Artikkelen ble førts publisert i magasinet UTVIKLING i 2015.

− Kan jeg trykke? spør en av jentene i klassen. – Og nå er det min tur, roper en annen. Fire- fem av elevene i 3 b har samlet seg rundt rullestolen til Espen. De kikker, trykker og peker på iPaden hans. I midten sitter Espen. Blikket følger oppmerksomt fingrene som trykker og bildene som flytter seg på skjermen. Spesialpedagog Trude Kjeilen står ved siden av og holder orden på rekkefølgen.  

− De er glade i å være med Espen. Alle vil hjelpe, sier Trude. Hun er en av de ansatte på Hop skole på Askøy utenfor Bergen.  Skolen har et team som samarbeider tett, og som alle jobber for at Espen Veland Aadland (8) skal ha fine, og ikke minst, lærerike skoledager.

Vi sprenger grenser
−Jeg brenner for elevene, ikke minst for elevene med utviklingshemming. Og her på skolen brenner jeg ikke alene, sier rektor Randi Nordnes Olsen. Hun er leder for en barneskole med 207 elever, seks av dem har utviklingshemming. Det er mange nok til at skolen kunne ha samlet dem i en egen gruppe, kalt det en forsterket avdeling og hatt egne rutiner som sjelden samsvarte med resten av skolens. Det har ikke rektor gjort.

− Elevene med utviklingshemming har lite til felles, de er ikke like gamle og har ulike utfordringer. Espen skal være i sin klasse, med barn på samme alder, sier rektoren. Og sånn er det på Hop skole. Alle de seks er inkludert i klassene sine. På ordentlig. De har pulten sin der, deltar i de fleste timene og er bare ute dersom de selv trenger det. Selv om skolen lenge har jobbet med inkludering, har de ikke fått det så godt til som etter at de deltok i prosjektet «Vi sprenger grenser».  

− Prosjektet lærte oss mer om hvordan vi kan inkludere og hvordan vi hele tiden skal fokusere på læring, også for elever med utviklingshemming, sier Nordnes Olsen.
Det var Statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped) som ledet prosjektet. Det var et intensivt prosjekt der rektor, lærere, vernepleier, spesialpedagog og assistenter deltok. Målet var blant annet faglig utvikling for eleven, bedre inkludering, bedre samarbeid mellom alle ansatte som jobber rundt eleven og kunnskap om rettighetene til eleven. Hop skole deltok i prosjektet i vinter og vår, og rektor er fornøyd med resultatet.

− Det var et intenst halvår, men det satte oss i gang, sier hun og legger til: -Vi på skolen her hadde mange tanker om hva vi kunne gjøre for elevene med utviklingshemming, men nå har vi fått hjelp til å systematisere og iverksette tankene og ordningen vi har i dag er vi veldig fornøyd med. 

Uten språk og bevegelse
−Jeg har jo drømmer for framtida til Espen. Jeg er jo moren hans, alle mødre har drømmer og håp for framtida til ungene sine, sier Lisbeth Veland. Hun har møtt opp på skolen for å fortelle om gutten sin, og skolegangen han får. Det er ikke en historie om klager som ikke blir hørt og krav som ikke blir innfridd.

− At Espen skal få det han trenger, rent medisinsk, har vært en kamp fra dag én, men skolen, den kan jeg ikke få roset nok. De ser hele tiden framover, og lurer på hva mer de kan gjøre for å lære Espen mer, sier moren. Hun forteller om en gutt som er lei seg når fredagen kommer og det er helg.

− Lørdag morgen vil han på skolen, sier hun og smiler.
Espen har ikke språk og har ingen egne bevegelser. Han spiser ikke selv, men får næring gjennom en sonde som fører maten fra en knapp på magen til magesekken.

− Espen var frisk da han ble født, men da han var litt over ett år hadde han en nær drukningsulykke, forteller Lisbeth Veland. Familien var på ferie i Nederland og et øyeblikk uten tilsyn var nok. Den lille gutten havnet i vannet.

− Espen var død i over en time. Han fikk ni adrenalinsprøyter og til slutt fikk de liv i han igjen, sier hun. Espen fikk ikke nok oksygen til hjernen og da han våknet hadde han kraftige spasmer. Legene har fått spasmene under kontroll nå, men fortsatt er det muskler som låser seg og som lammes. Espen strever med å puste, kjeven låser seg og tunga kommer i veien for pusterøret.

