesteytarar dersom samarbeid er nødvendig for å gi eleven eit heilskapleg og samordna tenestetilbod. Dersom eleven har individuell plan etter anna lov og forskrift, skal skolen delta i samarbeid om utarbeiding og oppfølging av tiltak og mål i den individuelle planen."

Mer om individuell plan i denne artikkelen. 

Helsedirektoratet  utgav høsten 2016  en veileder om pårørende i helse- og omsorgssektoren.  Veilederen tar for seg helseforetak og kommuners plikt ovenfor pårørende, hvem regnes som pårørende, involvering av pårørende i utredning, behandling, informasjon og støtte til barn som pårørende mv.

Les også artikkelen koordinert og sammenhengende tjenestetilbud.