Barnehagen er en sentral oppvekstarena for barn under opplæringspliktig alder. I samarbeid og forståelse med hjemmet skal barnehagen ivareta barns behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Rammeplanen understreker at barnehagen skal være et inkluderende fellesskap der alle barn får mulighet til deltakelse, tilhørighet og utvikling (Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, 2017).

For barn med utviklingshemming er barnehagen ofte den første viktige arenaen for sosial deltakelse utenfor familien. Her legges grunnlag for kommunikasjon, relasjoner, lek og tidlig læring. Samtidig viser både eldre og nyere forskning at det ikke er tilstrekkelig å ha plass i barnehage; kvaliteten på deltakelsen i lek, samspill og fellesskap er avgjørende for om barnet faktisk er inkludert (Tøssebro & Lundeby, 2002; Ytterhus, 2000, 2002; Utdanningsdirektoratet, 2023).

Barnehagedekningen i Norge er høy. SSB viser at 94,5 prosent av barn i alderen 1–5 år gikk i barnehage i 2025. Det gjør barnehagen til en felles oppvekstarena for nesten alle barn, og dermed også en nøkkelarena for å sikre likeverdige og inkluderende tilbud til barn med utviklingshemming (Statistisk sentralbyrå, 2026).

Forskning og kunnskapsgrunnlag
Tidligere norsk forskning viste at barn med funksjonsnedsettelser kunne være fysisk til stede i ordinær barnehage uten å være fullt ut inkludert i lek, samspill og fellesskap. Studier av hverdagsliv og jevnalderrelasjoner viste at barn kunne få en mer marginal posisjon i barnegruppen og i spontan lek (Tøssebro & Lundeby, 2002; Ytterhus, 2000, 2002). Dette perspektivet er fortsatt relevant som bakgrunn for forståelsen av inkludering.

Nyere forskning og evalueringer gir et mer oppdatert bilde av hva som fremmer og hemmer inkluderende praksis. Evalueringen av implementeringen av rammeplanen viser at barnehagene i stor grad kjenner og bruker rammeplanen, og at overganger og inkluderende praksis er områder som prioriteres. Samtidig varierer det hvordan føringene faktisk omsettes til praksis mellom eiere og barnehager (Utdanningsdirektoratet, 2023).

En nyere norsk fagfellevurdert studie av barnehagelæreres perspektiver på støtte til barn med særskilte behov peker på at ansvaret for støtte i ordinær barnehagehverdag oppleves som komplekst. Studien viser særlig til usikkerhet om roller, ansvar og samarbeid mellom barnehagelærere og spesialpedagogiske ressurser, og er derfor relevant også for barn med utviklingshemming som ofte trenger sammensatt og langvarig tilrettelegging (Jacobson et al., 2025).

En annen norsk studie viser hvordan spesialpedagogisk hjelp i barnehagen kan variere i innhold og innretning, og illustrerer at rettigheter alene ikke sikrer god kvalitet i praksis. Selv om studien gjelder barn med språkvansker, er den relevant fordi den belyser hvordan spesialpedagogisk hjelp dokumenteres og organiseres i norsk barnehage (Joner et al., 2023).

Evalueringen av Kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis peker på at samarbeidet rundt barn og elever er styrket mange steder, og at strukturene er tydeligere enn i oppstarten. Samtidig er dokumentasjonen på varige endringer i praksis mer begrenset (Wendelborg et al., 2025).

Når det gjelder kommunikasjon og deltakelse, er alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) et sentralt område. Statped beskriver ASK som språket til personer som helt eller delvis mangler funksjonell tale, og understreker at ASK skal gjøre det mulig å uttrykke ønsker, behov og tanker og å delta i sosialt samspill og læring (Statped, u.å.). For barn med utviklingshemming kan ASK derfor være avgjørende for reell inkludering i barnehagens fellesskap.

Internasjonal forskning viser også at tiltak for barn med utviklingshemming i tidlig alder ofte har fokus på kognitive ferdigheter og dagliglivets aktiviteter, mens det finnes mindre forskning på sosial deltakelse, kommunikasjon og relasjoner (Windsor et al., 2023). Dette er særlig relevant i barnehagen, hvor lek og samspill er sentrale utviklingsarenaer.

Forskning på tiltak og intervensjoner i barnehage og tidlig skolealder viser at det finnes mange ulike tilnærminger, men at kunnskapsgrunnlaget er fragmentert og varierende i kvalitet. Mange studier har små utvalg og ulike målemetoder, noe som gjør det vanskelig å trekke entydige konklusjoner om hva som virker best (Batinović et al., 2026).

Kvalitet og rettssikkerhet i hverdagen
Nyere tilsyn viser  at det fortsatt finnes et gap mellom regelverk og praksis. Utdanningsdirektoratets oppsummering av tilsyn på barnehage- og opplæringsområdet i 2022 viser at det ofte avdekkes mangler knyttet til internkontroll, sakkyndige vurderinger, vedtak og oppfølging av spesialpedagogisk hjelp. Tilsynene peker også på at vurderingen av barnets beste ikke alltid er tydelig nok i saker om individuell tilrettelegging (Utdanningsdirektoratet, 2023a).

Et viktig praksiseksempel handler om forholdet mellom vedtak og faktisk gjennomføring. Det er ikke tilstrekkelig at barnet har et vedtak om spesialpedagogisk hjelp eller individuell tilrettelegging. Vedtaket må være presist, forståelig og gjennomførbart, og støtten må faktisk realiseres i barnehagehverdagen. Dette poenget styrkes både av nyere tilsyn og av nyere forskning om organisering og rolleuklarhet i støttesystemet (Jacobson et al., 2025; Utdanningsdirektoratet, 2023a).

Overgang mellom barnehage og skole
Overgangen fra barnehage til skole er særlig viktig for barn med utviklingshemming. Et godt overgangsarbeid forutsetter tidlig planlegging, tydelig ansvarsdeling og godt samarbeid mellom foreldre, barnehage, skole, SFO, PPT og eventuelt andre tjenester. Rammeplanen understreker at barnehagen skal samarbeide med relevante instanser for å sikre gode overganger (Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, 2017). Evalueringen av rammeplanen viser også at arbeid med overganger er et område mange barnehager prioriterer og ofte har rutinisert (Utdanningsdirektoratet, 2023).

Kommunikasjon og ASK
For barn som har behov for ASK, er det avgjørende at kommunikasjonen ikke begrenses til enkelttiltak, men integreres i lek, rutiner og samspill i hverdagen. Det kan dreie seg om tegn, symboler, grafiske hjelpemidler, tematavler og støttende samspillsstrategier. Poenget er ikke bare å gi barnet et hjelpemiddel, men å sikre faktisk deltakelse i relasjoner og aktiviteter (Statped, u.å.).

Oppsummering
Samlet peker kunnskapsgrunnlaget på at inkludering i barnehagen må forstås som et spørsmål om kvalitet i det pedagogiske arbeidet. Dette innebærer å legge til rette for kommunikasjon, lek, relasjoner og deltakelse, og ikke bare å sikre plass i barnehagen.