«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der.» (Søren Kirkegaard)
En av de ansatte i kommunen hadde fått ansvar for å åpne møtet. Vi var omtrent 10 personer tilstede denne høstkvelden i Nittedal i Akershus. Foruten en person fra organisasjonen Voksne for barn og en representant for NAKU var det omtrent jevnt fordelt med foreldre til barn med funksjonsnedsettelse og ansatte fra ulike enheter i kommunen. De var samlet til ROM som denne kvelden ble åpnet med Søren Kirkegaards velkjente ord om hjelpekunst.
Det siste året har Nittedal kommune samarbeidet med organisasjonen Voksne for barn om et tilbud der foreldre, familier og fagpersoner møtes til åpen dialog. Her skaper de et rom for samtale og erfaringsdeling på tvers av enheter i kommunen og mellom ulike fagpersoner og nærpersoner til folk med funksjonsnedsettelse. Når Mariann Aasheim Rørhus, fagsjef i enhet for tilrettelagte tjenester i kommunen, tok kontakt med NAKU og fortalte om ROM som et av flere spennende utviklingsarbeid de har igangsatt, ble vi nysgjerrige på hvordan dette arbeidet foregår.
Er det mulig å skape en felles læringsarena der fagfolk og pårørende/berørte møtes til likeverdig dialog?
ROM, som skiftet navn til dette fra «møteplass» i 2018, er opprinnelig et tilbud til andre enn foreldre og ansatte i tjenestene til personer med funksjonsnedsettelse. ROM er primært utarbeidet mot psykisk helse- og rusfeltet, men er nå utvidet til også å være tilpasset tilrettelagte tjenester og for pårørende til personer med utviklingshemming. Dette blant annet på grunn av Nittedal sin interesse og engasjement. I kommunen hadde de tilsvarende møteplasser innen psykisk helse, men så at måten dette var utarbeidet på sannsynligvis kunne overføres til å anvendes i samhandling mellom ansatte i ulike deler av tjenestene til personer med funksjonsnedsettelse og deres pårørende.
Tiltaket tar mål av seg å skape en likeverdig samtalearena for pårørende og fagpersoner der erfaringskompetanse og fagkompetanse møtes for å skape ny kunnskap.
Selv om møtene kan og skal bære preg av den enkeltes erfaringer, er det ikke her konkrete problemstillinger i hverdagen skal løses. Det er fokus på emosjonelle og relasjonelle problemstillinger, men kommunens ansatte tar selvsagt med seg konkrete problemstillinger fra møtene slik at de kan søkes løst utenfor ROM.
ROM er basert på en manual som strukturerer planlegging, gjennomføring og etterarbeid. Her beskrives i detalj hvordan en planlegger og annonserer møtene, hvordan en gjennomfører formøte mellom de deltakende fagpersonene og hvordan en starter og leder det enkelte møtet. Her blir faste og sentrale faktorer for vellykkede møter understreket. Det kreves eksempelvis ikke involvering av den enkelte. En kan delta uten å si noe som helst. I etterkant blir det skrevet et anonymisert læringsnotat som også sendes til Voksne for barn slik at de kan evaluere ROM og videreformidle sammenfattet kunnskap fra alle ROM som avholdes lokalt/regionalt. Voksne for Barn har et overordnet mål om at ROM skal bidra til å styrke tjenestene og være en modell for medvirkning på systemnivå.
Møtene annonseres i god tid på forhånd. Det er laget en plan for ulike tema som skal drøftes på møtene. Når NAKU besøker ROM i Nittedal er hovedoverskriften «Pårørende og fagfolk, hvordan kan vi best samarbeide?». Andre tema som var på agendaen for høsten 2018 var følgende:
Vinteren og våren 2019 er følgende tema satt opp:
Møtene foregår i 2-3 timer på kveldstid, med enkel bevertning i forkant. Her legges det vekt på å skape en trygg og uformell stemning selv om temaene kan være vanskelige å snakke om.
Deltakerne sitter i sirkel slik at alle kan se hverandre. Ved møtestart er det et forberedt kort innlegg som setter temaet for kvelden. Den kvelden vi i NAKU besøkte ROM var det altså «Om hjelpekunst» av Søren Kirkegaard som viste vei inn i en samtale der både fagfolk og foreldre var aktive. Det er også ønskelig med et innlegg fra «pårørendeperspektiv», men dette er selvsagt avhengig av at det er pårørende som ønsker å ta på seg en slik oppgave. Kvelden vi besøkte Nittedal var det kun en fagperson som innledet med et forberedt innlegg.
Det er en ekstern fagperson fra organisasjonen Voksne for barn som leder møtene. På den måten kan de øvrige deltakerne konsentrere seg om samtalen dem i mellom, og den eksterne fagpersonen fasiliterer dialogen.
Møtene kan også være åpne for gjester, som vi i NAKU var denne kvelden. Når en er gjest i ROM forventes det at du deltar i samtalen om kveldens tema på lik linje med de andre deltakerne. Manualen til ROM inneholder forslag til en rekke ulike tema som kan tas opp i møtene, men disse er ikke fastlagte. En kan tilnærme seg temaene på ulike måter og også tilpasse dem lokalt.
