– Vi som foreldre var ganske utkjørte. Da Silje fikk tilbud om å flytte i bofellesskapet, var det viktig for oss at det var folk der hele døgnet ellers hadde vi aldri latt henne flytte, forteller moren, Turid Reina.

– Overgangen var litt krevende. Men vi bor ikke så langt unna, så vi har daglig kontakt.

Silje ble i første omgang boende i bofellesskapet noen år. Samtidig forsøkte hun og foreldrene å finne jobb til henne, men opplevde at det var vanskelig. De møtte mye negative holdninger. Ingen ville ta inn en jente som Silje. Men til slutt fikk hun jobb i kantinen til fergeselskapet Fjord1.

– Der jobbet jeg tre dager i uken, og trivdes godt det første året. Jeg ble litt lei på slutten, forteller Silje.

Miljøhuset
Etter noen år i jobben reiste Silje på folkehøyskolen. Året etter var hun tilbake i bofellesskapet i Florø. Da begynte hun på Miljøhuset, et dagaktivitetstilbud for mennesker med utviklingshemming. Der får hun blant annet strikke, gå litt med posten, spiller ved ulike avslutninger og deltar i trappetrening og jentegruppe.

– En dag i uken er jeg hjemme og vaske leiligheten min. Her på Miljøhuset er det kjekt.

Utenom aktivitetene på Miljøhuset spiller Silje litt håndball. Hun liker også musikk, all mulig musikk sier hun. Silje forteller at hun nettopp har fått seg en el-sykkel, og nå er hun glad i å sykle rundt i Florø.

– Men jeg skulle ønske at det var mer ting å gjøre her. Jeg savner noe å gjøre på i fritiden.

Silje etterlyser mer oppfølging og hjelp i bofellesskapet. Egentlig vil hun helst bo hjemme. De hun bor sammen med, er ikke på hennes alder. Det gjør det tungt for henne. Hun synes de andre ikke bryr seg om henne og føler seg litt usynlig.

Derfor vil hun heller flytte på Docen bofellesskap for der er de andre beboerne yngre. Silje har en tvillingsøster i Bergen og kunne også tenke seg å flytte dit. Men praktisk er det vanskelig å få til.

– Jeg lager maten min selv, fisk, spagetti, pizza, taco, alt mulig, men det hender at jeg brenner den når jeg glemmer den.

Etterlyser med kontakt
Både hun og moren er sånn passe fornøyd med oppfølgingen de får fra Kinn kommune. Silje forteller at hun skulle ha både fysioterapeut og ergoterapeut nå, men ennå ikke har hørt noe fra kommunen.

– Jeg synes det går litt tregt.

Moren er sykepleier og forteller at hun derfor er litt mer på. Hun reagerer på at det ofte er nye folk som jobber i bofellesskapet. Det, samme med ny organisering, opplever hun farger humøret til Silje. Med sin angstdiagnose er det vanskelig for Silje å forholde seg til forandringer og nye mennesker. Hun vil ikke åpne seg for dem.

– Så opplever jeg at vi har møter der jeg prøver å formidle videre det jeg føler, men så blir det ikke alltid fulgt opp. Det er vel tiden som ikke strekker til med for få ansatte som springer fra den ene til den andre, sier Turid Reina.

Hun legger til at Silje trenger at de setter seg litt ned og prater og gjør ting med henne. Det er ofte det sosiale det skorter på. Samtidig ser hun at ansatte gjør sitt beste. Hun opplever at kommunikasjonen mellom henne og ansatte er god, men ikke like bra overfor Silje.

Silje skyter inn: – De har det så forferdelig travelt og setter seg ikke ned og spør hvordan jeg har det. Det var ikke sånn i starten. Da var det mye bedre.