− Vi var litt skeptiske da vi skulle få ansvaret for Espen, det må jeg innrømme. Tenk om det skulle skje noe mens han var på skolen, sier rektor Randi Nordnes Olsen. Moren nikker. Hun var også nervøs.

− Vi hadde en veldig fin barnehage. De kjente Espen og jeg var trygg på at de passet godt på. Man vet hva man har, men ikke hva man får, sier Lisbeth Veland. Men frykten var ubegrunnet. Skolen ansatte en vernepleier som har ansvaret for ham deler av dagen.

− Dette er et område lærere ikke vet noe om. Skolen må være åpen for å invitere andre yrkesgrupper inn. Det er trygt for oss å vite at helsa er ivaretatt, sier rektor. 

Vernepleier i skolen
− Når han skal ha mat, må tøye, hvile eller får problemer med pusten triller vi over i dette rommet, sier vernepleier Kristine Kvamme Haugland. Det er hun som er primærkontakten til Espen. Rommet vi står i ligger like ovenfor klasserommet. Høstlyset står skrått inn på tegningene som henger på veggen over behandlingsbenken. Det er medelevene som har tegnet. På benken ved siden av står figurer i leire og papp. I stolen sitter Espen og ser på henne. Pusten hveser litt, og hun masserer ham i kjevene.

− Han elsker å være i klasserommet med de andre, men innimellom må vi for Espens skyld ta en pause, sier hun og strekker armene hans over hodet. Espen smiler.

−  Espen er knyttet til Kristine, sier rektor. Men han er også knyttet til kontaktlæreren sin, spesialpedagogen, assistenten, ressursteamlederen og rektor. På Hop har alle elevene med utviklingshemming både en primær- og en sekundærkontakt.

− Det er viktig for oss at han ikke bare har den samme personen hele dagen. Vi skal ikke fungere som foreldrene hans på skolen. Hans omsorgspersoner er i hjemmet, sier rektor Randi Nordnes Olsen. Skoledagen er lagt opp i bolker, og en person har alltid hovedansvaret for Espen. Men dagen deles i to, slik at en har ansvaret på formiddagen og en etter lunsj.

− I tillegg til at Espen ikke skal bli for knyttet til en person på skolen, er det viktig at vi er mange som kjenner Espen og vet hva han trenger dersom noe skulle oppstå. Ansatte blir syke og har fri, sier Nordnes Olsen. Dette blir ikke et problem når det er flere å spille på som alle vet hva som skal gjøres og hvordan.  

− Poenget er å styrke laget rundt læreren. Vi vil ikke at kontaktlærerne skal få den følelsen vi vet mange har; at de ikke strekker til, at de ikke klarer å gi god opplæring og at de andre elvene blir oversett fordi man bruker mye tid på en enkeltelev, sier rektor. 

Kontaktlæreren med læring for øye
Kontaktlærer Asle Johnsen innrømmer at han skjønner hva rektor snakker om.
− Det gjelder nok alle lærere det der. Man har mange elever i klassen og det er alltid noe mer man kunne gjort, sier han. Han er glad for teamet rundt Espen, og ser fram til å lære Espen masse i årene som kommer. Asle Johnsen overtok klassen i år, og har brukt de første ukene til å finne ut hva Espen kan og hva han som lærer kan gjøre for å lære ham mer.

−Jeg har hatt mange elever med utviklingshemming, og har alltid hatt inkludering som mål. Men etter å ha vært med på prosjektet «Vi sprenger grenser» har jeg lært mer, sier Asle Johnsen. Han har fått noen nye teknikker og fått regelverket under huden, men også noe annet.

− Holdningsendringen er den største forandringen. Jeg er blitt bevisst på hva inkludering egentlig er, og har det som mål hele tiden, sier læreren. Inkluderingen går på at Espen er ute i hvert friminutt, er med klassen i klasserommet størsteparten av dagen og ikke minst, skal lære når det er undervisning.

