Sosiale og kulturelle forhold påvirker seksuell atferd. Tradisjoner, normer og regler danner rammer for hvordan ulike kulturer utøver seksualitet. Den gode seksualiteten utvikler seg innen samfunnets tillatelse til å eie en seksualitet og muligheter til å lære å forvalte seksualiteten sin. Hver og en av oss fødes med evner og muligheter til å oppleve seksualitet, uavhengig av funksjonsnedsettelse. Hvordan vi utvikler evnene våre er påvirket av sosiale faktorer og hvordan vi får opplæring om seksualitet. Hver og en lager sitt ”seksuelle script”, et eget manus, som er tilpasset den kulturen vi tilhører (Simon & Gagnon, 1986; Pedersen, 2005; Löfgren-Mårtenson, 2013). Seksualitet er slik en kjernedimensjon av å være menneske, og innebærer mulighet for kroppsbevissthet, utvikle en identitet, forsterke- og få forsterket selvbilde og oppleve lyst og glede.

Rettigheter og seksualpolitikk i omsorgsyrken
Tillatelse til å være et helt menneske og eie sin seksualitet er beskrevet i flere offentlige dokumenter (NOU: 1991; Jakobsen, 2007; Meld St 45, Frihet og likeverd, 2013). Det siste dokumentet er NOU 2016:17 På lik linje. Utviklingshemmede skal ha samme rettigheter og muligheter til et seksualliv som andre mennesker og tjenesteytere skal ivareta veiledning og tilrettelegging for dette på en ikke diskriminerende måte. Offentlige dokumenter er retningsgivende for seksualpolitikken i omsorgsyrkene.

Les mer i artikkelen seksualitet: Lovverk og statlige føringer. 

Å arbeide med området seksualitet 
Mange tjenesteytere opplever det som vanskelig å jobbe med seksualitet (Mathisen, 2014; Lunde, 2013; 2013; Ottesen, 2000). En studie foretatt av Hilde Lunde, Oslo Met, konkluderte med at mange ansatte følte seg ensomme og fikk liten støtte fra kollegaer og ledere når det gjaldt å jobbe med seksualitet.  Mange opplevde å få ironiske kommentarer og hadde vansker med å få personalgruppa med på å gjennomføre seksualterapeutiske tiltak. En mulig årsak til slike negative holdninger er lite kunnskap og kompetanse om sexologi som fag.

Holdninger
Hvis vi tar et raskt tilbakeblikk, så var det i forrige århundre en holdning om at utviklingshemmede var uskyldige, uten særlige rettigheter eller ”syndige drifter”. På begynnelsen av 1900-tallet kom vernetanken som innebar at utviklingshemmede skulle vernes mot samfunnet og bli isolert fra alle farer som kunne true dem. På denne tiden var også sterilisering tillatt, uten at noen krevde samtykke fra den det gjaldt (Fjermeros, 2009). I dag har vi en åpen omsorg med like rettigheter for alle. Mennesker med funksjonsnedsettelser har både retten og muligheten til et seksualliv.

Holdninger til funksjonshemmede og kunnskap om deres rettigheter til å eie en egen seksualitet, er grunnleggende for at funksjonshemmede skal ha mulighet for å utvikle sitt eget seksuelle script eller seksuelle identitet (Barstad, 2006). Det er to samfunnsdiskurser som står i motsetning til hverandre, og det er at alle har tillatelse til å være seksuelle, men bare noen få har tillatelse til å praktisere sex. Dette er en sårbarhetsfaktor og kan få alvorlige konsekvenser. Hvis du ikke har tillatelse til å eie en seksualitet, så er du ikke et helt menneske. Og eier du ikke en seksualitet, så er muligheten der for at dine hjelpere ikke ser at du blir utsatt for seksuelle overgrep.

Kompetanse til ansatte 
Sexologi er en tverrfaglig disiplin, men likevel inneholder grunnutdanningene i de ulike helseprofesjonene lite undervisning om dette temaet (Almås &Pirelli Benestad, 2006). Det er derfor viktig for tjenesteytere å lære mer om hva seksualitet er, og hva som forventes at tjenesteytere skal veilede i og tilrettelegge for. Slik kompetanse kan bidra til at tjenesteytere føler seg tryggere i å bistå tjenestemottakere på tema seksualitet. Det å lære om seksuelle overgrep, egne grenser og å lære forståelse for andres grenser er essensielt for å forebygge overgrep.

