Det var med innføringen av Reform 97 (Opplæringslova 1998; St. meld. Nr 29 1994-1995) at skolefritidsordningen (SFO) slik vi kjenner den i dag ble innført. I noen kommuner omtales SFO som Aktivitetsskolen (AKS).  Innføringen av SFO sammenfaller derfor i stor grad med seksårsreformen, og behovet for tilsyn av de minste barna etter ordinær skoletid var noe av bakgrunnen. Det fremgår av paragraf 1-7 i Opplæringslova at alle skoler skal ha et tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid for 1.-4. trinn, og for barn med særskilte behov på 1.-7. trinn. Ordningen skal legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter med utgangspunkt i alder, funksjonsnivå og interesser hos barna. Kommunene er pålagt å ha egne vedtekter for SFO, men utover dette ligger det få føringer. 

Mangel på sentrale føringer fører til store variasjoner i tilbudet
Den nasjonale evalueringen av SFO som kom i 2018 (Wendelborg mfl. 2018) viser at manglene på sentrale føringer har ført til en ekstrem desentralisering hvor innhold og organisering kan bestemmes av kommunen eller på den enkelte SFO og er avhengig av enkeltpersoner og sammensetninger i barnegruppa. Dette gir grobunn for et tilbud som varierer mellom kommuner men også mellom SFO innad i kommuner.

Økt økonomisk belastning for familier med behov for SFO-plass utover 4. trinn
Denne variasjonen spiller også inn på tilbudet til barn med særskilte behov som utviklingshemming. Eksempelvis er det store forskjeller mellom kommuner om barn med særskilte behov må betale for SFO-plassen i 5. til 7. trinn eller ikke. I mange kommuner må foreldre betale for en slik plass, mens det slipper foreldre med særskilte behov i andre kommuner. I og med at mange familier med barn med nedsatt funksjonsevne har behov for SFO ut 7. trinn og ut resten av opplæringsløpet, oppleves det også urimelig at de må betale for SFO plassen også etter barnet har gått ut 4.trinn. Mange opplever det som en «ekstraskatt» som en blir pålagt fordi en har et barn med særskilt behov, som andre foreldre slipper (Wendelborg mfl 2018). En økt økonomisk belastning kan være særlig vanskelig for foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne, i og med de klart oftere har betalingsproblemer enn øvrige foreldre med barn i samme aldersgruppe (Tøssebro og Paulsen 2014:150).

Store utfordringer for at SFO skal bli en inkluderende arena
Det fremgår i den nasjonale evalueringen at foreldre til barn med særskilte behov vurderer SFO mer negativt enn øvrige foreldre. Særlig gjelder dette spørsmål som omhandler bemanning, kompetanse, aktivitetstilbudet og leksehjelp. Foreldre til barn med særskilte behov uttrykker at de opplever at SFO sine aktiviteter og innhold er mindre tilpasset deres barn enn den øvrige barnegruppen. Foreldre til barn med særskilte behov forteller om situasjoner hvor deres barn kommer hjem stresset og utagerende fordi forholdene ikke er tilrettelagt i SFO. Flere forteller også at deres barn blir overlatt til seg selv alene på et annet rom eller inne når alle andre er ute (Wendelborg mfl 2018).

Evalueringen viser at det er store utfordringer for at SFO skal bli en inkluderende arena for barn med særskilte behov. Barrierene er knyttet til ressurser som bemanning, kompetanse og utstyr. Det er ingen automatikk i at ressursene barn får tildelt i skolen videreføres i SFO-tiden, noe som også kan føre til at hjelpeapparatet nedvurderer SFO sitt potensial. Flere SFO-ledere beskriver i evalueringen at dersom de får et barn med særskilt behov i SFO går det ut over tilbudet til de øvrige barna, i og med det ofte ikke tilføres ekstra ressurser. Slik mange foreldre påpeker i evalueringen resulterer det ofte i et lite tilfredsstillende og ofte ikke et forsvarlig tilbud til barn med særskilte behov i SFO (Wendelborg mfl 2018).