−Inkludering er ikke at Espen sitter i en krok og ser på at de andre lærer. Vi finner stadig nye måter han kan lære på, sier Asle Johnsen. Espen sitt utgangspunkt er annerledes enn de andre i klassens. Han har en Individuell opplæringsplan (IOP) som er laget i tråd med den sakkyndige vurderingen fra PP-tjenesten. Skolen har igjen brutt ned IOP `en til periodeplaner med konkrete mål.

− I periodeplanene står det hva vi jobber med, og hvorfor.  Kontaktlærer, spesialpedagog, vernepleier og assistentene følger periodeplanen og fokuserer på det samme, sier rektor Nordnes Olsen. Oppfølgingsplanen til Espen ligger langt unna Kunnskapsløftets mål for en tredjeklassing, men likevel mener rektor at de kan bruke Kunnskapsløftet.

− Espen er på et tidlig utviklingstrinn. Vi finner altså ikke målene for ham på skolenivå, men når vi ser på de grunnleggende ferdighetene som Kunnskapsløftet presenterer som forutsetninger for læring og utvikling, finner vi mye vi kan bruke, sier rektoren.

− Målet nå er å få til et samspill med de andre. Espen har fått en Tobii, som vi øver på å bruke, sier læreren. Tobii er en øyepekemaskin som kan gjøre det mulig for Espen å kommunisere ved hjelp av blikket.

− Først må Espen lære årsak og virkning, at det faktisk er han som styrer Tobiien, sier spesialpedagog Trude Kjelien. Espen lærer også mye gjennom at lærer eller de andre elevene leser for ham. Musikk er også et fag med store muligheter.

− Espen er nå i innlæringsfasen av programmene. Når han lærer seg å bruke teknologien kan vi gå videre til enkle begreper i norsk og matematikk, sier kontaktlæreren.

− Vi øver også på at Espen skal bruke armen sin, sier spesialpedagogen. Det er sterk sammenheng mellom det fysiske og læring på Hop skole. Kontaktlæreren må vite hva som er mulig.

− Det er en utfordring å finne ut hva Espen kan gjøre, og lære han til å være mer aktiv i klasserommet. Vi finner stadig nye måter å kommunisere på, sier Asle Johnsen. Og både han og de andre rundt Espen ser en utvikling.

− Det er små steg hele tiden. Og de små stegene viser oss hva vi kan fokusere på neste gang, hva som er neste mål, sier lærer Asle Johnsen. 

Inn i barneflokken
Rektor er fornøyd med skolens fokus på inkludering og læringsutbytte for alle elever.

− Det er viktig at alle er en naturlig del i barneflokken, midt i og en del av den. Vi gjør en stor urett om vi gjemmer enkelte bort. Det er en urett mot alle, sier rektor Randi Nordnes Olsen. Læreren til Espen er enig. Han ser at det ikke bare er Espen som har glede av fellesskapet.

− Elevene gjør en stor innsats for å inkludere, og de vil hjelpe. Når vi for eksempel klipper bokmerker er det kø av elever som vil klippe et til Espen. Det er en glede for dem at Espen er tilgjengelig for dem også, sier Asle Johnsen. Moren til Espen hører lærerens ord, og blir rørt.

−Jeg ser det jo jeg og, hvor godt han er blitt mottatt av klassen. De slåss om å få være med han, og det varmer et morshjerte. Det er så viktig for meg at Espen får gå på nærskolen med sine jevnaldrende. Jeg ser hvor mye han vokser på det, både i læring og utvikling. På Hop skole setter de fokus på å skape kvalitet i opplæringstilbudet til Espen og er opptatt av hans læringsutbytte. Det er viktig at kommunene skjønner hvor viktig det er at alle elevene må møtes med forventninger om å lære.

−Jeg tror også at det er viktig for barn uten utviklingshemming å være sammen med utviklingshemmede. I stedet for kanskje å treffe de på gaten og ha tusen spørsmål om hvorfor de er slik.

Og så var det drømmen. Etter Espens ulykke hadde hun ikke mange forventninger.
− Man tar en dag av gangen, lever her og nå. Jeg hadde ikke forventninger, men nå ser jeg at det er utvikling. Han blir stadig klarere og forstår det som skjer rundt ham, sier hun. Espen skjønner alt, men enda klarer han ikke å uttrykke seg.

− Drømmen min er at Espen skal snakke og spise og gå. Og når han er så heldig å gå på Hop skole kan det jo være at drømmene mine går i oppfyllelse.