Brukertilgang i fag- og journalsystem: Eksempel
Kari Anne Bertelsen, fagrådgiver, og Espen Søyland, vernepleier med opplæringsansvar i Bo- og miljøarbeidertjenesten i Halden kommune, opplevde begrensninger med tiltaksplaner og at det [...]
Her finner du artikler, filmer, lenkesamlinger og annet innhold knyttet til tjenester for personer med utviklingshemming.
I juni 2017 satte prosjektleder og professor Anita Gjermestad ved VID og førsteamanuensis Aud Elisabeth Witsø ved NTNU i gang prosjektet PAAR- tjenesteutvikling sammen med flere personer med utviklingshemming, tjenesteytere og andre forskere. Prosjektet har gått over en periode på tre år hvor hovedmålet var å finne ut hvordan personer med utviklingshemming kan påvirke hjelpen og tjenestene de mottar i hjemmet, på arbeid og på fritiden gjennom å bruke metoden PAAR-Participatory, Appreciative Action and Reflection.
- Det har vært et langt prosjekt, som vi har holdt på med i tre år. Det har vært veldig spennende, lærerikt og tidkrevende, forteller Anita Gjermestad.
Prosjektgrupper
Prosjektet har vært delt inn i to prosjektgrupper med seks deltakere i hver gruppe. Den ene gruppen har holdt til i Rogaland ved VID vitenskapelige høgskole i Sandnes. Deltakerne i denne gruppen har vært Andreas Bødtker Isaksen, Elisabeth Moe, Gerd Anne Eltervåg, Thonje Dahle, Kenneth Kristiansen, Randi Elisabeth Øien og Sigrid Tveitane Hansen. På forskersiden har prosjektdeltaker Laila Luteberget, prosjektdeltaker Synne Kristine Nese Skarsaune og prosjektleder Anita Gjermestad deltatt.
Den andre gruppen i Trondheim har vært ved NTNU. I denne gruppen har deltakerne vært Birger Berg, Henriette Brandhaug, Lennart Sølsnes Røsten, Marthe Pettersen og Stian Wiggen, og på forskersiden prosjektdeltaker Aud Elisabeth Witsø og prosjektdeltaker Turid Midjo.
- Vi har møttes en gang i måneden hvor vi har hatt ulike aktiviteter, slik som å se på film, bilder, lage noe sammen og så har vi snakket om aktivitetene. I tillegg til månedlige møter har gruppene også hatt dialogmøter med tjenestene, pårørende og brukerorganisasjoner, forteller hun videre.
- Flere fra de to gruppene har hatt undervisning om gode tjenester og tjenesteutvikling for vernepleierstudenter ved VID og NTNU. Underveis i prosjektperioden har gruppene også møttes. Det var kjekt å treffes, bli kjent og å dele erfaringer fra prosjektjobbingen. I tillegg hadde vi en plan om å reise på SOR-konferanse sammen for å presentere fra prosjektet, men dette ble det dessverre ikke noe av på grunn av pandemien
Hva er PAAR- Participatory, Appreciative Action and Reflection?
Stikkord for prosjektet er tjenesteutvikling og brukermedvirkning.
- Det handler om å skape forandringer sammen med dem det gjelder gjennom dialog, annerkjennelse og kreativitet i en sammenheng hvor alle stemmer har lik verdi, forteller Gjermestad.
PAAR- metodikken er utviklet av professor Tony Ghaye ved Universitetet i London. Han er en internasjonalt anerkjent psykolog og akademiker, som bruker reflekterende praksiser for å forbedre og utvikle samarbeid og organisasjoner.
Les mer: Participatory and appreciative action and reflection (PAAR) – democratizing reflective practice
Hovedmål
Førsteamanuensis Aud Elisabeth Witsø ved program for vernepleie ved NTNU forteller at hovedmålet med prosjektet har vært to-delt.
- Det ene målet har vært å utvikle tjenester sammen med personer med utviklingshemming, fordi det er en rettighet å delta i utformingen av egne tjenester. Det andre målet har vært å utforske samarbeid og prøve ut en modell for samarbeid, nemlig PAAR.
Hun forklarer at en forskjell mellom andre aksjonsforskningsmetoder og PAAR er vektleggingen av anerkjennelse-perspektivet og det som er bra i livet.
