Det forteller enhetsleder Unni Solli (t.h). Demens er blant annet noe som bofellesskapet har måtte jobbe med. Som Solli sier, starter det i det små, når de eldre som rammes av demens, ikke lenger klarer å gjøre det de alltid har gjort, og som de kanskje har hatt lyst å gjøre.

– Det stopper opp for dem, og det er mye angst knyttet til diagnosen. Her ved Myrstad tilrettelegger vi hverdagen for alle beboere hele tiden, men når en av de eldre blir dement, må vi tilrettelegge for personen på en annen måte, konstaterer hun.

– Vi har hatt én beboer her som utviklet demens. Det ga seg flere utslag. Ganske tidlig torde hun blant annet ikke lenger å sette seg inn i de høye bilene vi har her ved bofellesskapet. Istedenfor måtte vi begynne å bruke våre privatbiler for at hun skulle komme seg ut. En mindre bil var lettere for henne å komme seg inn i.

Les om demens i artikkelen, Aldring og helsetilstand blant personer med utviklingshemming. 

Følge tett opp
For denne beboeren måtte en tilrettelegge etter som hun endret seg, ikke minst i forhold til hvor mye redsel og angst hun opplevde. Hele tiden måtte det settes inn nye tiltak. Solli så at de manglet kunnskap om demens og sendte derfor en henvisning til avdeling for voksenhabilitering ved Akershus universitetssykehus.

– Vi hadde lange samtaler og vi fikk gode råd og veiledning, sier hun og legger til at hun tror at det mange steder kan mangle kunnskap om demens og utviklingshemming.

Solli forklarer at noe av det viktigste for beboeren var hele tiden å bli fulgt tett opp med kjente mennesker. Det var alltid én person inne hos henne og i perioder også to. Det var på grunn av hennes angst og fordi hun ikke ville ut av rommet sitt. Ofte kunne det ta lang tid bare å få henne i gang for å få gjort det mest nødvendige.

– Det kunne ta timer å få henne til å drikke et glass vann og ta de medisinene hun trengte, og fordi hun sjelden ville ut av boligen sin, måtte all servering av mat skje inne hos henne forteller Solli.

Krevende
Solli legger til at mange av de ansatte ved bofellesskap syntes det var tøft å jobbe med en person med demens. Det krevde sitt å kunne ivareta henne og samtidig gjøre det med verdighet. For mange ansatte var det vanskelig å stå i det.

Helsefagarbeider Ada Kristine Våge skyter inn at det kom til et punkt der beboeren ikke lenger forstod hva personalet sa. De måtte bruke lang tid på å prøve å forklare henne hva som skulle skje.

– Hun kunne også bli frustrert og sint fordi hun ikke alltid kjente oss igjen. Da kunne hun liksom være i sin egen hule. Men så kunne hun plutselig livne til igjen. Det skiftet veldig, sier Våge.

At beboeren hadde kjente folk rundt seg var helt sentralt for å gjøre tilværelsen mest mulig bekvem for henne. Ved hjelp av en klokkeradio klarte hun å orientere seg om det var morgen eller det var kveld. Hun hadde også en fotobok med gamle bilder som hun gjerne snakket om.

Før hun fikk demens, var hun velfungerende og bodde i egen leilighet veldig lenge. Først i 2004, da hun ikke lenger trivdes alene, flyttet hun inn i Myrstad bofellesskap. De første årene etter at hun flyttet inn, kom hun seg veldig.

– Da var hun ganske godt fungerende. Hun ville gjerne ut i stuen. Dro på jobb på et aktivitetssenter. Og så elsket hun å vaske, og hun elsket sang og musikk, sier Solli.

Vanskelig å planlegge
Etter hvert som hun ble dårligere, ble det et tettere samarbeid med fastlege, blant annet for å dempe angsten og uroen hennes. Også en søster av henne, var alltid veldig involvert. Beboeren døde for noen år siden. Sommeren før hun døde ble det arrangert en hagefest for hele familiens hennes ved bofellesskapet. Det var en siste mulighet for henne til å være rundt alle hun kjente.

Myrstad bofellesskap måtte sette inn ekstra personale, og av og til en ekstra nattevakt inne hos beboeren. Det betyr merkostnader for kommunen, men det gjør man bare som Solli sier. Hun understreker at Nannestad gir det som er av lovpålagte tjenester.

I tillegg til Myrstad bofellesskap har Nannestad ytterligere ett bofellesskap som er spesielt tilrettelagt for eldre med utviklingshemming. Der er det plass til 4–6 eldre. Det er en ny bolig med god bemanning. I tillegg finnes det ytterligere et bofellesskap som er både bolig og avlastning for barn. Ellers bor mange personer med utviklingshemming i egne leiligheter som kommunen eier, og som er bemannet etter behov.

Solli bemerker at det er vanskelig å planlegge for demens i forkant fordi oppfølgingen er så individbasert. Men både hun og Våge føler at de nå er bedre forberedt når eller hvis de får en beboer som utvikler demens igjen.

– Alle er flinke til å endre måten å jobb på og å samarbeide. Det gir et godt utgangspunkt, sier Våge.

Myrstad bofellesskap har 34 ansatte fordelt på 16,2 årsverk.

----
Foto: Helsefagarbeider Ada Kristine Våge (tv.) og enhetsleder Unni Solli.