Tro og livssyn sett i forhold til mennesker med utviklingshemming har en forholdsvis kort historie i Norge. Historien viser at en tidligere ikke regnet med at mennesker med utviklingshemming kunne ha en tro. Var en ikke i stand til å ta imot kunnskap om troen, kunne en heller ikke tro. Dermed ble mennesker med utviklingshemming heller ikke konfirmert. På sentralinstitusjonene skjede det derimot en forandring. Det ble derfor lagt til rette for søndagskole og gudstjeneste. Mange av beboerne levde et aktivt trosliv. Da ansvarsreformen kom på nittitallet, og mennesker med utviklingshemming ble tilbakefør til sine hjemkommuner, skulle en delta i de lokale aktiviteter slik vanlig er i lokalsamfunnet. Heri også deltakelsen i sitt tros- eller livssynsamfunn, som helt ordinære medlemmer. 

Ordparet tro og livssyn i betydning av å praktisere sin tro og sitt livssyn, er en del av livets åndelige dimensjon. Mens den åndelige dimensjon er vidt begrep og handler om livet generelt, handler tro og livssyn spesifikt om hvordan en innretter livet i forhold til eksistensielle spørsmål og trospraksis. Det handler om det er en Gud eller ikke, om liv og død og om hvordan en forholder seg til denne gud. Den åndelige dimensjon er en del av helhetssynet på mennesket, sammen med de fysiske, psykiske, sosiale og kulturelle sider.

De forskjellige tros- og livssynssamfunn har forskjellig praksis i forhold til hvordan en skal leve med sin tro eller sitt livssyn i hverdagen. Dette legger føringer for hvordan en innretter livet, om etikk og om trospraksis som lesning fra hellige skrifter, bønn, lovprisning, ritualer, fellesskap osv. For å kunne gi mennesker med utviklingshemming bistand i deres trospraksis, må derfor tjenesteyterne har kunnskap om tjenestemottakers tro - eller livssyn. Å forholde seg til tjenestemottakers tro og livssyn med dyp respekt og legge til rette for muligheten til fri ros- og livssynsutøvelse, hører med til forsvarlig tjenesteyting.