Hopp til hovedinnhold
Hjem Hjem

Søkeskjema

  • Om utviklingshemming
  • Kunnskapsbanken
  • Om NAKU
  • Aktuelt
  • Kontakt
  • Logg inn
  • Hjem
  • >
  • Kunnskapsbanken
  • >
  • Workshop og dialogkonferanser sammen med personer med utviklingshemming

Kunnskapsbanken

Her finner du artikler, filmer, lenkesamlinger og annet innhold knyttet til tjenester for personer med utviklingshemming.

  • Tips! Start med å lese artikkelen Om utviklingshemming
Se sektorer

Søkeskjema

  • Arbeid og aktivitet
    • Ordinært arbeid
    • Dagsenter
    • Arbeidsmarkedstiltak
    • > Se alle artikler
  • Pårørende og familie
    • Foreldre
    • Søsken
    • Foreldre med kognitive vansker
    • > Se alle artikler
  • Helse og omsorg
    • Habilitering
    • Helse
    • Psykisk helse
    • Rus
    • Ernæring
    • Seksuell helse
    • Aldring
    • BPA
    • Legemidler
    • > Se alle artikler
  • Hjem og miljø
    • Boformer
    • Universell utforming
    • Velferdsteknologi
    • > Se alle artikler
  • Kultur og fritid
    • Aktivitetsområder
    • Støttekontakt
    • > Se alle artikler
  • Oppvekst og utdanning
    • Barnehage
    • Grunnskole
    • SFO
    • Videregående opplæring
    • Voksenopplæring
    • > Se alle artikler
  • Tema og fagområde
    • CRPD
    • Selvbestemmelse
    • Miljøterapi
    • Diagnose
    • Kriminalitet
    • Kommunikasjon
    • Minoritetsbakgrunn
    • Tvang og makt
    • Livssyn
    • Ledelse og organisering
    • > Se alle artikler
CRPD > Selvbestemmelse

Workshop og dialogkonferanser sammen med personer med utviklingshemming: hvordan fremme deltakelse, dialog og evaluering

Workshop og dialogkonferanser kan forstås som nært beslektede arbeidsformer når personer med utviklingshemming skal bidra med erfaringer, vurderinger og ønsker knyttet til tjenester og hverdagsliv. Felles for arbeidsformene er at de legger til rette for kunnskapsutvikling i møtet mellom deltakere, fagpersoner og/eller forskere. Samtalen organiseres på en måte som gjør det lettere å uttrykke erfaringer, stille spørsmål og peke på hva som bør endres. I denne artikkelen kan du lese om disse arbeidsformene. 

Skrevet av: Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU)
27. juli 2026. Sist oppdatert: 27. juli 2026

Personer står foran dører. Illustrasjon Aleksander Bro Arntsen.

I arbeid med personer med utviklingshemming er det særlig viktig at slike arenaer har en tydelig struktur, samt bruk av visuell og konkret støtte. Det må også settes av tilstrekkelig tid, og det kreves en fasilitator som evner å balansere mellom å skape trygghet og å åpne for deltakelse. Når disse forutsetningene er til stede, kan workshop og dialogkonferanser bli mer enn informasjonsutveksling; de kan fungere som arenaer for medvirkning, refleksjon og kollektiv vurdering av tjenester og hverdagsliv.

Workshop kan være en særlig egnet arbeidsform når personer med utviklingshemming skal delta i samtaler om eget hverdagsliv, egne tjenester og ønskede endringer (Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a; Gjermestad et al., 2020). Erfaringer fra inkluderende forskning og PAAR-arbeid (participatory, appreciative, reflection and action) viser at arbeidsprosesser i workshops eller dialogkonferanser kan gi viktig kunnskap, styrke medvirkning og bidra til konkrete forbedringer. Samtidig forutsetter dette tid, god tilrettelegging og bevisste faglige valg (Hauger og Witsø, 2018; Witsø og Hauger, 2019; Witsø & Hauger, 2020; NAKU, 2023a; Gjermestad et al., 2020).

