Formålet med folkehøgskolen er å være en læringsarena for danning og personlig utvikling, der primæroppdraget er danning. Begrepet danning innebærer å utvikle mennesket på flest mulige områder. Elevene skal lære av, om og for livet. Ifølge norsk folkehøgskolelov skal den så langt det er mulig og rimelig legge læringsmiljøet til rette for elever med særskilte behov.  Mens unge flest har utdanningsmuligheter etter videregående, er det i Norge få tilbud om videre utdanning etter videregående skole for unge med utviklingshemming. Folkehøgskolen er et unntak. Det finnes 85 folkehøgskoler i Norge. Fire skoler har særtilskudd for å dekke merutgifter for elever med funksjonsnedsettelser, henholdsvis; ­Folkehøgskolen Nord-Norge, Lundheim folkehøgskole, Peder Morset folkehøgskole, Ål folkehøyskole og kurssenter for døve (Utdanningsdirektoratet, 2021).

Noen folkehøgskoler har egne linjer som et tilbud til elever med utviklingshemming, slik som linjer for aktiv hverdag, botrening og aktiv fritid. Én skole er særlig innrettet for utviklingshemmede på alle linjer, og den er også åpne for andre å søke. Andre skoler har ikke egne linjer for unge med utviklingshemming, men kan likevel tilrettelegge for disse

Hva vet vi om folkehøgskole og funksjonshemming?  
Det er mellom 400 og 500 elever med funksjonsnedsettelser som har gått på folkehøgskole de siste fem årene (NOU 2022: 16). Hvor mange av disse som hadde utviklingshemming, er usikkert. Wendelborg et al. (2017) fant at 11 %, av et utvalg bestående av 90 deltagere med utviklingshemming, hadde tatt opplæring etter videregående som inkluderte folkehøgskole.  Antall elever med utviklingshemming i norske folkehøgskoler har økt de siste tiårene. I en studie om skoleforløp som omfattet 38 unge voksne med Downs syndrom fra samme årskull, fant Dolva, Kollstad & Jevne (2019) at åtte av disse hadde gått ett eller to år på folkehøgskole. Det vil si at en av fem i årskullet hadde gått på folkehøgskole (Dolva et.al, 2019). Sandvin og Hutchinson (2014) nevner i sin studie av levekår og livssituasjon for personer med utviklingshemming, at flere gikk et år på folkehøgskole. Videre skriver de at disse elevene trivdes godt, særlig på fritida.

Organisasjonen Unge funksjonshemmede publiserte en rapport i 2019, om elever med ulike funksjonsnedsettelsers erfaringer med å gå på folkehøgskole, og noen få av disse hadde en utviklingshemming. Rapporten beskriver positive erfaringer, særlig knyttet til utvikling av selvstendighet, selvtillit og til forberedelser til et voksenliv med bl.a. flytting, hverdagslige oppgaver og rutiner. Den konkluderer med at folkehøgskolen har unike muligheter for utvikling, innenfor trygge rammer.

Det er også verdt å nevne en dokumentarfilm, Vår datter Emilie av Kristoffer Carlin fra 2019. Denne følger en elev med Downs syndrom gjennom et år på folkehøgskole. I en anmeldelse av filmen fremgår det at eleven utviklet en selvbevissthet som motiverte henne til å strekke seg. Hun ble stilt krav til og ble oppfordret til å øve på ulike ferdigheter. Filmen viser også til at eleven med Downs syndrom var betydningsfull for andre elever ved folkehøgskolen (Odland, 2019).

Vi vet at folkehøgskole er viktig for mange personer med utviklingshemming, og deres pårørende. Samtidig vet vi lite om hvilket utbytte denne arenaen faktisk kan gi.

Videre i denne artikkelen oppsummeres forskning fra to studier som er publisert internasjonalt. For detaljer om teori, metode og diskusjon viser vi til referanselisten, der publikasjonene står oppført. Studien av Undlien et al. (2023) er basert på erfaringer fra foreldre til åtte tidligere folkehøgskoleelever med Downs syndrom. Studien av Dolva et al. (2024) handler om de unge voksnes egne erfaringer. Begge studiene inkluderer foreldre og unge voksne fra årskullet som er nevnt innledningsvis. Datamaterialet er basert på individuelle intervjuer på et tidspunkt da de unge voksne var 26 år.   

