Illustrasjon: Aleksander Bro Arntsen

Begrepet deltakelse brukes ofte i offentlige og politiske dokumenter og retningslinjer. Det kan ha ulike betydninger og benyttes på mange måter. Enkelt forklart handler deltakelse om å ta del i hverdagslivet. Dette innebærer muligheten til å påvirke utformingen av egen hverdag og å kunne praktisere medvirkning i sitt daglige liv.

Deltakelse kan også forstås som medvirkning på individ-, gruppe- og systemnivå. Beslektede begreper som ofte brukes i sammenheng, er muligheten til å påvirke og medborgerskap. Dette viser at deltakelse også handler om å kunne utøve sine rettigheter i praksis.

Når vi snakker om deltakelse for personer med utviklingshemming, retter vi ofte oppmerksomheten mot hvilke muligheter som finnes for å delta på ulike samfunnsarenaer – som skole, arbeid, fritid og politisk engasjement. Begrepet deltakelse er altså nyansert og kan forstås på flere måter.

Viktige budskap/oppsummering av artikkelen
Muligheter for deltakelse må forstås i lys av et menneskerettighetsperspektiv. Det handler om likestilling, demokrati og grunnleggende likeverd (NOU 2001:22). Likeverd innebærer at alle medlemmer av samfunnet skal ha reell mulighet – og nødvendig støtte – til å leve sine liv og delta i samfunnet på egne premisser.

Oppsummert kan vi si: 

• Deltakelse er et begrep med flere betydninger, nyanser og dimensjoner.
• Det kan bety mulighet til å praktisere rettigheter og påvirke innhold i sin hverdag.
• Deltakelse er kontekstavhengig og foregår i ulike kontekster som hjem, skole, fritid, arbeid, i lokalsamfunnet, politisk osv.
• Personer med utviklingshemming erfarer en del barrierer i forbindelse med muligheter for deltakelse.
• Disse barrierene går ut på tilgjengelighet og hvor tilgjengelige ulike samfunnsarenaer er for personer med utviklingshemming.
• Det går også ut på tilgang til støtte.
• Turnus til ansatte og andre organisatoriske rammebetingelser spiller inn på om personer med utviklingshemming kan eller ikke kan ta del i ulike aktiviteter.
• Deltakelse kan også forstås som mulighet til å påvirke og medvirke på individ, gruppe, og systemnivå.
• Ulike artikler i konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) understreker viktighet å skape av rom for å tilrettelegge for deltakelse for personer med utviklingshemming i samfunnet.
• Deltakelse må ses på som et menneskerettighetsspørsmål. Muligheter for deltakelse handler om likeverd og likestilling.

Hva er viktig for deg?
Dette er et sentralt spørsmål når vi snakker om deltakelse, særlig for personer med utviklingshemming. Spørsmålet åpner for en forståelse av deltakelse som noe personlig og meningsfullt – det handler om å få uttrykke egne ønsker og behov, og å bli tatt på alvor i det som er viktig i ens eget hverdagsliv.

En litteraturgjennomgang fra 2017 (Gjermestad, Luteberget et al.) beskriver flere barrierer for deltakelse i hverdagslivet for personer med utviklingshemming. Gjennomgangen viser at mange strever med å bli hørt, og at de ofte mangler reelle muligheter til å ta valg og ha kontroll over eget liv. Dette kan forstås som brudd på grunnleggende rettigheter. Videre peker artikkelen på at det å få tilgang til beslutningsstøtte og mulighet til å påvirke sin egen situasjon, ofte er vanskelig å få til i praksis for voksne med utviklingshemming.

Når vi stiller spørsmålet "Hva er viktig for deg?", anerkjenner vi den enkeltes rett til å definere hva deltakelse betyr for dem. Det er et viktig skritt mot å sikre at deltakelse ikke bare blir et ideal, men en faktisk mulighet – tilpasset den enkeltes liv, ønsker og behov.