Dialogkonferanse skiller seg fra workshop ved at den har en tydelig prosess mellom forberedelse, gruppearbeid og en felles konferanse. I en artikkel om å forberede en dialogkonferanse sammen med personer med utviklingshemming (Gjermestad et al., 2020) ble det vist hvordan to-trinns arbeid med tema i mindre grupper og senere dialogkonferanse kunne støtte deltakelse, kunnskapsproduksjon og påvirkning, samtidig som trygghet, roller og maktforhold måtte håndteres nøye. For personer med utviklingshemming kan denne formen være særlig nyttig når målet er å bygge opp erfaringer gradvis, samtidig som den gir rom for både individuelle stemmer og felles refleksjon.

Hvorfor bruke workshops eller dialogkonferanser?
Workshop og dialogkonferanser egner seg godt når målet er å utvikle kunnskap sammen med dem det gjelder, ikke bare om dem (NAKU, 2023b; Witsø & Hauger, 2020). I ulike prosjekter, som PAAR-prosjektet (lenke), Bestemme selv-prosjektet (lenke) og Myndiggjørende prosesser ved Melhus arbeidssenter (lenke), har personer med utviklingshemming deltatt aktivt i å utforske hverdagsliv, rettigheter, tjenester og forbedringsbehov. Erfaringene viser at dialogbaserte og kreative arbeidsformer kan åpne for andre typer innsikt enn det mer tradisjonelle metoder som intervju ofte gjør (Witsø et al., 2022; NAKU, 2023b; Witsø & Hauger, 2020).

En viktig styrke ved både workshop og dialogkonferanse er at deltakelse kan støttes på flere måter samtidig: gjennom samtale, bilder, film, konkrete aktiviteter, prosjektbok, gjentakelse og refleksjon i fellesskap (Witsø og Hauger, 2019; Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a). Dette gjør arbeidsformene særlig relevante når deltakerne har ulike forutsetninger for å uttrykke seg muntlig, trenger tid til å tenke eller har behov for støtte til å sette ord på erfaringer som ellers lett blir oversett.

Les mer om konkrete verktøy som kan benyttes i en workshop eller en dialogkonferanse i artikkelen, Hvordan legge til rette for gode medvirkningspraksiser? 

Hva kjennetegner en god workshop og en god dialogkonferanse?
Erfaringene fra PAAR-prosjektet viser at gode workshops bygger på anerkjennelse, dialog og kreativitet i en sammenheng der alle stemmer skal ha like stor verdi (NAKU, 2023a). Dette betyr ikke at alle deltar likt eller på samme måte, men at opplegget må utformes slik at ulike måter å forstå, kommunisere og bidra på blir tatt på alvor (Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a).

Et sentralt poeng i PAAR er at det ofte er nødvendig å begynne med det som er bra i livet, for deretter å undersøke hva som mangler og hva som kan endres (NAKU, 2023a). Denne inngangen kan gjøre det lettere å snakke om vanskelige temaer, fordi samtalen ikke starter med kritikk og problemer, men med erfaringer, ønsker og betydningsfulle hverdagsforhold (NAKU, 2023a; Witsø et al., 2022).

Det ser også ut til at regelmessighet er viktig. I PAAR-prosjektet møttes gruppene jevnlig over tid og arbeidet med ulike aktiviteter, som å se på film og bilder, lage noe sammen og snakke om aktivitetene etterpå. Det ga deltakerne anledning til å bli kjent, øve på formen og utvikle trygghet i gruppa, noe som er avgjørende dersom man ønsker ærlige beskrivelser og reell medvirkning (NAKU, 2023a; Witsø et al., 2022).

Hvordan legge opp arbeidet?
En workshop eller en dialogkonferanse bør planlegges som en prosess, ikke som en enkeltstående samling (Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a). Det er ofte behov for tid både før, under og etter selve møtet: tid til å invitere og forberede deltakerne, tid til å gjennomføre på en rolig og forståelig måte, og tid til oppsummering, oppfølging og eventuelle endringer i praksis (NAKU, 2023a; Gjermestad et al., 2020).