Habiliteringstjenestens nettverk for funksjonshemmede, samliv og seksualitet (NFSS) rapporterer at tiltak med gjentatt og målrettet undervisning /veiledning til personer med utviklingshemming, pårørende og tjenesteytere har bidratt til holdningsendringer, trygghet, positiv atferdsendring og forebygging av overgrep. NFSS rapporterer også at foreldreveiledning i regi av barnehabiliteringen, bidrar til at foreldre opplever større trygghet på barnets seksualitet og hvordan de kan forholde seg til dette (Bufdir, 2013).

I denne artikkelen finner du en oversikt over videreutdanninger i temaet seksualitet.   

Opplæring til tjenestebruker
Ansatte som arbeider med utviklingshemmede må veilede på temaer knyttet til kropp og seksualitet, og starte dette arbeidet tidlig i habiliteringsprosessen. Opplæringen og treningen skal være tilpasset den enkeltes utviklingsnivå og innebære oppfølging gjennom de ulike livsfasene. Det vil si at tema seksualitet bør inn i individuell plan og også være del av individuelle opplæringsplan fra barnetid til voksenlivet. Opplæring og veiledning må skje i samarbeid med pårørende og personene selv. Utarbeide opplæringsplaner som inkluderer seksuell helse som et tema vil være nyttig i arbeidet, samt at grunnutdanninger inkluderer seksualitet som et tema i sine studieplaner. 

Det er en sårbarhetsfaktor at identitet og seksuell orientering ikke blir godt understøttet hvis personene har en funksjonsnedsettelse. De trenger tillatelse og hjelp til å finne ut av seg selv og sine seksuelle preferanser (Abbott & Howart, 2005; Löfgren-Mårtensson, 2003; 2009;2009). Det er viktig i dette arbeidet at ansatte er bevisst over at personer med utviklingshemming også har en variasjon i seksuell orientering.  

PUST UT er et tilbud til skeive med utviklingshemming. Tilbudet er sosiale og inkluderende treff hvor lesbiske, homofile, bifile, panfile eller transpersoner med utviklingshemning kan møtes og snakke fritt om kjønn og seksualitet. Jag är berättaren er et svensk prosjekt for hbtq-personer med funksjonsnedsettelser, de har utgitt to lettleste bøker i temaet. 

Seksualpolitikk og seksualvennlig miljø kan forebygge seksuelle overgrep
Mennesker med utviklingshemming anslås å være minst dobbelt så utsatte for seksuelle overgrep som befolkningen forøvrig (Hoem Kvam, 2003; Eggen et al, 2009; Eggen et al, 2014). Det er antagelig et forsiktig estimat, og det er mulig at det faktiske tallet kan være vesentlig høyere. Det er forbundet med store metodologiske og etiske utfordringer å gjennomføre pålitelige studier av forekomsten av seksuelle overgrep blant mennesker med nedsatt kognitive og språklige ferdigheter. Så omfanget av seksuelle overgrep er usikkert, fordi det finnes relativt få studier på dette feltet (Grøvdal, 2013).

Forebygging av seksuelle overgrep må innebære tiltak på ulike nivå, fra samfunnsnivå til individnivå. Forebyggende tiltak på systemnivå er blant annet gode fagadministrative systemer i tjenesten som kan skape vedvarende høy bevissthet rundt temaene seksualitet og seksuelle overgrep (Finstad et al, 2009; Bogetun et al, 2012). Seksualpolitikk i omsorgen for utviklingshemmede er viktig. Alle enheter som gir tjenester til funksjonshemmede må ha handlingsplaner og retningslinjer for hva den enkelte ansatte gjør ved mistanke om vold og overgrep.

