De politiske føringene viser at helse- og omsorgstjenestene skal omstilles gjennom at forebygging, rehabilitering og tidlig innsats vektlegges. Hverdagsrehabilitering er et eksempel på at tidlig innsats og rehabilitering kan bidra til økt livskvalitet og bedre funksjonsevne hos brukerne (Meld. St. 29., 2012-2013).  Hverdagsrehabilitering er et begrep som etter hvert er kjent og godt etablert i de fleste kommuner. Målgruppen for hverdagsrehabilitering har først og fremst vært eldre hjemmeboende personer med ulike helseutfordringer.

Hverdagsrehabilitering handler om å bedre mestring av aktiviteter som er viktige for brukeren selv. Hverdagsrehabilitering skjer gjennom i brukerens hjem og nærmiljø, og det er de daglige gjøremålene som blir er mål for rehabiliteringen. Tjenesteapparatet er organisert i tverrfaglige team som jobber intensivt sammen med brukeren for å nå målene brukeren selv har satt seg.  Formålet med hverdagsrehabiliteringen er økt selvstendighet, mestring og deltakelse.

Rapporten om hverdagsrehabilitering er bygget på en studie hvor 38 personer mottok hverdagsrehabilitering og 8 personer utgjorde en kontrollgruppe.  Kontrollgruppen mottok standard tjenester. Deltakerne ble vurdert ved oppstart, etter ti uker, etter seks måneder og etter tolv måneder. Deltakerne i studien hadde en gjennomsnitts alder på 37 år, det var lik fordeling av kjønn, 80 % av deltakerne bodde i egen bolig eller bofellesskap, 80% var uføretrygdet eller var på arbeidsavklaring. Ca 50% av deltakerne mente selv at utviklingshemmingen var deres største helseutfordring, men de hadde funksjonsfall eller stod i fare for å få funksjonsfall.  Det ble også foretatt intervju med åtte ansatte for å få kjennskap til ansattes erfaringer.

Om intervensjonen av hverdagsrehabilitering hos deltakerne: De som mottok hverdagsrehabilitering ble kontaktet og deres ønsker om hvilke fem daglige aktiviteter de ønsket å forbedre blir kartlagt gjennom dialog og vurderingsredskapet Canadian Occupation Performance Measure (COPM). Det ble laget en rehabiliteringsplan for å sikre at aktivitetene samsvarte med målene. Personene blir intensivt oppfulgt med hjemmebesøk og oppfølging av trening gjennom individuelt tilpasset opplegg. Intervensjonen er vanligvis mellom 3-10 uker. Målet er at etter intervensjonen skal brukeren enten klare seg selv, eller motta kommunale tjenester. Kontrollgruppen mottok vanlige tjenester og behandling, eksempelvis helse- og omsorgstjenester som personlig eller praktisk assistanse osv. og/eller ev. rehabiliteringstiltak utført av eks. ergoterapeut. De vanlige tjenestene er ikke tidsbegrenset og kan vare ut over 10 uker.

Resultatene fra undersøkelsen tyder på at personer med utviklingshemming har utbytte av hverdags­rehabilitering spesielt når det gjelder utførelse av og tilfredshet med daglige aktiviteter. Helsetilstanden ble totalt sett vurdert til å være bedret også når det gjelder psykisk helse gjennom reduksjon av angst og depresjon. Det er imidlertid en svakhet ved undersøkelsen at den er basert på få deltakere og at kontrollgruppen hadde så lavt antall deltakere. Bedringen kan skyldes andre faktorer enn selve hverdagsrehabiliteringen. Men hverdagsrehabilitering vurderes likevel til å være en rehabiliteringsform som styrker det totale habiliteringstilbudet til personer med letter funksjonssvikt. Undersøkelsen peker på at det er mindre tverrfaglighet i hverdagsrehabiliteringstilbudet til utviklingshemmede og tilbudet er preget av mer tilfeldige løsninger. Om ikke utviklingshemmede skal havne utenfor /på siden av hverdagsrehabiliteringen bør det tverrfaglige samarbeidet styrkes. For å inkludere utviklingshemmede i hverdagsrehabilitering er å knytte habiliteringen til de etablerte hverdagsrehabiliteringsteamene. En annen måte er å etablere egne tverrfaglige team innad i habiliteringstjenestene.

Rapporten sin helhet kan du lese her:
Modeller for hverdagsevaluering- en følgeevaluering i norske kommuner. Effekter for brukerne og gevinst for kommunene?