I filmen møter vi Jan Ketil Olavssøn som forteller om hvordan han bringer gratis ved til de som trenger det i Trondheim kommune. Filmen er tekstet på norsk. 

Fra mangelperspektiv til styrkeperspektiv
Denne utviklingen gjenspeiles også i forskningen. I stedet for ensidig å rette oppmerksomheten mot vansker og begrensninger, har flere forskere tatt til orde for et styrkebasert perspektiv, der personens ressurser, interesser, relasjoner og positive bidrag blir løftet frem. Niemiec, Shogren og Wehmeyer (2017) fremhever at karakterstyrker og personlige ressurser også er relevante for personer med utviklingshemming, nettopp fordi et slikt perspektiv kan fremme livskvalitet og bidra til mer meningsfulle støttetiltak. Tilsvarende viser Carter, Carlton og Travers (2021) at unge voksne ofte beskriver søsken med utviklingshemming eller autisme gjennom et mangfold av styrker, og at disse styrkene varierer fra individ til individ. Dette utfordrer stereotype og ensidig fokus på utfordringer.

Et styrkeperspektiv betyr imidlertid ikke at støttebehov skal tones ned eller fjernes. ICD-11 legger vekt på at utviklingshemming må vurderes ut fra både intellektuell og adaptiv fungering, mens WHO’s ICF tydeliggjør at funksjon og deltakelse må forstås i lys av kontekst, aktiviteter, deltakelse og miljøfaktorer. Mange får derfor ikke nødvendigvis vist hva de kan før omgivelsene er godt nok tilrettelagt og støtten er treffsikker.

Deltakelse er ikke bare til nytte for individet – den har samfunnsmessig betydning
Deltakelse er ikke bare «bra for den enkelte». Deltakelse har også en samfunnsmessig side. Når personer med utviklingshemming deltar i arbeid, fritid, nabolag, trosfellesskap, frivillighet eller andre hverdagsarenaer, påvirker de ikke bare sitt eget liv, men også fellesskapene de er en del av. De blir synlige som medborgere, inngår i relasjoner, fyller roller, former forventninger og bidrar til at samfunnet faktisk blir mer mangfoldig og inkluderende. Dette er i tråd med CRPDs forståelse av at personer med funksjonsnedsettelser ikke bare har rett til å være til stede, men til å delta fullt og effektivt i samfunnet på lik linje med andre (CRPD).

I filmen under forteller Stian Bondestad med flere om sitt arbeid for Lade Velferdssenter.  Filmen er tekstet på norsk. 

Det er nyttig å skille mellom fysisk tilstedeværelse og reell inkludering. Presnell og Keesler (2021) påpeker at det å leve i samfunnet ikke automatisk betyr at man deltar meningsfullt i det. Mange er fortsatt sosialt isolerte og mangler reelle muligheter til å utvikle nettverk, tilhørighet og medlemskap i lokalsamfunn. Boland og Guerin (2022) gjør et lignende poeng når de viser at personer kan bo i ordinære nabolag uten å bli sosialt inkludert dersom de mangler støtte til å delta, møte andre og ta del i lokale fellesskap. Samfunnsdeltakelse forutsetter derfor ikke bare nærvær, men gjensidige møteplasser og muligheter til å bli kjent, hørt og regnet med.

Når mennesker blir værende hjemme, blir også deltakelsen mindre
Det er ikke slik at hjemmet i seg selv er et problem. Problemet oppstår når støtte, tjenester eller holdninger gjør at mennesker i liten grad får tilgang til arenaer der relasjoner, roller og gjensidig påvirkning kan utvikles. Forskning viser at personer med utviklingshemming fortsatt deltar mindre i fellesskapsbaserte arenaer enn befolkningen ellers, og at mange har udekkede ønsker om økt deltakelse i ordinære grupper og aktiviteter. I en analyse fant Stancliffe og kolleger (2023) at bare en mindre andel deltok i slike fellesskapsgrupper, samtidig som 45 % ønsket mer deltakelse enn de faktisk hadde. De fant også at deltakelse i slike arenaer hang sammen med bedre vennskapsrelasjoner. Når deltakelsen uteblir, begrenses derfor ikke bare den enkeltes muligheter, men også samfunnets mulighet til å formes av flere stemmer og erfaringer. I Norge og Skandinavia har vi ikke slike studier som kan tallfeste hvor mange dette faktisk gjelder, men vi vet at mange med utviklingshemming eksempelvis ikke har et tilbud på dagtid gjennom arbeid og utdanning. Dette er i kontrast til CRPD artikkel 19, som slår fast at personer med funksjonsnedsettelser skal ha tilgang til støtte i hjemmet og i samfunnet for å leve inkluderende liv og for å forebygge isolasjon og segregering. En kan ikke overlate til den enkelte «å komme seg ut», for samfunnet har et ansvar for å organisere støtte slik at mennesker som trenger det faktisk kan delta der livet skjer.