Les mer om overgrep i denne artikkelen 

Seksuell utvikling og identitetsutvikling
En god seksuell utvikling starter ved at barnet får tilknytning til omsorgspersonene som ivaretar det fra fødselen, opp gjennom barndommen og over i voksenlivet. Tilknytning er et emosjonelt bånd som dannes mellom barnet og en spesifikk annen person (Bowlby,1998; Lundberg & Löfgren-Mårtenson, 2010). Ved sterk tilknytning vil barnet bli trygt og tåle motgang bedre enn barn som ikke får en sterk tilknytning. Hver og en må ”tåle sitt eget liv”. I psykologien blir dette kalt resilience eller ”stressvaksinering”.  Det er viktig å bli kjent med den man er. Der er viktig at funksjonshemmede barn og ungdommer blir kjent med diagnosen sin og utfordringer diagnosen innebærer. Da har de mulighet for å tilegne seg kompensatoriske ferdigheter. De har også større sjanse for å etablere et tryggere sosialt nettverk, enn tilfellet er for de som er uvitende om diagnosen sin (Eggen et al, 2014). Det er å finne sin identitet, og lære seg sine sterke sider og sine sårbare sider. Å vite om egen diagnose er en rettighet og slik kan vedkommende utvikle en trygg identitet, og vite at man er seg selv og ikke bare diagnosen sin.

Hva er seksualvennlig miljø?
Et seksualvennlig miljø er preget av åpenhet om seksualitet. Det er et miljø der man kan stille spørsmål og spørsmålene blir tatt imot på en god og respektfull måte. Dette er et miljø som anerkjenner seksuelle rettigheter og muligheter (Eggen et al 2014)

Ansatte kan bidra til å skape et seksualvennlig miljø ved å:

• respektere og anerkjenne temaet
• ha en åpen og positiv tilnærming til temaet
• være i stand til å ta imot spørsmål fra personer med utviklingshemming på en respektfull måte
• ha en ansatt som personer med utviklingshemming er trygge på, og som de kan snakke med om temaet
• arbeide med temaet i habiliteringsarbeidet og i utarbeidelse av planer og tiltak.
• utarbeide egne opplæringsplaner om seksualitet for å øke kunnskapen i temaet
• ha forum for refleksjon over arbeidet
• innhente kunnskap gjennom blant annet nettsider, fagbøker, kurs eller videreutdanning
• søke bistand hos Habiliteringstjenestene for råd og veiledning

Tiltak for å praktisere et seksualvennlig miljø?
Tiltak ved ulike grader av funksjonsnedsettelse baseres på kartlegging av funksjonsnivå, kognitive evnetester, vurderinger av adaptive ferdigheter og funksjonelle analyser (Eknes et al, 2008).

Mennesker med alvorligere grader av utviklingshemming blir ofte ikke ivaretatt innen tiltak for seksuell helse. Det som kjennetegner alvorlig grad av utviklingshemming er at personen har betydelig forståelsesvansker, lærevansker, vansker med å kommunisere og ofte også betydelig motoriske utfordringer. Kommunikative ferdigheter er begrenset og tolkes dermed mer gjennom lyder og kroppsspråk, samt at de trenger tilsyn hele døgnet. Dyp utviklingshemming vil i prinsippet ligne mye på alvorlig utviklingshemming, og det kan være vanskelig å skille de fra hverandre. Ved dyp utviklingshemming er det ofte tilleggsvansker som blindhet, døvhet eller epilepsi. 

Det å sikre rammer som fører til opplevelse av trygghet vil være viktig her. Personalgruppa bør være så liten og stabil som mulig, for å oppnå trygghet, men også for å bli godt kjent med måten tjenestebruker kommuniserer på. Vaktplan bør organiseres slik at den legger til rette for færre skifter av personer som bistår tjenestebruker (Linde, 2011). Ved stell bør personalet snakke med tjenestebruker og benevne kroppsdeler som en naturlig del av stellet. Seksualitet handler også om nærhet og varme og i denne sammenhengen kan sansestimulering eller massasje også bidra til å ivareta seksualiteten. Ansatte må være lydhøre for om tjenestebruker gir uttrykk for behag eller ubehag. Det bør utarbeides planer, tiltak og opplæring for hvordan dette skal gjennomføres, og planen bør inneholde beskrivelser av hvor grensene til ansatte skal gå, og beskrivelser av forsiktighetsregler for ansatte. 

Moderat grad av utviklingshemming innebærer at personen kan snakke og lære å kommunisere, men har utfordringer knyttet til å forstå og å kommunisere. Vedkommende har godt utbytte av å få opplæring i selvhjelp og sosiale ferdigheter. 