Deltakelse som sentralt begrep i ICF
Deltakelse er et nøkkelbegrep i ICF-modellen. ICF står for Den internasjonale klassifikasjonen av funksjon, funksjonshemming og helse. ICF er utviklet av Verdens helseorganisasjon (WHO) og brukes som både en modell og et rammeverk for å forstå sammenhenger mellom personers helsetilstand og muligheter til å delta i samfunnet.

I stedet for å fokusere utelukkende på diagnose eller funksjonsnedsettelse, legger ICF vekt på samspillet mellom individets funksjonsevne, aktivitet og omgivelsene. Dette perspektivet fremhever at deltakelse ikke bare handler om individuelle forutsetninger, men også om hvordan miljøet legger til rette – eller skaper barrierer – for inkludering og mestring i hverdagen.

ICF har fått stor betydning innen rehabilitering og habilitering, og danner blant annet grunnlaget for IPLOS – et nasjonalt helseregister som brukes til å samle statistikk om pleie- og omsorgstjenester i Norge. Gjennom dette rammeverket blir deltakelse løftet frem som en viktig indikator på livskvalitet og sosial inkludering.

Deltakelse er et sentralt begrep i CRPD
FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fra 2006 slår fast at personer med funksjonsnedsettelser har samme rett til deltakelse i samfunnet som alle andre. Dette innebærer både tilgang til og mulighet for å ta del i ulike samfunnsarenaer på lik linje med resten av befolkningen.

Konvensjonens ulike artikler belyser deltakelse på flere nivåer – både som et overordnet prinsipp og i tilknytning til konkrete områder som kultur, fritid og politisk engasjement. For eksempel fremhever artikkel 3 de generelle prinsippene i CRPD, hvor punkt c understreker betydningen av fullverdig og effektiv deltakelse og inkludering i samfunnet.

Artiklene i konvensjonen understreker viktigheten av tilgjengelighet og inkludering for personer med funksjonsnedsettelser. Artikkel 9 fokuserer på fysisk og digital tilgjengelighet, som tilgang til bygninger, transport, informasjon og kommunikasjon – inkludert apper, internett, punktskrift og tegnspråktolk. Artikkel 19 fremhever retten til å bo og delta i samfunnet, med støtteordninger som muliggjør et selvstendig og meningsfullt liv. Artikkel 20 handler om personlig mobilitet og behovet for hjelpemidler og teknologi. I tillegg belyser artiklene 24–30 tilgang til utdanning, helsetjenester, habilitering og rehabilitering, arbeid, levestandard, politisk deltakelse og fritid – alle sentrale områder for full samfunnsdeltakelse.

Noen artikler legger grunnlaget for deltakelse ved å sikre nødvendige forutsetninger, som helse og økonomisk trygghet, mens andre retter seg direkte mot deltakelse i bestemte samfunnsarenaer.

Selv om CRPD foreløpig ikke er inkorporert i norsk lov, er Norge forpliktet til å følge konvensjonen i sin politikkutforming (Bufdir, u.å).

Les også om CRPD i kunnskapsbanken. 

Deltakelse på ulike samfunnsarenaer med tilpasset støtte
Muligheten for deltakelse på ulike samfunnsarenaer henger, som også CRPD understreker, tett sammen med hvordan samfunnet er utformet. Det handler om tilgjengelighet – både fysisk, som utforming av offentlige bygg, og funksjonell, som tilgang til tjenester og tilrettelegging i lokalsamfunnet. For mange innebærer deltakelse i samfunnet at man trenger hjelp og støtte fra andre.

Å delta i ulike aktiviteter gir mulighet til å utvide sitt sosiale nettverk og bygge nye relasjoner – altså fremmer det sosial deltakelse. Tilgang til samfunnsarenaer kan derfor være avgjørende for den enkeltes livskvalitet.

Personer med utviklingshemming lever ofte med behov for støtte i hverdagen. Noen trenger kun litt hjelp til praktiske gjøremål, mens andre har behov for mer omfattende støtte – både for å uttrykke egne ønsker og for å kunne delta i aktiviteter de selv ønsker.