- PAAR vektlegger at alle er like mye verdt, og det må være en anerkjennende og god atmosfære, dersom alle skal få til å delta. Det handler om å ha gode samtaler der man snakker både om det som er bra og det som ikke er bra. Og ofte må man snakke om det som er bra for å finne ut hva som ikke er det. På den måten kan man komme på sporet av et endringsbehov, utdyper Witsø.
Dialog
Hun forteller at de har tatt seg god tid til å treffes og snakkes.
- Dette er en dialogisk måte å samarbeide på. Det er ikke en lettvint metode og det krever tid. Man kan også sette i gang prosesser hos folk, og det skal man ha respekt for.
Hun forteller at de tilpasser form og aktiviteter i gruppene undervegs.
- Vi har sett at det er viktig med regelmessighet og tilpassede aktiviteter i en trygg kontekst. Man skal heller ikke kimse av å ha det artig. Vi har også sett at det er nyttig å la seg inspirere på tvers av gruppene og hente ideer fra de andre i Sandnes, fortsetter Witsø.
Erfaringer
Andreas Bødtker Isaksen er en av deltakerne i prosjektet og bor i et bofellesskap i Sandnes. Han forteller at han liker prosjektet veldig godt.
- Jeg elsker prosjektet og trivs på skolen. Folkene er så kjekke å være med. Prosjektet er viktig for oss som bor i et bofellesskap. Jeg liker å være med på møter i små grupper og dele med andre, forteller han.
Han forteller om flere aktiviteter han har gjort gjennom prosjektet.
- Jeg har lest lekser hjemme, både prosjektbok og referat. Jeg ønsker å huske det vi snakker om, slik at jeg kan fortelle det til naboene mine.
Han forteller at han har lært å snakke om det som er bra og det som er vanskelig.
- Vi snakker om det som er fint og det som er litt vanskelig.
Han forteller at det ikke alltid er lett å ta opp det som er vanskelig med de som hjelper ham.
- Jeg syns det er viktig å holde reglene i hjemmet mitt, men de gjør ikke alltid det. Da må jeg gi beskjed og det kan være vanskelig.
Thonje Dahle har også vært med i gruppen som har møttes i Sandnes.
- Jeg syns det er veldig kjekt å være med, men det var litt uvant i begynnelsen. Etter en stund begynte koronaen, så da ble det også en lang pause, forteller Dahle.
Hun syns det er fint med en gruppe hvor man kan snakke sammen.
- Det er godt å snakke om tanker man har med andre.
Hun har også vært med i undervisning og blitt intervjuet av TV BRA.
- Det er viktig at vernepleie-studenter lærer av prosjektet og det er viktig å bli intervjuet av TV BRA. Studentene lærte noe nytt av oss, og de kom å spurte oss om ting.
Møte i Oslo
Prosjektgruppene i Trondheim og Sandnes har også møtt hverandre en gang i Oslo.
- Det var litt uvant, men det var også flere kjente folk der, forteller Dahle.
Bakgrunn
Når prosjektet startet opp i 2017 var det bare ett år siden NOUen «På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming» kom ut. Utredningen viste store mangler i tjenestene og hvor vanskelig det er for personer med utviklingshemming å påvirke egne tjenester, forteller Gjermestad.
- Det var en av grunnene til at vi valgte å sette i gang dette prosjektet. I tillegg har vi samarbeidet om to andre prosjekter tidligere. Prosjektene omhandlet personer med utviklingshemming og hverdagsrettigheter. Det ene var en litteraturreview og den andre en dialogkonferanse.
Førsteamanuensis Aud Elisabeth Witsø forteller videre at resultatene i disse to prosjektene var forstemmende.
- Vi fant forstemmende resultater samtidig som NOUen kom ut. Når man jobber med aksjonsrettede prosjekter, så berører vi store og viktige tema. Det er naturlig når et slikt prosjekt avsluttes, så planlegger man et nytt. PAAR-prosjektet ble startet opp med bakgrunn i resultat og erfaringer fra tidligere prosjekt.
Funn
Gjermestad forteller at de har funnet ut at PAAR som metode er verdifull, men at det krever tid og engasjement.