Erfaringer fra foreldre til åtte folkehøgskoleelever med Downs syndrom
Foreldrenes erfaringer er knyttet til forberedelser før folkehøgskolen, selve skoleåret og utbytte av dette. Data ble samlet ved hjelp av individuelle intervjuer med sju mødre og et foreldrepar. Disse foreldrene representerte alle de åtte i det nevnte årskullet som hadde gått på folkehøgskole. Temaene i intervjuet var Før -, På og Etter folkehøgskolen. Før omfattet undertemaer som hvorfor folkehøgskole, valg av skole, forventninger, søkeprosess, forberedelser og annet av betydning. På omhandlet oppstart, internat-liv, behov og utvikling både faglig, sosialt og personlig, samt muligheter og utfordringer. Etter, omfattet faglig, sosialt og personlig læringsutbytte for voksenliv.

Foreldrene til de unge med Downs syndrom hadde på ulike måter blitt oppmerksomme på at folkehøgskolen kunne være et alternativ for deres sønn eller datter etter fullført videregående. Dette kunne for eksempel være gjennom bekjente, lærere, tidligere elever og Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Valg av skole var påvirket av de unges interesser, tilgjengelige linjer, oppfølging og avstand hjemmefra. Forberedelsene ble karakterisert som omfattende, og inkluderte søknader og økonomiske tilpasninger, samt det å bruke tid på å trygge ungdommene for det kommende året. En viktig forutsetning for å trygge den unge var å besøke folkehøgskolen i forkant. I forbindelse med søknadsprosessen om økonomisk støtte ble NAV’s håndtering opplevd som en barriere og omtalt som et «rutinemessig avslag». Foreldrenes forventninger til hva folkehøgskolen kunne bidra med til deres ungdommer handlet mest om å øke deres selvstendighet, men også å forberede dem til voksenliv på ulike vis, samt det å flytte hjemmefra og en løsrivelse fra mor og far. Som en mor uttrykte det: «Det er en navlestreng som skal kuttes».

Foreldrene erfarte at folkehøgskoleåret var preget av sosial utvikling, mestring og økt selvstendighet. Som elever fikk de unge voksne øvd på selvstendighet gjennom å bo sammen med andre og ta del i fellesskapet. Foreldrene opplevde at for noen var erfaringsbasert læring hardt arbeid, som kunne innebære tøffe utfordringer for elevene. Samtidig var inntrykket at læringen var preget av mestring. Særlig internat-tilværelsen innebar en unik mulighet til å oppleve læring og utvikling på mange områder. Dette handlet ikke bare om å ta ansvar og å ta vare på sine egne ting. I et inkluderende fellesskap med andre, med og uten funksjonsnedsettelse, var det også fellesoppgaver i naturlige, daglige situasjoner, som var en verdifull kilde til læring. Skolen ble omtalt som en oase eller boble der alle var sammen, og som en mulighet for inkludering som finnes få andre steder. Fellesrom ble nevnt som viktig for sosialt samvær og samhandling. Stipendiater (tidligere elever) og lærere ble beskrevet som nøkkelpersoner som stilte krav og utfordret de unge voksne. En av foreldrene beskrev det som «å pushe og holde i hånda». Foreldrene opplevde folkehøgskolen som en trygg arena med fast struktur kombinert med frihet til å ta egne valg og stå i dem, samt å ha kontroll over eget liv. Alt i alt ble folkehøgskolen beskrevet som viktig for overgangen til voksenliv.