Vi deltar alle på ulike samfunnsarenaer, noen obligatoriske og andre frivillige. For eksempel er skolegang obligatorisk for barn mellom 6 og 16 år (Opplæringsloven, 2023), og det forventes at voksne deltar i arbeidslivet og betaler skatt. Samtidig er deltakelse i fritidsaktiviteter og idrett basert på frivillighet og individuelle preferanser.

For personer med utviklingshemming handler det ofte om faktisk tilgang til arenaer som arbeidslivet, og om muligheten til å delta i ønskede aktiviteter – noe som forutsetter støtte og tilrettelegging i hverdagen.

Begrensninger og muligheter for deltakelse i kultur, fritid og lokalsamfunn
Bufdir har utarbeidet en oversikt over statistikk og forskning som belyser deltakelse i lokalsamfunn, kultur, fritid og idrett blant personer med funksjonsnedsettelser (Bufdir, u.å.). Oversikten bygger blant annet på Levekårsundersøkelsen om helse fra 2019, samt annen tilgjengelig forskning og litteratur.

Tallene viser at personer med funksjonsnedsettelser oftere opplever ensomhet og møter flere barrierer for deltakelse i organiserte og uorganiserte fritidsaktiviteter enn befolkningen ellers. Manglende tilrettelegging er en sentral årsak til dette. Barn med funksjonsnedsettelser deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter enn sine jevnaldrende, og voksne deltar sjeldnere på kulturarrangementer – til tross for at mange uttrykker et ønske om å delta.

Videre peker oversikten på manglende fysisk tilgjengelighet ved norske museer, samt begrenset kunnskap om hvordan tilgjengeligheten kan forbedres. Det er også behov for økt kompetanse om funksjonsnedsettelser generelt. Innen idrett og friluftsliv er personer med funksjonsnedsettelser underrepresentert, blant annet fordi mange aktiviteter ikke er tilrettelagt for deres behov.

Bufdir understreker behovet for mer kunnskap om hva som fremmer og hemmer deltakelse, hvilken støtte som er nødvendig, og ikke minst innsikt fra personer med funksjonsnedsettelser selv.

Deltakelse på systemnivå og muligheten til å påvirke samfunnet
Som tidligere nevnt kan deltakelse forstås på ulike måter. En viktig dimensjon er muligheten til å påvirke beslutninger på systemnivå – både lokalt og nasjonalt. Fjetland mfl. (2024) understreker betydningen av å legge til rette for medvirkning på systemnivå for personer med utviklingshemming. Forfatterne viser blant annet til eksempler der personer med utviklingshemming selv deltar direkte i kommunale råd for personer med funksjonsnedsettelser – ikke gjennom representasjon fra brukerorganisasjoner eller pårørende, men som egne stemmer i beslutningsprosesser.

Forfatterne peker også på barrierer for slik deltakelse, som manglende kunnskap om utviklingshemming og utilstrekkelig tilrettelegging. Samtidig løftes det frem eksempler på brukerråd på tjenestenivå som er bedre tilpasset for medvirkning. Deltakelse i slike råd gir personer med utviklingshemming mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen direkte, og kan derfor sees som en viktig del av demokratiske prosesser. For at dette skal lykkes, er det avgjørende at medvirkning forankres i kommuneplaner (Fjetland et al., 2024). Å sikre reell deltakelse er også viktig for å motvirke ytterligere marginalisering av personer i sårbare livssituasjoner (Lightbody & Escobar, 2021).

Les også artikkelen,  Brukerråd -Innhold og etablering.

I Temasidene om Helsedirektoratets veileder kan du lese mer om å medvirke på systemnivå.

Deltakelse på systemnivå kan også forstås i lys av medborgerskap – altså hvem som får delta i det offentlige ordskiftet, og hvem som har reell innflytelse på samfunnsutviklingen. Dette handler om rettigheter og rettferdighet (Fjetland et al., 2024; FN, 2006; Fraser, 2009). Medborgerskap innebærer tilgang til og mulighet for å utøve sivile, politiske og sosiale rettigheter. Mange personer med funksjonsnedsettelser opplever at rettighetene deres er godt forankret i lovverk og konvensjoner, men at de ikke alltid fungerer i praksis (Sépulchre, 2020).

