Ole Alexander Mattsson Økland har lett utviklingshemming, ADHD og psykisk lidelse. Og så har han i mange år slitt med et omfattende rusproblem. Det har vært en lang prosess å komme seg ut av rusavhengigheten. Mye falt på plass da han i 2021 fikk hjelp til å kjøpe seg en egen leilighet litt utenfor Haugesund sentrum.

– Det siste halvannet året har vært ganske fantastisk. Det er vanskelig å forstå hvordan det har kunne forandre seg så voldsomt, forteller Mattsson Økland og legger til at det nesten er litt skummelt å tenke på.

Livredder
Han er fortsatt redd for at livet skal falle tilbake til slik det var før, at han skal miste nettverket sitt og stå alene. Til tider kan det være vanskelig å forstå seg selv erkjenner han. Mattsson Økland har vært rusfri i halvannet år, etter han ble lagt inn for avrusing ved Karmøy ungdomsenhet og var der ett år.

Før han ble innlagt, var det en periode på 14 dager Mattsson Økland ikke husker noe av. Da var han skikkelig ruset og depressiv. Og drev med selvskading. Det var rett før han tok livet av seg selv. Han ruste seg på det meste da egentlig. 

Før ting kom på stell for ham, opplevde Mattsson Økland at han var en kasteball i psykiatrien. Det har vært ut og inn av akuttposten på psykiatrien. Han har lenge vært diagnostisert med ADHD. Men det var først da Blå Kors Haugaland A-senter grep fatt i saken at han ble diagnostisert med lett utviklingshemming.

– Kirsten Braatveit ved Blå Kors har vært en veldig viktig person for meg. Hadde ikke hun kommet inn bildet, tror jeg ikke jeg hadde vært i live i dag. Hun har holdt seg oppdatert på mine diagnoser og hun har tatt vare på min mentale helse.

Ble ikke gitt opp
Kirsten Braatveit er psykologspesialist med fordypning i rus og avhengighetspsykologi og jobber 50 prosent som forsker i Helse Fonna og 50 prosent i klinisk behandling ved Blå kors Haugaland A-Senter i Haugesund. Hun har spesielt jobbet med rusavhengighet hos personer med utviklingshemming.

– Hun har hele tiden hatt en dialog med miljøarbeidertjenesten, teamet mitt. Hvis det har skjedd noe med meg, har de mailet hverandre. De har fulgt meg opp om jeg for eksempel ikke har vært på jobb, sier Mattsson Økland.

– Fra oppfølgingsteamet har det spesielt vært Camilla Alfredsen som har vært enestående. Hun er den som har hatt meg aller lengst. Både hun og Kirsten kunne bare ha gitt meg opp, men det gjorde de ikke. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem.

Allerede som 16-åring flyttet han hjemmefra på grunn av utfordringer i hjemmet. Først flyttet han til broren og etter hvert til ulike boliger. Ifølge Mattsson Økland var en av disse barne- og ungdomsboligene et av de verste rusmiljøene i Haugesund. Der ble han hektet på rus.

– Jeg skulle være en av de tøffe og harde gutta. Jeg følte at de ble familien min og at de tok vare på meg. Jeg ble med i en gjeng. Da gikk det jo veldig galt.

To mål
I årene som fulgte, opplevde han å være en kasteball i kommunen. Og han ble stadig mer involvert i rusmiljøet og ble mer utagerende. Det ble en nedadgående spiral inntil for halvannet år siden. I dag er livet så bra for Mattsson Økland at han har fått noe samværsrett med en datter som han fikk for to år siden.

– Jeg har hatt to store mål. Uansett hvor ruset og ute jeg har vært, har jeg sagt til Camilla og Kirsten at målene alltid har vært jobb på Uni-K og å kjøpe meg en egen leilighet vekk fra rusmiljøet, forteller han.