Etter endt skoleår var erfaringene mer varierte. Noen unge voksne var klare for å flytte ut hjemmefra etter folkehøgskolen, mens andre var det ikke. Ved flytting tilbake til barndomshjemmet ble det utfordrende å opprettholde selvstendigheten. En forelder fortalte: «Når hun kom hjem falt vi fort i den gamle tralten med at jeg ordna mat og vasket klær.. samtidig blir hun fort irritert når vi blander oss borti ting». Foreldrene fortalte om betydningen av vennskap med jevnaldrende. De nevnte også erfaringen med at etter folkehøgskolen ble noen vennskap videreført, i hovedsak på sosial medier. En av de unge fikk kjæreste på folkehøgskolen, et forhold som fortsatt varte ved tidspunktet for intervju.

Samlet sett karakteriserte foreldrene folkehøgskolen som «et mulighetenes år» der krav, forventninger og fellesskap la grunnlaget for personlig utvikling, økt selvstendighet og læring. Langt på vei ble foreldrenes forventninger innfridd når det gjaldt muligheter og utbytte, særlig at bindingen til hjemmet skulle løsnes, og at elevene skulle bli forberedt til videre voksenliv.

Erfaringer fra tidligere folkehøgskole elever med Downs syndrom
Det var åtte i årskullet som hadde vært elever på folkehøgskole, av disse deltok seks i studien. Dette var tre kvinner og tre menn, alle 26 år gamle, med ulik funksjonsprofil. De bodde hjemme med sine foreldre før tiden på folkehøgskole. De hadde gått på ulike folkehøgskoler. Fire gikk på linjer for tilrettelagt praktisk hverdagsliv, og to gikk på vanlige linjer som inkluderte spesielle aktiviteter slik som musikk og ridning. Uavhengig av linjer, innebar det å være folkehøgskoleelev å delta i både valgte aktiviteter og fellesaktiviteter samt å bo på skolen og dele dagene med andre elever både med og uten funksjonsnedsettelse.  En av de seks deltok kun på dagtid og bodde hjemme av særlig grunner. Hans erfaring er derfor noe mer begrenset enn de andres.

Det var utviklet en fleksibel intervjuguide til de unge. Den omfattet både hva de husket fra folkehøgskolen, hva de lærte, hva de deltok i og med hvem, nåværende bo og arbeidssituasjon, samt fritid og sosialt liv. Intervjuene ble analysert i form av en tematisk analyse. Resultatene viste at de unges egne erfaringer fra folkehøgskole til voksenliv omfattet temaene deltakelse og læring på folkehøgskolen, forberedelse til voksenliv, og økende voksenidentitet.

Overgangen fra barndomshjemmet til en internatskole krevde tilpasning. Noen opplevde dette som lettere enn andre. Motivasjonen for å gå på folkehøgskole handlet om å forberede seg på selvstendig liv, få nye venner, eller forfølge interesser som for eksempel musikk, ridning eller fotball. Det sosiale miljøet var også viktig. De opplevde at det var lett å få venner der, siden de bodde og deltok i aktiviteter sammen. Noen fikk også kjærester. Tryggheten i dette fellesskapet gjorde det enklere å prøve nye ting og håndtere utfordringer. På internatet lærte de viktige ferdigheter for et selvstendig liv, som å vaske klær og rengjøre fellesarealer. De fikk veiledning fra ansatte og stipendiater. I tillegg lærte de personlig stell og hygiene, gjennom å være en del av et miljø.

Etter folkehøgskolen flyttet de unge voksne tilbake til sine hjemkommuner. Bosituasjonen deres varierte. Noen kjøpte eller leide egne leiligheter, andre bodde i bofellesskap med tett oppfølging, mens enkelte fortsatt bodde hjemme. De fleste opplevde at de hadde utviklet stor grad av selvstendighet, og var stolte av sine nye ferdigheter, som å lage mat, handle, og styre hverdagsrutinene sine. Selv om de satte pris på selvstendigheten, anerkjente de også behovet for tilpasset støtte i enkelte situasjoner, for eksempel hjelp til klesvask eller bruk av påminnelsessystemer for daglige oppgaver. Noen syntes imidlertid at for mye hjelp ble påtrengende, noe som kan ses på som et ønske om autonomi i egen hverdag.