Politisk deltakelse er én måte å påvirke samfunnet på. Det kan skje gjennom stemmegivning ved valg, medlemskap i politiske partier, interesseorganisasjoner eller fagforeninger, eller ved å delta i møter, demonstrasjoner og andre former for samfunnsengasjement (Witsø & Bjørkmo, 2025). Likevel finnes det flere barrierer for politisk deltakelse blant personer med utviklingshemming. Glørstad (2019) viser til utfordringer som manglende tilgang til tilpasset informasjon, lite søkelys på politisk deltakelse i tjenestene, og støttepersoners frykt for å påvirke stemmegivningen.

Witsø og Bjørkmo (2025) viser til studier som peker på lignende barrierer: uklar stemmeseddel, manglende støtte i valglokaler, og fravær av støtte fra familie og ansatte. I tillegg er vanskelig språk i det offentlige rom om politikk og politisk deltakelse en barriere. For å sikre reell politisk deltakelse er det derfor viktig å sette søkelys på tilrettelegging og støtte – slik at personer med utviklingshemming får mulighet til å påvirke samfunnet på lik linje med andre.

Deltakelse i forskning
Deltakelse i forskning er nokså nytt i norsk sammenheng. For personer med utviklingshemming og andre personer med erfaringsbasert kompetanse kan deltakelse i forskning være en form for samfunnspåvirkning. Forskning spiller nemlig en viktig rolle ved utforming av politikk. For å sikre at forskning er relevant for de gruppene den representerer er det viktig at det skapes muligheter for samproduksjon av ny kunnskap sammen med dem forskningen gjelder slik at det forskes på temaer som er av relevans for den det gjelder (Walmsley & Johnson, 2003). Eksempler om samproduksjon av kunnskap er forskning som omhandler temaer som tjenesteutvikling (Witsø et al., 2022), barrierer og muligheter for deltakelse, brudd på rettigheter, medborgerskap (Chalachanová, Fjetland og Gjermestad, 2021), selvbestemmelse osv.

Et ph.d.-prosjekt (Chalachanová, 2021) utforsket muligheter og barrierer for medborgerskap i hverdagslivet, og inkluderte personer med utviklingshemming som medforskere gjennom hele forskningsprosessen. Ved bruk av forskningssirkel som metodisk ramme, bidro deltakerne aktivt til å formulere problemstillinger, dele fortellinger fra hverdagen og tolke funn. Prosjektet synliggjorde hvordan personer med utviklingshemming er dyktige til å navigere komplekse relasjoner og kontekster i hverdagen, samtidig som det viste behovet for individuell støtte for å realisere egne livsvalg. Dette kan handle om etablering av nye relasjoner, arbeid, psykisk helse og kommunikasjon med ansatte i tjenester. Forskningen fremhever hvordan ansatte spiller en nøkkelrolle i om personer med utviklingshemming får mulighet til å utøve sine rettigheter – og hvordan samproduksjon kan bidra til mer relevant og praksisnær kunnskap.

Du kan lese flere norske eksempler på hvordan utviklingshemmede deltar i forskning: 

• Mitt hjem-min arbeidsplass
• Slik vil jeg ha det!
• PAAR- tjenesteutvikling

«Deltakelsesstigen»
Sherry Arnstein utviklet i 1969 en modell kalt Ladder of Citizen Participation, som på norsk ofte omtales som «deltakelsesstigen» eller «stige for brukermedvirkning» (citizenshandbook.org). Modellen ble opprinnelig utviklet for å beskrive hvordan borgeres innflytelse og aktørskap kan styrkes – særlig med tanke på grupper som tidligere hadde vært ekskludert fra beslutningsprosesser, som personer med annen kulturell bakgrunn, hudfarge eller etnisk tilhørighet.