Forskningen peker på flere praktiske grep som kan være viktige:

  • Bruk enkelt, konkret og respektfullt språk
  • Ha små grupper eller oversiktlige samlinger der alle kan komme til orde
  • Veksle mellom samtale og aktiviteter, for eksempel bilder, film, tegning, gjenstander eller kort med temaer fra hverdagslivet
  • Gjenta og oppsummer underveis, slik at deltakerne får støtte til å følge prosessen og huske hva gruppen snakker om
  • Legg inn pauser, humor og uformelle innslag; det å ha det hyggelig sammen er ikke et tillegg, men en del av det som skaper trygg deltakelse
  • Tilpass opplegget underveis når gruppen trenger det, i stedet for å låse seg til en forhåndsbestemt plan

Det kan også være nyttig å bruke materiell som gjør samtalen mer konkret (NAKU, 2023a).

I tilknytning til PAAR-arbeidet ble det utviklet både en lettlest veileder, en lydbok og samtalekort om hverdagsliv, nettopp for å støtte dialogen mellom tjenestemottakere og tjenesteytere (NAKU, 2023a). Slike verktøy kan senke terskelen for deltakelse og gjøre det lettere å snakke om temaer som bolig, fritid, venner, arbeid, regler, hjelp og trivsel (NAKU, 2023a; Witsø & Hauger, 2020). Erfaringer fra vernepleiere som har fasilitert workshopgrupper sammen med personer med utviklingshemming peker i samme retning: tydelig informasjon, oversiktlig struktur og praktiske hjelpemidler gjør det lettere å delta, samtidig som gruppelederne må kunne justere opplegget underveis (Hauger & Witsø, 2020). En for fast plan kan hemme dialogen, og god workshopledelse handler derfor om å balansere struktur og fleksibilitet (Hauger & Witsø, 2020).

Viktige ting å tenke på
Det første handler om relasjon og trygghet (Witsø og Hauger, 2019; Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a) Workshop med personer med utviklingshemming er ikke en lettvint metode; den forutsetter at de som leder prosessen tar ansvar for å bygge tillit, skape oversikt og tåle at vanskelige erfaringer kan komme fram (NAKU, 2023a). Når mennesker inviteres til å snakke om eget liv og egne tjenester, kan det settes i gang prosesser som krever oppfølging og respekt (Witsø og Hauger, 2019).

Det andre handler om støtte uten overstyring. Mange deltakere vil trenge støtte for å forstå spørsmål, holde tråden eller uttrykke erfaringer, men støtten må ikke bli så sterk at andre legger ord i munnen på dem (Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a). Dette er en grunnutfordring i all inkluderende forskning og medvirkningspraksis: hvordan bidra til at mennesker får fram sitt perspektiv uten at erfaringene deres filtreres bort eller omformes av profesjonelle (Ghaderi et al., 2025).

Det tredje handler om makt. Personer med utviklingshemming har historisk hatt begrenset innflytelse både i forskning og i utforming av tjenester, og en workshop må derfor ikke forstås som en nøytral teknikk, men som en arbeidsform som enten kan åpne eller lukke for reell deltakelse (NAKU, 2023b; Witsø og Hauger, 2019; Witsø & Hauger, 2020; Hauger og Witsø, 2020). Spørsmål som hvem som bestemmer tema, hvem som oppsummerer, hva som blir skrevet ned og hva som faktisk skjer etterpå, er derfor helt sentrale (Witsø et al., 2022). En artikkel om vernepleieres erfaringer med myndiggjørende arbeid synliggjør dette på en konkret måte ved å vise hvordan ansatte både kan støtte og begrense deltakelse, blant annet gjennom måten informasjon gis på, hvordan tema avgrenses og hvilke forventninger som formidles til deltakerne (Hauger & Witsø, 2020). Den peker også på betydningen av å være oppmerksom på portvokterroller, og at medvirkning lett svekkes dersom profesjonelle i praksis styrer både innhold og form (Hauger & Witsø, 2020).

