Slik begrepene vanligvis brukes i dag så er integrering mer statisk enn inkludering. Integrering forstås i skolesammenheng som om barn med eksempelvis utviklingshemming får opplæring på samme sted og skole som alle andre barn. Barn i spesialskoler er ikke integrerte, mens barn i ordinære skoler er det. Dette blir ofte kalt fysisk integrering. Når vi snakker om sosial integrering, mener en at det er relativ hyppig kontakt mellom barn med og uten utviklingshemming eller andre funksjonsnedsettelser. Noe av kritikken mot begrepet integrering er at en fokuserer på, og dermed bekrefter, skillet mellom de barna som skal integreres - eksempelvis utviklingshemmete – og alle de andre "vanlige" barna. Begrepet kan fort oppfattes slik at noen i utgangspunktet har stått utenfor fellesskapet. På en slik måte kan begrepet være med å opprettholde et skille som en prøver å bryte ned. Derfor er det mange som heller bruker begrepet inkludering. Inkludering representerer et perspektivskifte hvor en understreker at alle hører med i utgangspunktet uavhengig av forutsetninger og motvirke ekskludering av barn som ikke tilhører majoriteten. En fokuserer dermed også på omgivelsene og ikke det enkelte barn. Skille integrering /inkludering innebærer en større bevissthet omkring skillet mellom fysisk innlemmelse, f.eks. tilstedeværelse i klasserom, og samhandlende deltakelse og tilhørighet til majoritetsgruppen.
En kan jo hevde at hvordan en bruker begreper har liten betydning for det praktiske skoletilbudet som barn mottar, men det kan være med på å påvirke hvordan vi forstår hva skoletilbudet skal være. Integrering har vi oppnådd når alle barn mottar sin undervisning på samme sted, mens inkludering innebærer hvordan skoler strekker seg mot å tilpasse seg alle barn og gi et tilfredsstillende skoletilbud til alle og hvor ingen blir ekskludert. En kan si at inkludering er oppnådd når begrepet har mistet sin verdi – når alle elever får undervisning og opplæring tilpasset sine forutsetninger sammen med alle andre barn.

Peder Haug deler skolens inkluderingsarbeid i fire dimensjoner: (1) Å øke fellesskapet, (2) Å øke deltakelsen i skolen (å både gi til og få noe fra det samme fellesskapet), (3) Øke demokratiseringen og (4) Øke utbytte for hver enkelt elev. En slik forståelse av inkluderingsbegrepet som Haug skisserer, vektlegger inkluderingsbegrepet til å omfatte hele skolesystemet og ikke et spesialpedagogisk virkemiddel. En forståelse som vektlegger spesialundervisning og integrering av elever med særskilte behov kan i seg selv arbeide mot inkludering hvor en ensidig identifiserer de spesielle og gjør handlinger ut i fra dem.

David Mitchell (2015) viser til at det er avgjørende for alle elever at de blir møtt med høye forventninger til læring for at de skal få realisert sitt læringspotensale. Han opererer med formelen V+P+3T+2A+S+R+L som en megastrategi for å lykkes med inkluderende undervisning.
V=En visjon om at alle hører til i fellesskapet. Visjonen må gjenspeiles i alle ansattes holdninger og praksis.
P=Plassering i aldersadekvate klasser der også undervisningen foregår
3T=Tilpasset opplæringsplan, tilpasset vurdering og tilpasset undervisning. Elever med særlige behov trenger i liten grad helt spesiell undervisning. Det er innholdet i undervisningen som må tilpasses.
2A=Aksept av lærer, medelever og foreldre og fysisk adgang. For at alle skal akseptere at alle elever har rett til å få opplæring på nærskolen, må man jobbe med holdninger. Dette gjøres best ved å ha daglig ansikt til ansikt kontakt med elever med særlige behov. Det er også viktig at alle elever får fysisk tilgang på klassefellesskapet.
S=Støtte. Ansatte må få tilgang til hjelp og støtte fra hjelpeapparat i arbeidet sitt og det må legges til rette for samarbeid.
R=Ressurser. Det må være tilstrekkelig med ressurser til å gjennomføre tiltaksplaner. 
L=Lederskap. En tydelig og støttende skoleledelse er viktig for at man skal lykkes med inkluderende undervisning.