- Vi har funnet ut at det er fullt mulig å jobbe sammen i ei gruppe og komme frem til det som er viktig for deltakerne. Vi har også erfart gjennom prosjektet at det går an å forplikte til endring. Det ligger et stort potensiale i å snakke sammen, og det kan være viktig med støtte i samtalesituasjoner.
Hun forteller også om konkrete eksempel på endringer eller prosesser, som er et direkte resultat av prosjektet.
- I det ene bofellesskapet satte de opp en informasjonstavle med oversikt over hvem som kommer på jobb. Det er en liten endring, men betyr mye for den enkelte. I et annet bofellesskap har man satt i gang en dialog om hvor «rapporten» skal foregå, og stilt spørsmålet om den ikke kan foregå «hjemme» og ikke på kontoret. Et annet eksempel er en dialog om å få være med på intervju av nye ansatte.
I disse prosessene har forskerne holdt seg i bakgrunnen, men likevel vært til stede og støttet.
- Vi skal støtte, men prosessene skal være myndiggjørende. PAAR åpner for å bruke dialog også i situasjoner hvor man har muligheten til formelt å klage. Det handler ikke bare om myndiggjøring, men også om at menneskene rundt må tenke annerledes. Det kan være bedre å løse utfordringer gjennom dialog enn formelle klager, sier Witsø.
Gjermestad er opptatt av vilkårene for god dialog.
- Gjennom PAAR- metoden kommer man nært og tett på andre mennesker. Vi har lært mye om å skape god dialog med personer med utviklingshemming eller kognitiv funksjonsnedsettelse, og hvordan dette gjøres på best mulig måte.
Hun nevner flere ting som er viktig å huske på.
- Det er viktig med et enkelt og respektfullt språk, som i tillegg må være konkret. I tillegg er tid en nøkkelfaktor og muligheter for å variere aktiviteter tilpasset gruppens behov.
God planlegging
PAAR som metode gjør at man kommer tettere på menneskene i forskningsprosjektene. Det kan være både givende og krevende. Gjermestad og Witsø peker på at PAAR kanskje fører til tettere kontakt med alle involverte sammenlignet med andre forskningsprosjekter.
- Man engasjerer seg i hverandre og det er ikke en vanlig forskerrolle man inntar. Man er samarbeidspartnere. Derfor er det viktig underveis å snakke om at prosjektet har en slutt og å planlegge hvordan man skal avslutte prosjektet på en god måte.
Læringskurve
Forskerne har også lært mye av prosessen.
- Vi har lært mye om det å skape sammen, samarbeid og dialoger. Både om hva det betyr og hvor utfordrende det kan være. Vi har også sett hvor viktig det er å ha en plan og hva det betyr å være villig til å gå inn i vanskelige ting og følge opp det som kommer til uttrykk.
Veileder
De mener at PAAR kan hjelpe tjenesteytere til å realisere myndiggjørende prosesser. Forskergruppen har også utarbeidet en lydbok og en lettlest veileder til prosjektet.
- Målet er at dette forskningsprosjektet skal danne grunnlag for en ny måte å arbeide på i tjenestene. Vi har utarbeidet en lydbok og en lettlest veileder, som kan bli nyttige verktøy for tjenesteytere, forteller Gjermestad.
Les her: Veileder- PAAR Tjenesteutvikling
Hør her: Lydbok- PAAR Tjenesteutvikling
Fuelbox
I tillegg har forskerne, Lennart Sølsnes Røsten og Stian Hansen Wiggen sammen med Fuelbox utviklet boksen Gode Hverdagsliv.
- Denne boksen inneholder samtalekort om ulike tema fra hverdagen vår, slik som skole, fritid, familie og venner. Denne boksen kan gjøre det lettere for tjenesteytere og tjenestemottakere å snakke sammen. I tillegg har vi utarbeidet en Fuelguide, som beskriver bruken av Fuelboxen.
Utviklingen av Fuelboxen er finansiert av Bufdir, og den skal selges gjennom nettsidene til NFU.
Les mer: Samtaleverktøy -Fuelbox for personer som mottar tjenester
Kjøp her: Fuelbox-Gode Hverdagsliv
Med egen bruker kan du lagre artikler, lage leselister, sette opp veilednings- og opplæringsmapper som du kan dele med andre på «min side».