Det fjerde handler om avslutning og videreføring (Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a). I PAAR-prosjektet peker forskerne på at samarbeidet ofte blir tettere enn i mer tradisjonelle forskningsopplegg og at det derfor er viktig å snakke om at prosjektet eller workshoprekken også har en slutt (NAKU, 2023a). God planlegging av avslutningen er en etisk del av arbeidet, særlig når deltakerne har investert egne erfaringer, håp og relasjoner i prosessen (Gjermestad et al., 2020; NAKU, 2023a).

Workshop som evaluering av tjenester
Det er gode grunner til å bruke workshops ikke bare i forskning, men også i evaluering av tjenester (NAKU, 2023a; O’Brien et al., 2026). Erfaringene fra Witsø og Hauger viser at personer med utviklingshemming har viktige perspektiver på hvordan hverdagen er organisert, hvordan ansatte opptrer og hvilke forhold som fremmer eller hemmer sosial deltakelse (Witsø & Hauger, 2020). Nettopp denne typen erfaringskunnskap er avgjørende dersom tjenester skal vurderes ut fra kvaliteten i brukernes hverdagsliv, ikke bare ut fra administrative mål eller faglige intensjoner.

Som arbeidsformer kan workshops og dialogkonferanser også forstås i lys av nyere perspektiver på inkluderende tjenesteevaluering. Forskning viser at personer med utviklingshemming kan bidra aktivt til vurdering av tjenestekvalitet når de gis tilrettelagte rammer for deltakelse, og at deres erfaringsbaserte kunnskap gir andre og mer nyanserte vurderinger enn tradisjonelle profesjonsbaserte evalueringer. I denne sammenhengen kan workshops og dialogkonferanser fungere som konkrete arenaer for slik evaluering, der deltakere i fellesskap reflekterer over hva som fungerer, hva som bør endres og hvordan tjenestene oppleves i praksis. Dette kan bidra til økt relevans i evalueringene, styrket tillit mellom tjenesteytere og tjenestemottakere og mer treffsikre forbedringstiltak. Samtidig forutsetter dette bevisst tilrettelegging, tydelig struktur og anerkjennelse av deltakerne som kompetente bidragsytere i vurderingen av egne tjenester. Dette underbygges av O’Brien og kolleger (2026), som gjennom en eksplorativ studie basert på intervjuer med personer med utviklingshemming, tjenesteytere og tilsynsaktører i flere land viser hvordan personer med utviklingshemming kan delta som medevaluatorer i vurderingen av tjenester, og hvordan dette gir både mer tillitsfulle prosesser og mer praksisnære vurderinger. Selv om studien ikke benytter workshops eller dialogkonferanser som metode, bygger den på dialogbaserte prosesser og felles refleksjon mellom aktørene, noe som tydelig peker mot hvordan slike arbeidsformer kan fungere som praktiske arenaer for å realisere prinsippene om inkluderende evaluering i praksis. Både PAAR-prosjektet, Bestemme selv-prosjektet og Vernepleieres erfaringer med myndiggjørende arbeid sammen med personer med utviklingshemming er eksempler på hvordan tjenesteevaluering kan foregå i praksis. Erfaringene fra vernepleieres workshoparbeid viser dessuten at denne arbeidsformen kan brukes i utviklingen av brukerråd, i tilpasning av brukerundersøkelser og i arbeidet med å gjøre evalueringer mer tilgjengelige og relevante for dem som mottar tjenestene (Hauger & Witsø, 2020).

PAAR-prosjektet gir også eksempler på at denne typen arbeid kan føre til konkrete forbedringer i tjenestene (NAKU, 2023a). Blant endringene som beskrives er informasjonstavle over hvem som kommer på jobb, dialog om hvor rapportskriving skal foregå og spørsmål om å delta ved ansettelse av nye ansatte (NAKU, 2023a; Witsø et al., 2022). Dette er kanskje små grep i organisatorisk forstand, men de illustrerer hvordan brukernes erfaringer kan omsettes til endringer som betyr mye i hverdagslivet (NAKU, 2023a).