Modellen har senere blitt brukt i en rekke sammenhenger og kan også anvendes på andre grupper, som personer med utviklingshemming – en gruppe som ofte omtales som særlig sårbar. Å skape reell deltakelse handler i denne sammenhengen om fordeling av makt og tilgang til innflytelse. Målet er å styrke enkeltpersoners mulighet til å påvirke beslutninger som angår deres eget liv – enten det gjelder hverdagsvalg eller deltakelse i lokaldemokratiske prosesser.

Modellen beskriver ulike nivåer av deltakelse, fra ikke-deltakelse til full medborgerkontroll, som inkluderer partnerskap, delegert makt og selvstyring. I en lokal kontekst innebærer partnerskap at det legges til rette for reell medvirkning i planleggingsprosesser – for eksempel ved at innbyggere får mulighet til å uttale seg om viktige kommunale planer (citizenshandbook.org).

Som tidligere nevnt, kan vi snakke om deltakelse også på systemnivå – altså hvordan vi som borgere kan bidra til utformingen av våre lokalsamfunn. Et relevant spørsmål er hvordan informasjon om kommunale prosesser formidles: Er informasjonen kun tilgjengelig digitalt, kan det ekskludere enkelte grupper. Ikke alle har tilgang til internett, og heller ikke alle abonnerer på aviser. Dette reiser viktige spørsmål om tilgjengelighet og inkludering i demokratiet.

Deltakelse i arbeid og fritid
Deltakelse handler ikke bare om medvirkning i beslutningsprosesser, men også om muligheten til å være en aktiv del av samfunnet på ulike arenaer – som arbeidsliv, fritidsaktiviteter, kulturliv og politisk engasjement. Tilgang til slike arenaer er avgjørende for sosial inkludering og for å kunne leve et liv i tråd med egne ønsker og rettigheter.

I boka Jobbklar med utviklingshemming beskriver Jan Tøssebro og Christian Wendelborg hvordan sysselsetting for personer med utviklingshemming i Norge fortsatt preges av store barrierer. Dette til tross for høy generell arbeidsdeltakelse i befolkningen og til tross for at det finnes godt utviklede støtteordninger for personer som står utenfor arbeidslivet (Tøssebro & Wendelborg, 2024).

Arbeid har stor betydning i menneskers liv – ikke bare som inntektskilde, men også som en arena for sosialt fellesskap, identitet og struktur i hverdagen. Å ha en jobb gir mulighet til å bidra, utvikle seg og oppleve mestring. Når personer med utviklingshemming i liten grad får tilgang til arbeidslivet, begrenses også deres mulighet til reell deltakelse i samfunnet.

Les mer om arbeid og deltakelse i kunnskapsbanken, Arbeid og aktivitet. 

Sosial deltakelse
I forlengelsen av deltakelse i arbeid og fritid er sosial deltakelse en sentral dimensjon. Det handler om muligheten til å etablere, styrke og opprettholde sosiale nettverk – som kontakt med familie, venner, kolleger og andre i nærmiljøet (Helsedirektoratet, 2018). Sosial deltakelse inkluderer også tilgang til fritidsaktiviteter og kulturliv, som viktige arenaer for fellesskap, identitet og livskvalitet.

Aasgård og Korsvik (2025) beskriver flere barrierer som personer med utviklingshemming møter når de ønsker å delta i fritids- og kulturaktiviteter. Disse barrierene kan være knyttet til fysisk eller økonomisk tilgang, behov for individuell støtte, geografiske forskjeller i tilbud, og ikke minst – at det ofte er tjenesteyternes tidsplaner som avgjør om deltakelse er mulig. I tillegg spiller familiemedlemmers tilgjengelighet og tilgangen på tilrettelagt informasjon en viktig rolle.

Mange personer med utviklingshemming trenger støtte for å utvide sitt sosiale nettverk, få venner og delta i aktiviteter. Derfor er det avgjørende å utvikle et mangfold av aktivitetstilbud, sikre god tilrettelegging og etablere støtteordninger som gjør det mulig å delta på lik linje med andre. Sosial deltakelse er ikke bare et spørsmål om tilgjengelighet, men også om rettferdighet og inkludering i samfunnet.

Les mer om fritidsdeltakelse i kunnskapsbanken.