I filmen under forteller Kristian Åsen om sitt frivillige arbeid med å rydde søppel. Filmen er tekstet på norsk. 

Med riktig hjelp kan mange få til mer enn omgivelsene forventer
Forskningen er ganske tydelig på at forventninger, tilgjengelige støttetiltak og fleksibilitet i omgivelsene har stor betydning for hva som muliggjør deltakelse. I en omfattende gjennomgang av tiltak for sosial og samfunnsmessig deltakelse fant Giummarra et al. (2023) at deltakelse styrkes når mennesker får hjelp til å identifisere meningsfulle arenaer, utvikle ferdigheter og motta støtte som gjør deltakelse mulig. Tilsvarende viser Boland og Guerin (2022) at tjenesteytere kan fremme deltakelse når støtten er individualisert og bygger på personens egne preferanser. Det betyr at det ofte ikke er personens utviklingshemming alene som setter grensene for deltakelsen, men hvordan støtten er organisert, hvor tilgjengelig fellesskapet er, og hvilke forventninger som personen møtes med.

I filmen under møter dere Oda Lillebordal som jobber i en frisørsalong. Hun trives godt med sine arbeidsoppgaver, og opplever fine stunder sammen med gode kollegaer. Filmen er tekstet til norsk. 

På arbeidsområdet ser vi noe av det samme. Christianson-Barker og kolleger (2025) viser at inkluderende arbeid kan gi positive effekter både for arbeidstakere med utviklingshemming og for arbeidsgivere, blant annet i form av selvbestemmelse, selvstendighet og arbeidsgivertilfredshet, men også at slike resultater forutsetter tilrettelegging og gode støtteordninger. Norske data viser at deltakelse i ordinært arbeidsliv blant personer med utviklingshemming er svært begrenset. Tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, gjengitt i Meld. St. 8 (2022–2023), viser at 567 personer med utviklingshemming hadde VTA i ordinær virksomhet ved utgangen av 2021, mens 3134 personer hadde VTA totalt. Registerstudier viser samtidig til enda lavere tall for deltakelse i ordinært arbeidsliv, henholdsvis 356 og 425 personer (Engeland & Langballe, 2017; Wendelborg & Tøssebro, 2018). Samlet sett peker dette på at ordinært arbeidsliv fortsatt omfatter en svært liten andel av personer med utviklingshemming i Norge. Dette illustrerer et mer generelt poeng, nemlig at den enkeltes potensial i stor grad er betinget av tilgang på hensiktsmessig og virkningsfull støtte.

I filmen under møter vi Petter Krogstad med flere som bistår butikkene på Trondheim Torg. Filmen er tekstet på norsk. 

I praksis er mange personer med utviklingshemming dessuten avhengige av foreldre, søsken eller andre nærstående for å kunne delta i hverdags- og samfunnsliv. Forskning viser at dette kan gjøre deltakelsen sårbar. Presnell og Keesler (2021) peker på at samfunnsdeltakelse ofte er avhengig av støtte fra familie eller betalte hjelpere, og at forhold som aldrende foreldre, høy turnover blant ansatte og svake støttesystemer kan redusere muligheten for deltakelse. Når deltakelse i så stor grad hviler på pårørende, blir den også mer utsatt – særlig for personer med få eller ingen nære støttespillere.

Dette understreker at behovet for støtte ikke kan bæres av pårørende alene, men må ivaretas gjennom forutsigbare og sterke offentlige ordninger som gjør deltakelse mulig over tid.

Fra ambisjon til praksis: Fortsatt behov for endring
Selv om forståelsen er i endring, viser forskning at mange fortsatt møter barrierer. Å se personer med utviklingshemming som ressurser i samfunnet handler om mer enn å «tenke positivt». Det innebærer å anerkjenne at mennesker påvirker samfunnet gjennom deltakelse, relasjoner og roller. Når mulighet for deltakelse begrenses, begrenses også denne påvirkningen. Når støtte derimot gis på en måte som gjør deltakelse mulig, åpnes det for at flere kan bidra, blir synlige og påvirke fellesskapene de er en del av. For at dette skal bli en realitet, kan ikke ansvaret legges på den enkelte eller familienalene. Det forutsetter tjenester, tilrettelegging og samfunnsstrukturer som gjør det mulig for personer med utviklingshemming å delta som fullverdige medborgere.