En tjenesteevaluering gjennom workshop eller dialogkonferanse bør derfor ikke bare spørre om brukeren er «fornøyd» (Witsø & Hauger, 2020; O’Brien et al., 2026; Ghaderi et al., 2025). Den bør utforske mer konkrete spørsmål: Får personen informasjon som er forståelig? Oppleves hjemmet som eget? Har personen innflytelse på regler, planer og hverdagsrutiner? Legger tjenestene til rette for venner, fritid og deltakelse i nærmiljøet? Blir personalet en støtte for selvbestemmelse eller en barriere? (Witsø & Hauger, 2020).

Et mulig opplegg – kort oppsummert
Et praktisk opplegg kan for eksempel bygges opp i fire faser (Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a)

  1. Forberedelse
    Avklar formål, hvem som skal delta og hva workshopen skal handle om (NAKU, 2023a). Lag invitasjon og informasjon i en tilgjengelig form, og tenk gjennom behov for transport, ledsagelse, pauser, mat, tidspunkt og kjente personer i rommet (NAKU, 2023a). Dersom målet er evaluering av tjenester, bør det også avklares hva deltakerne faktisk kan påvirke, slik at prosessen ikke skaper forventninger som ikke kan innfris (O’Brien et al., 2026).
  2. Trygg oppstart
    Start med å bli kjent og bruk god tid på dette. Gå gjennom temaet og rammen, og bruk gjerne konkrete aktiviteter som gjør det lettere og mer gøy å komme i gang. Det kan være nyttig å snakke om både det som er bra og det som er vanskelig og å understreke at ulike erfaringer er viktige (Witsø og Hauger, 2019; NAKU, 2023a; Witsø et al., 2022).
  3. Utforsking og refleksjon
    Varier gjerne mellom åpne og konkrete spørsmål knyttet til hverdagen og tjenestene. Bilder, kort, små fortellinger, rollespill eller tegning kan gi støtte til deltakere som ikke finner ordene med en gang. Samtalen bør oppsummeres underveis, og deltakerne bør få anledning til å korrigere eller utdype det de forstår. Skriv referater i lettlest format(er). Start nye workshops med å gå gjennom referatet fra sist (Witsø & Hauger, 2020; Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a).
  4. Fra erfaring til endring
    Avslutt med å samle opp det deltakerne mener er viktigst å ta videre. I en tjenesteevaluering bør dette munne ut i konkrete forbedringspunkter, med avklart ansvar for oppfølging og tilbakemelding til deltakerne. Uten en slik oppfølging er faren stor for at workshopen eller arbeidet med en dialogkonferanse blir en symbolsk øvelse snarere enn en reell medvirkningsarena (Ghaderi et al., 2025; Witsø et al., 2022; Gjermestad et al., 2020).

Faglige og etiske poeng
Det avgjørende er kanskje å forstå workshop og dialogkonferanser som mer enn metoder (Witsø et al., 2022; Gjermestad et al., 2020; NAKU, 2023a). Workshop er også en måte å møte mennesker på: en måte å legge til rette for at erfaringer kan deles, tolkes og brukes i fellesskap. Når personer med utviklingshemming får støtte til å beskrive hva som fungerer, hva som er vanskelig og hva som bør endres, blir de ikke bare hørt som brukere, men også anerkjent som kunnskapsbærere om eget liv og egne tjenester (NAKU, 2023b; Witsø & Hauger, 2020).

Samtidig viser forskningen at dette arbeidet krever mer enn gode intensjoner Det krever tid, metodisk fleksibilitet, oppmerksomhet på makt, vilje til å gjøre informasjon tilgjengelig og evne til å følge opp det som kommer fram (Witsø et al., 2022; NAKU, 2023a; Ghaderi et al., 2025; Gjermestad et al., 2020). Først da kan en workshop eller en dialogkonferanse bli en arena for reell medvirkning, samskaping og evaluering av tjenester på brukernes premisser.