En stund etter at NAKU deltok på ROM i Nittedal møtte vi fagkoordinator Merethe Toft i Voksne for barn. Hun forteller at konseptet ble utviklet med tanke på medvirkning på systemnivå. «Skal en kommune bruke ROM må de være villig til å bruke ROM aktivt også for å endre praksis», forteller Toft. Det er avgjørende at dette skal være noe annet enn selvhjelp eller informasjon.
Voksne for barn evaluerer ROM kontinuerlig blant annet på bakgrunn av læringsnotatene og halvårlige samlinger. De inngår samarbeidsavtaler med kommuner og helseforetak om etablering og utvikling av ROM lokalt/regionalt. Flere kommuner kan samarbeide om tiltaket, kommune(r) og helseforetak kan samarbeide eller man kan etablere tiltaket alene. Samarbeidspartnerne forplikter seg til å følge manualen og også å delta på samlinger i regi av Voksne for barn. Det er også viktig at det er en koordinator som kan være kommunens kontaktperson med organisasjonen. Toft forteller at det ikke er så mange som er i gang med ROM for akkurat denne målgruppen, men at de er åpne for samarbeid med flere. Nå i mars starter også Gjøvik Kommune opp med ROM for pårørende til personer med utviklingshemming. De opplever at tilbakemeldingene fra dem som igangsetter ROM er positive, og det er enda ingen som har sluttet med det etter igangsettelse.
Tilbakemeldingene fra pårørende vi har vært i kontakt med er positive. Elin Langdahl er mamma til en jente med funksjonsnedsettelse og også leder for Handikappede barns foreldreforening (HBF). Hun har deltatt på flere samlinger med ROM i Nittedal.
«Det som har vært fint med ROM er arenaen vi møtes på – at vi er både pårørende og fagpersoner som deltar, uten at vi anklager hverandre for dårlig saksbehandling eller andre ting», forteller Langdahl. Hun forteller at det er betydningsfullt at fagpersoner uttrykker at dette er noe også de setter pris på å delta på, og at de tar med seg erfaringene tilbake på egen arbeidsplass. Hun opplever også at ROM har bidratt til å bedre samhandlingen med flere deler av kommunen, og at det er en verdi at en i ROM møter ansatte fra ulike deler av kommunen og at også disse møter hverandre.
Langdahl peker også på at dette er en arena som senker terskelen for å dele erfaringer pårørende i mellom. «Vi er alle i «samme bås», men det blir likevel ingen «klageklubb» hvor man kommer inn i en negativ spiral hvor den ene negative erfaringer topper den andre», sier Langdahl.
«Ved å dele på egne erfaringer får man vite hvordan utfordringer kan løses, og få tips til hvem man bør kontakte.»
På møtet vi i NAKU deltar på er det kun mødre som er tilstede. Det er ingen fedre som har kommet til forsamlingslokalet i Nittedal denne kvelden. Dette er et poeng som både Langdahl, Toft og Rørhus trekker frem. Det kan være en utfordring å trekke menn til ROM. Kanskje er det slik at det er mødrene som også ellers har tettest kontakt med kommunens ansatte, påpeker Langdahl. Og kanskje er settingen, det å sitte i ring og snakke om følelser noe som ikke umiddelbart tiltaler fedre, som nok kommuniserer på en annen måte når de er sammen.
En annen utfordring Elin Langdahl viser til er at møtene er lagt til tidspunkt der mange med yngre barn kanskje ikke har anledning til å delta. Klokken 1800 – 2030, som er tidspunktet for møtene, er på tidspunkt der mange har nok med legging av barn og oppfølging både av det barnet som har funksjonsnedsettelse og eventuelle søsken. Her bør en se på andre løsninger, sier hun.
Foruten å være mamma i Nittedal er altså Elin Langdahl tillitsvalgt i HBF. Hun oppfordrer flere kommuner til å se på om ROM kan være en måte å komme i dialog med kommunens innbyggere. «Vi har mange medlemmer som sliter i møtet med «maktpersoner» rundt ens barn, det være seg i skole, SFO, barnehage eller avlastning.
Min erfaring er at slike møteplasser kan føre til at fagpersoner får en større forståelse for disse familienes livssituasjon, at de blir flinkere til å se helheten, og at de får en større forståelse for hvorfor strikken ryker iblant.»
Fagsjef Mariann Aasheim Rørhus understreker at de gjerne samarbeider med andre, også i nærliggende kommuner til Nittedal. Hun blir glad om det er flere som fatter interesse for Rom for foreldre til menneske med funksjonsnedsettelse og utviklingshemming. «Målet mitt i 2019 er å få med enda flere», avslutter hun.
«Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»
Organisasjonen Voksne for barn har laget denne korte informasjonsfilmen:
Med egen bruker kan du lagre artikler, lage leselister, sette opp veilednings- og opplæringsmapper som du kan dele med andre på «min side».
