Den grunnleggende rettigheten, som står i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, viser til at enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

Religionsfriheten er en av de grunnleggende menneskerettighetene som er gitt alle innbyggere uavhengig av funksjonsevne, og den står i Grunnloven § 2 og i Grunnloven § 16.

I retten til fri religionsutøvelse ligger et vern mot å bli aktivt hindret i sin religions- utøvelse og å bli forfulgt for sin tro og sitt livssyn og retten til like muligheter til å utøve og praktisere tro og livssyn. Du kan lese mer inngående om rettigheter i forhold til tros og livssyn i rundskrivet som Helse- og omsorgsdepartementet sendte til alle landets kommuner i 2009.  

I 2007 ble tjenestemottakers mulighet til å utøve sin tro og sitt livssyn satt inn i et rettighetsperspektiv. Da ble tematikken synliggjort som en naturlig del av arbeidet med individuell plan.  Bakgrunnen for at tro- og livssyn ble tatt inn i Individuell plan var at tematikken ble synliggjort i Innst. S. nr 150 (2006-2007). Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om framtidas omsorgsutfordringer (Mestring, muligheter og mening). «Her heter det at mennesker med psykisk utviklingshemming må sikres å kunne utøve sin tro eller sitt livssyn». (Komiteens merknader 2,21 Styrket rettssikkerhet.

Tematikken ble fulgt opp av rundskriv I – 6/2009 Rett til egen tros- og livssynsutøvelse, utgitt av Helse- og omsorgsdepartementet.  Her heter det: «I dette må det innfortolkes en plikt for hese- og omsorgstjenesten til å legge til rette for at den enkeltes mulighet til tros- og livssynsutøvelse». Rundskrivet bygger på allerede eksisterende lover og forskrifter.

Utgangspunktet er at de som er avhengig av praktisk og personlig bistand fra den kommunale helse-  og omsorgstjenesten, også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse, i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser om religion og ytringsfrihet. Her ligger Grunnloven § 16 til grunn: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsutøvelse».  Når mennesker som mottar helse- og omsorgstjenester har behov for bistand for å kunne oppnå full religionsfrihet, er bistand tolket som en del av retten til religionsfriheten.

Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9 understreker denne retten og konkretiserer hva denne retten innebærer. Også FNs standardregler tar opp tematikken i artikkel 12; «Statene skal oppmuntre til tiltak som gir mennesker med funksjonshemming mulighet til å delta på like vilkår i det religiøse liv i det samfunn de tilhører.

Overnevnte rundskrift henviser også til Kvalitetsforskriften hvor det står at personer som mottar pleie – og omsorgstjenester etter kommunalhelsetjenesteloven skal få «ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkeltes menneskets selvbestemmelse, egenverd og livsførsel» Retten til tros- og livssynsutøvelse er et slikt grunnleggende behov, selv om det ikke eksplisitt er tatt med i opplistingen i forskriftens § 3.  Videre henviser rundskrivet til sykehjemsforskriften §4-6 der det framgår at «beboerne skal ha frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn».

Rundskrivet konkluderer med «For den kommunale helse- og omsorgstjenesten innebærer dette et ansvar for å skre tilrettelegging av et omsorgstilbud der også kulturelle og åndelige behov blir ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønske, bakgrunn og tilhørighet».

I desember 2013 utgav Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i samarbeid med Helsedirektoratet veiledningsheftet «Samhandling mellom helse- og omsorgstjenesten i kommunene og tros- og livssynssamfunn.  Den som mottar hekse- og omsorgstjenester har også rett til å utøve sin tro eller sitt livssyn – alene og i fellesskap med andre». Her heter det i innledningskapittelet  «Rett til tros- og livssynsutøvelse gjelder alle, også dem som ikke selv er i stand til å sette ord på hva de ønsker. Uten aktiv hjelp fra helse- og omsorgspersonell vil for eksempel mange mennesker med kognitiv nedsatt funksjonsevne ikke få denne muligheten.  Faren er også stor for at man kan bli påtvunget en tro eller et livssyn mot sin vilje. Begge deler er brudd på religionsfriheten». Heftet gir en god veiledning i hvordan alle som har et delansvar for å sikre at mennesker som mottar helse- og omsorgstjenester kan ivareta dette i praksis. (Helse- og omsorgstjenesten, tros- og livssynssamfunnene og pårørende /verger. Heftet har også et utdrag av relevante rettskilder som direkte og indirekte synliggjør demne retten.

I forhold til den enkeltes rettighet og kommunens forpliktelse heter det: «Den som mottar helse- og omsorgstjenester skal motta tjenestene i samsvar med de lover, forskrifter, rundskriv, offentlige føringer og veiledninger som regulerer tjenestene. Den som yter tjeneste er forpliktet til å gjøre dette i tråd med disse bestemmelser. Dette innebærer at en tjenesteyter ikke selv kan definere kriteriene for tjenesten. Når en tjenestemottaker er gitt en rettighet, følger det at andre har et ansvar for å sørge for at denne retten blir fulgt opp i praksis».

Muligheten til tros – og livssynsutøvelse blir nå tatt inn i offentlige dokumenter som omhandler tjenesteytingen. Jfr. Meld til St. 15 (2017-2018) Leve hele livet. En kvalitetsreform for eldre. (5.2. Tro og liv).