Som bakteppe vil jeg trekke frem FN’s verdenserklæring om menneskerettigheter art 18.

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Denne retten er kanskje en av de mest sentrale artiklene i erklæringa. Det handler om retten til å eie seg selv og sine tanker. I heftet Samhandling mellom helse- og omsorgstjenesten i kommunene og tros- og livvsynssamfunn utgitt av Samarbeidsrådet for Tro og Livssyn (STL) i samarbeid med Helsedirektoratet finner vi i innledningen:

Uten aktiv hjelp fra helse- og omsorgspersonell vil for eksempel mange mennesker med kognitiv nedsatt funksjonsevne ikke få denne muligheten. Faren er også stor for at de kan bli påtvunget en tro eller et livssyn mot sin vilje. Begge deler er brudd på religionsfriheten.

Dette innebærer også retten til fravær av religion, men den får ligge i denne omgang.

”Lise” er 25 år og har en lett utviklingshemming. Ei bestemt dame som er bevisst på hva hun vil. Hun er ikke uttalt religiøs, men hun er opptatt av eksistensielle spørsmål og diskuterer gjerne dette med personalet og andre. Hun har et stort nettverk av venner og bekjente, hvorav en bekjent er pinsevenn. Hun har egen leilighet tilknyttet personalbase, som hun får tjenester fra.

Lise var en dag i byen sammen med en tjenesteyter for å handle da de møtte to medlemmer fra Pinsevennene i forkynnende virksomhet. Lise er åpen og imøtekommende, og kanskje med den bekjente i tankene, inviterer hun dem på hjemmebesøk. Det avtales vaffelselskap hos Lise engang i påfølgene uke. Tjenesteyter bistår med å legge til rette. Neste dag forteller Lise sine foreldre om besøket som skal skje, noe som fører til utskjelling av boligpersonalet. Foreldrene var sikker på at Lise ville blitt pinsevenn om besøket ble gjennomført. Personalet valgte å følge innvendingene og avtalen ble avlyst. Lise hørte etter uten protester.

Man kan ikke se bort ifra at personalets valg var basert på en vurdering der et godt forhold til pårørende ble veid viktigere enn Lises rett til trosutøvelse. Det er lett å tenke seg at en konfrontasjon på dette området ville vanskeliggjort samarbeid. Rent juridisk vil personalets valg muligens ikke la seg begrunne jf art. 18. Faglig kan det være aktuelt å spørre hvilken nytte kontra skade et medlemskap hos Pinnsevennene kunne medføre. Vår kompetanse innenfor dette feltet er vel heller begrenset, så hvem skulle i så fall gjort denne vurderingen? Med etikkens gylne regel i bakhodet; hva om dette hadde vært meg? Ville jeg godtatt at mine foreldre hadde tatt dette valget på mine vegne dersom jeg hadde vært i tjenestemottakerens sted?

Er det ikke slik at vi mennesker velger religioner etter hva som passer oss best? Vi undersøker, søker, vurderer, vi føler, og vi gjør oss opp en mening basert dels på noe selvopplevd, dels på noe abstrakt, men vi klarer likevel å gjøre det til noe konkret i form at vi lar tro- og livssyn bli en del av vår identitet, virkelighetsforståelse og verdigrunnlag. Har man en kognitiv svikt er det kanskje ikke like lett å vurdere det som ikke er opplevd. Abstraksjon kan på et generelt grunnlag være vanskelig for mennesker med nedsatt kognitiv funksjon, men er vi villige til å legge til rette for denne muligheten for opplevelse? Man skal ikke underslå verdien av fellesskap og samhold i lys av denne konteksten.

Eksempelet setter retten til frihet, selvbestemmelse og religionsutøvelse opp mot tjenesteyternes behov for samarbeid med pårørende, hvor bakteppet er pårørendes holdning til Pinsevennene. I dette spenningsfeltet ble STL i den aktuelle kommunen kontaktet for å belyst saken. De hadde på sin side full forståelse for tjenesteyternes behov for å ha et godt samarbeid med pårørende, men de mente også at mennesker med utviklingshemning også burde ha retten til å skifte tro, herunder prøve og feile, teste ut hva som passet den enkelte, for så å ta et så godt kvalifisert valg som mulig, uavhengig av den tiden det måtte ta.

For tjenesteyterne vil tilrettelegging hvor man evner å balansere trosutøvelse uten å bli oppfattet som verken forkynnende eller unnlatende være en krevende jobb. Forventninger avklares som kjent best i forkant av en hendelse. Slik sett er det å anbefale at pårørende informeres om rollen til tjenesteyterne, og samtidig blir informert om de lovpålagte oppgaver disse innehar. Det kan være naturlig å tenke at informasjonsplikten bør ligge hos saksbehandler. Ansvaret bør uansett være plassert.