Arbeid var en viktig del av deres voksne liv. Arbeidsoppgavene varierte og de var stolte av jobben sin, og verdsatte ansvaret de fikk. Arbeidsoppgavene inkluderte arbeid i kolonialbutikk, kafé, gressklipping, snørydding og ved-arbeid. På samme måte som på folkehøgskolen opplevde de å bli stilt krav til på jobben. Arbeidet ga dem en følelse av mening og mestring. De unge voksne opplevde at de mestret voksenlivet. Det å være selvstendige, med tilpasset støtte, ga dem en følelse av tilfredshet. De verdsatte struktur og rutiner, og opplevde arbeid som en viktig del av deres identitet. En av deltakerne beskrev at det å få ansvar på jobben økte selvtilliten.

Sosialt sett var livene deres mindre aktive enn under tiden på folkehøgskole. Der hadde de hatt et bredt sosialt nettverk med medelever med og uten nedsatt funksjonsnedsettelse. En del vennskap ble imidlertid videreført, særlig på sosiale medier. Etter folkehøgskolen var nære venner hovedsakelig andre med lignende utfordringer, og samvær foregikk ofte via organiserte fritidsaktiviteter eller på digitale medier. Noen foretrakk tid alene, mens andre savnet mer sosial kontakt. Identitet og selvbilde ble også styrket gjennom individuelle uttrykk, som valg av klær og positive minner fra tiden på folkehøgskolen. Bilder og minnebøker var viktige for å bevare opplevelsen av tilhørighet.

Muligheter og utfordringer med folkehøgskolen
Både foreldre og unge voksne med Downs syndrom hadde en felles opplevelse av at folkehøgskolen hadde positiv innvirkning på overgangen til voksenliv. De unge utviklet sin selvstendighet, ferdigheter og et sterkt selvbilde, samtidig som de i større grad forsto sitt behov for tilpasset støtte. Foreldrene opplevde at besøk til folkehøgskolen, i forkant av oppstarten, var spesielt viktig. Dette bidro til trygghet ved at elevene ble kjent med skolen og tilbudet, og for at skolen skulle bli litt kjent med elevene. Selv om funksjonsnivå var forskjellig, var danning og samhandling viktig. Foreldrenes beskrivelse av «mulighetenes år» handlet om at de unge ble møtt med krav, utfordringer og en opplevelse av ungdomstid med jevnaldrende i et inkluderende fellesskap.

Utfordringer var blant annet knyttet til søknadsprosessen som ble opplevd som krevende, og det ble pekt på at NAV ga rutinemessig avslag på økonomisk støtte. I et tilfelle sviktet også samarbeidet mellom NAV og skolen, noe som resulterte i at en elevs hjelpebehov ikke ble identifisert i tide. En rapport fra Unge Funksjonshemmede i 2019 understreker at det kreves en innsats fra samarbeidsorganer og politikere med tanke på økonomisk støtte, opptak og kjennskap til folkehøgskolene.

Oppsummering – en danningsarena og et springbrett til voksenliv
Om vi ser på begge studiene under ett, ser vi for det første at folkehøgskolen framstår som en danningsarena og et springbrett til voksenliv. Læring i et sosialt felleskap, med internat som en viktig faktor for samhandling var av særlig betydning. Videre ser vi at folkehøgskolen er en verdifull arena for inkludering der det ble stilt krav og forventninger til den enkelte. Forholdene ligger da til rette for utbytte som omfatter mestring, anerkjennelse og vennskap.  

Vi vet fra før at unge med utviklingshemming har delte erfaringer med inkludering gjennom oppveksten. Forskning viser at barnehagen oppleves å lykkes med inkludering, men det blir mer utfordrende utover i skoleforløpet. Våre studier av folkehøgskolen viser en opplevelse av inkludering lik den vi ser i barnehagen, der læring i fellesskap og anerkjennelse av ulikheter er avgjørende. Med andre ord kan det synes som begge disse institusjonene lykkes med samhandling og inkludering. Det ville vært interessant å studere fellestrekkene mer inngående for å få mer kjennskap til forhold som fremmer inkludering i et skoleforløp.