– De to målene har jeg klart. Jeg fikk en sjanse hos Uni-K, men det er veldig strengt. De vil ha urinprøver og de er veldig forsiktige. Men jeg har sagt at jeg tar frivillige urinprøver, for jeg vil vise at selv om du har vært avhengig, går det an å forandre seg. Men det er en kamp.

I dag vil Mattsson Økland si at han er kommet gjennom kampen. Men den er fortsatt i hodet hans, og han er redd for at det kan skje igjen. På mange måter er ting blitt vanskeligere etter at han ble rusfri. Han spiser for eksempel mye mindre nå enn før. Før bare ruste han seg, men nå må han ta tak i alle hverdagens gjøremål. Han føler at det er først nå han er blitt kjent med sine diagnoser. Før ruste han dem bort, som han sier.

– Det kan være hardt nå, men jeg vil aldri tilbake. Jeg er så takknemlig for det livet jeg har fått.

Suksessfaktorer
Camilla Waage Alfredsen er fagansvarlig i Tiltaks- og boligenheten i Haugesund kommune. Hun sier at suksessfaktoren for Mattsson Økland og andre som står i samme situasjon, er at de får de rette behandlerne.

– Vi får ofte denne brukergruppen fordi de har en nedsatt funksjonsevne, og så dukker det opp noe psykiatri, og så har vi kanskje ikke vært best trent på å se at det kanskje også er noe rus inne i bildet, sier Alfredsen.

– En kan holde på ganske lenge. Det er ut og inn, og en prøve ulike tilnærminger. Men det skjer noe når en treffer den rette behandleren som brenner litt for denne målgruppen.

Mange som jobber mot denne brukergruppen, opplever gjerne at rusen skjuler at det også er funksjonshemming til stede. Samtidig er det mange som sier det motsatte, at funksjonshemmingen gjør det vanskelig å oppdage rusmiddelbruken. Alfredsen tror det delvis dreier seg om at behandlerne har sitt eget fagfelt og gjerne ikke ser utover det.

Derfor er det bra når for eksempel de kommunale omsorgstjenestene, som vedtakskontoret, kobler på en ruskonsulent, slik som det gjøres i Haugesund. Hun understreker at jo flere slike saker en får, jo flere kontakter knyttes det, og dets lettere blir det å diskutere på tvers av fag og etater og få veiledning av hverandre.

Må ville det
– Det at vi jobber mer tverrfaglig enn vi kanskje har gjort før, er veldig nyttig. Disse tjenestemottakerne begynner gjerne med tjenester én plass, og så dukker det kanskje opp problemstillinger som går utenfor egen kompetanse. Det at vi da kan spille på det vi har, både tverrfaglig i kommunen og i spesialisthelsetjenesten, er bra, konstaterer Alfredsen.

Hun understreker at i Haugesund er det et godt tverrfaglig samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Det handler delvis om at en faktisk vil få til noe, men også at en er villig til å prioritere tid. For det går med tid i slike prosesser. Det å ha jevne møter og bli kjent med hverandre letter dette samarbeidet.

For å lykkes er en også avhengig av at personen selv vil ta tak i det presiserer Alfredsen. Uten et slikt ønske, blir det vanskelig. Åpenhet er også viktig, å våge å snakke om disse tingene, særlig over for personer med lett utviklingshemming. For eksempel går rett på når en ser at ungdommer begynner å henge med folk som kanskje ikke er så bra.

Alfredsen bekrefter at det for de fleste kommuner er en kjempeutfordring at kommunale boliger for denne gruppen ofte kan bli en grobunn for rusmiljøet. Det handler delvis om tilgang til boliger. Derfor har kommunen i større grad uttrykt ønske om at flere gjør som Mattsson Økland, kjøper sin egen bolig. Ifølge Alfredsen er kommunen innstilt på å hjelpe dem med for eksempel startlån.

Les mer om det tverrfaglige samarbeidet om rusoppfølging i Haugesund.