Referanser

Ghaderi, G., Milley, P., Lysaght, R., & Cobigo, V. (2025). Including people with intellectual and other cognitive disabilities in research and evaluation teams: A scoping review of the empirical knowledge base. Journal of Intellectual Disabilities. https://doi.org/10.1177/17446295231189912

Gjermestad, A., Luteberget, L., Midjo, T., & Witsø, A. E. (2020). Preparing a dialogue conference together with persons with intellectual disabilities. Nordic Social Work Research, 10(4), 343–355. https://doi.org/10.1080/2156857X.2019.1602558

Hauger, B., & Witsø, A. E. (2020). Vernepleieres erfaringer med myndiggjørende arbeid sammen med personer med utviklingshemming. Vernepleieren.https://vernepleier.no/wp-content/uploads/2020/11/Vernepleieres-erfaring...

NAKU. (2023a). PAAR tjenesteutvikling: Lærerikt, spennende og tidkrevende.

NAKU. (2023b). Slik vil jeg ha det! Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming.

O’Brien, P., McConkey, R., O’Brien, B., Butler, S., & Garcia Iriarte, E. (2026). From Inclusive Research to Inclusive Evaluation: Empowering People with Intellectual Disabilities to Shape the Services They Use. Social Sciences, 15(1), 4. https://doi.org/10.3390/socsci15010004

Witsø, A. E., & Hauger, B. (2020). “It’s our everyday life” – The perspectives of persons with intellectual disabilities in Norway. Journal of Intellectual Disabilities, 24(2), 143–157. https://doi.org/10.1177/1744629518774174

Witsø, A. E., Skarsaune, S., Luteberget, L., Midjo, T & Gjermestad, A. (2022). PAAR tjenesteutvikling: Lærerikt, spennende og tidkrevende. Forskning og Forandring, 5(2), 132–155. https://doi.org/10.23865/fof.v5.3208

Witsø, A.E., & Hauger, B. (2019) Workshop I Østby, M. og Haugenes, M. (red.) Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming.

Slik refererer du til dette innholdet
Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) (2026) "Workshop og dialogkonferanser sammen med personer med utviklingshemming" [nettdokument]. Trondheim: NAKU (sist faglig oppdatert 27. juli 2026, lest 27. juli 2026). Tilgjengelig fra https://naku.no/kunnskapsbanken/workshop-og-dialogkonferanser-sammen-med-personer-med-utviklingshemming
Del artikkelen:

Relaterte artikler

  • Hvordan legge til rette for gode medvirkningspraksiser?
  • Å være en ressurs i samfunnet
  • Et godt liv – på egne premisser?
  • Deltakelse - et mangfoldig og situasjonsavhengig begrep
  • Støttemateriell for beslutningsstøtte
  • Bestemme selv: Innovativ tjenesteutvikling i Bærum kommune

Opprett egen bruker

Med egen bruker kan du lagre artikler, lage leselister, sette opp veilednings- og opplæringsmapper som du kan dele med andre på «min side».


Opprett brukerLes mer om Min side

Nylig lagt til

27
jul

Hvordan legge til rette for gode medvirkningspraksiser?

Personer med utviklingshemming kan i større grad enn i dag medvirke i egne tjenester og bestemme mer i eget liv. Denne artikkelen samler noen konkrete verktøy og ressurser som kan benyttes av ansatte [...]

Les mer
11
jun

Å være en ressurs i samfunnet

Personer med utviklingshemming har ofte blitt forstått ut fra hva de trenger hjelp til. En slik forståelse kan lett føre til at støttebehov blir mest synlig, mens personens egne bidrag, relasjoner og [...]

Les mer
3
okt

Et godt liv – på egne premisser?

Denne artikkelen handler om hvordan veilederen «Gode helse og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming» er med på å tydeliggjøre rettigheter og velferd for personer med utviklingshemming. [...]

Les mer

NAKU

Nasjonalt kompetansemiljø om

utviklingshemming

Olav Kyrres gate 9,

7491 Trondheim Se kart

Telefon: 73 55 93 10

kontakt@naku.no

Følg oss på Facebook

English info

Personvern

Cookies

Tilgjengelighetserklæring for naku.no

 

Ansvarlig redaktør:

Aud Elisabeth Witsø

Redaktør: 

Linda Barøy 

 

 

NAKU ligger under Fakultet for medisin og helsevitenskap ved Institutt for psykisk helse ved NTNU og er finansiert via Helsedirektoratet.

© 2026 NAKU