Det å lære om kroppen, benevne kroppsdeler og kroppens funksjoner kan være viktig å tenke på her. Å være i en kjæresterelasjon, eller å ha sex kan være vanskelig å mestre. Vedkommende bør få lære om at man kan ha sex alene, og om onani. Dette må tilpasses vedkommendes utviklingsnivå, og individuelle hensyn og behov. Seksuelle følelser og begreper oppleves noen ganger forvirrende, og å få lære om hva ting heter og hva det er kan redusere bekymring og uro. Kontaktformer må øves på og sosioseksuelle atferder må læres, ved for eksempel å benytte rollespill. Overgrep er et vanskelig tema som må forklares nøye. Noen kan gjenkjenne overgrepssituasjoner som andre utsettes for, men ha vansker med å oppfatte hvis man selv er offer for overgrep.

Mennesker med moderat grad av utviklingshemming trenger ofte hjelp og støtte for å bygge nettverk, ta vare på nettverket sitt, og til å holde kontakt med familie, venner og eventuell kjæreste. Selvoppfatning og identitet bør være tema fra barn til voksen. Nærpersoner og tjenesteytere bør forklare og definere kjønn, preferanser og å bli kjent med sine sterke og svake sider, kanskje gjentagende gjennom hele livet.

Lett grad av utviklingshemming innebærer at personen kan mestre mange av dagliglivets ferdigheter som personlig hygiene, matlaging og andre praktiske og huslige ferdigheter. De største problemene oppstår vanligvis med teoretisk skolearbeid, og flere har problemer med å lese og skrive. Mange kan delta i alminnelige samtaler, men de språklige ferdighetene varierer, både når det gjelder å forstå og å uttrykke seg. 

Bevisstgjøring gjennom å lære om seg selv og sin identitet, finne egne preferanser og å ta valg vil være viktig ved lett grad av utviklingshemming. Det kan være vanskelig å se og forstå ting fra andres perspektiv, det å snakke om hvordan andre kan oppleve ting kan dermed være nyttig. Det kan være utfordrende for mennesker med lett utviklingshemming å leve i et samboerforhold eller i et ekteskap og vil ha behov for råd og veiledning i temaet. Seksualitet og seksuelle følelser må forklares og læres. Det å sette grenser og forebygge overgrep er for mange vanskelig å skjønne og praktisere. 

Noen ønsker å få barn. Hvordan man blir gravid og hvordan man unngår å bli gravid er et naturlig tema å snakke om fra tidlig ungdomstid. Prevensjon og ansvar for egen kropp er et stort tema. Det innebærer et stort ansvar å få barn. Barn har rett på foreldre som kan sikre dem mot farer og hjelpe dem å lære alt som trengs for at de selv skal bli i stand til å få et godt voksenliv (Barnekonvensjonen). Mennesker med utviklingshemming har oftest selv behov for slik hjelp og støtte (Pipping, 2010). Det finnes veiledningsprogrammer for å hjelpe foreldre med kognitiv funksjonsnedsettelse i å beholde barnet.  

Litteratur, materiell og nettressurser i seksualitet kan du  finne i denne artikkelen 

Avsluttende kommentarer
Det å være omsorgsmottaker hele livet vil kunne påvirke vedkommendes selvfølelse og mulighet, men også påvirke vedkommendes rett til intimitet og seksualliv. Det er utfordringer for personer med utviklingshemming å treffe en kjæreste på arenaer der andre unge ofte finner en partner. De er avhengige av hjelp fra tjenesteytere for å komme ”ut på sjekker’n” (Löfgren-Mårtenson, 2003). Når de har funnet en kjæreste må ofte tjenesteytere hjelpe til med å ta vare på forholdet. Noen personer med utviklingshemming må avtale med tjenesteytere der kjæresten bor om besøk og overnatting, hente og bringe og bistå både den besøkende kjæresten og tjenestebrukeren i dagliglivets gjøremål. Utviklingshemmede kan ha håp og ønsker om seksualitet og kjærlighet likt alle andre. Deres utfordring er behovet for hjelp fra nærpersoner og tjenesteytere for å få realisert drømmer og ønsker. Hvis noen i nærmiljøet er negative til deres seksualitet kan dette skape problemer. For noen er det vanskelig å forvalte egen seksualitet. Spesielt om man aldri har fått opplæring og veiledning i temaet. Mennesker med utviklingshemming er avhengige av å leve i et seksualvennlig miljø for å få et godt og trygt seksualliv.