Tekst; Olav Ose Evensen, Enhetsleder psykiatrisk innsatsteam, Nordlandssykehuset. 

Kommunene har primæransvaret for tjenestene, og spesialisthelsetjenesten skal supplere ved behov. Man søker etter grensegangen for ansvaret til primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I saker vedrørende utviklingshemmede med psykiatriske tileggsvansker er denne grensen svært vanskelig å trekke.
 
Når det skjer endringer i mental helse hos mennesker med utviklingshemming viser det seg oftest i form av atferd og væremåter som kan være vanskelig å fortolke. De første som opplever slike endringer er nærpersoner, enten i hjemmet eller kommunalt ansatte hjelpere. Når nærpersoner opplever symptomer eller atferdsendring som man ikke skjønner, er det viktig at det er mulig å få faglig bistand til å utrede situasjonen. Ut over eget miljø og egen faglig ansvarslinje, er da fastlegen en viktig instans. Fastlegen er den ansvarlige i kommunen som kan rekvirere bistand også fra spesialisthelsetjenesten. Det er viktig at fastlegen har informasjon og kompetanse slik at nødvendig kompetanse fra spesialisthelsetjenesten kan rekvireres. Det enkelte lokale miljø kan ha svært ulike kulturer for hvordan man fortolker symptom eller atferdsendringer. Miljø som har erfaring i å forholde seg psykiske lidelser vil langt raskere tenke at det kan dreie seg om slike plager. Miljø som har en kultur som fokuserer på atferdssymptomer som en del av utviklingshemming vil kanskje være mindre opptatt av slike diagnoser og kanskje vente lenger før man tar kontakt med fastlege for å forsøke å få i gang en utredning av pasientens psykiske helse. En kulturforskjell som nevnt ovenfor kan belyses med følgende modell til høyre i teksten.

Det skal ikke være så vanskelig å samordne disse kulturelle utgangspunktene. Et viktig virkemiddel i denne sammenheng, slik at også miljø med mindre erfaring i å oppdage og iverksette tiltak i forhold til psykisk lidelse, er kompetanseheving.
 
Det er en uttalt målsetting og i tråd med faglig- politiske føringer at alle mennesker skal få dekket sine behov for helsetjenester innen det samlede helsetilbudet. Slik sett har utviklingshemmede samme rett på tjenester innen psykisk helsevern som øvrig del av befolkningen. Dette er derimot ikke alltid realiteten. Det må være en klar målsetting at personer som har behov for- og rett til prioritert helsehjelp skal få dette innen rimelig tid. De tjenester dette gjelder er utredning/diagnostisering, behandling/oppfølging og ikke minst veiledning og kompetanseheving til det kommunale tjenesteapparatet.

Faglig kartlegging og utredning
Spesialisthelsetjenesten skal bistå det kommunale tjenesteapparatet med å utrede mulige psykiske lidelser. Det er viktig at det er tilgjengelig kompetanse til å forestå en slik utredning innen forsvarlig tid. Utredning gjennomføres oftest poliklinisk eller ambulant, men i noen tilfeller bør det gjøres i kompetent psykistrisk avdeling/miljø. Å utrede psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming krever i mange tilfeller spesiell kompetanse og redskaper. Det er stor geografisk forskjell både i forhold til hvor tilgjengelig slik kompetanse er, men også hvordan tjenestene er organisert. Dette kan gjøre det vanskelig å ha oversikt over hvor man skal henvise. Denne utfordringen er det viktig at helseforetakene håndterer på en måte som gjør at henvising ikke tar unødvendig lang tid. Eksempelvis ved at man raskt bidrar til viderehenvisning til kompetent enhet og at man vurderer henvisningene grundig før man avviser eller viderehenviser.

Poliklinisk behandling og oppfølging
Personer med utviklingshemming som er i behov av psykiatrisk oppfølging har i mange tilfeller en vanskelig livshistorie bak seg. Oppfølging i form av støtte- eller terapeutiske samtaler vil kunne være et nyttig virkemiddel. Erfaringene fra Nord er at det er vanskelig å få til en oppfølging og behandling på lokale distriktspsykiatriske senter/poliklinikker. Ofte henvises sakene direkte videre til habiliteringsteamene ved foretakene, eller henvisningene avslås med begrunnelse at man ikke har kompetanse på slike tjenester overfor mennesker med utviklingshemming. En del habiliteringsteam på sin side igjen henviser behov for psykiatrisk oppfølging til psykisk helsevern med utgangspunkt i at man mener slik oppfølging hører hjemme der. Dette bidrar til å gjøre samtaleoppfølging lite tilgjengelig. Imidlertid er det en del eksempler på god samhandling og oppfølging. Poliklinisk oppfølging er et av de områdene som man bør ha fokus på å forbedre betydelig for denne gruppen.

Vurdering, utredning og behandling i institusjon
I rapport fra Nordlandsforskning og også i NAKU sin rapport om tjenestetilbudet for utviklingshemmede med psykiske lidelser er det påpekt spesielt fra kommunene at tilgangen til behandlingstilbud i institusjon innen psykisk helsevern er et område hvor man opplever størst mangel. Spesielt gjelder dette planlagte utredningsopphold eller opphold over lengre tid hvor man ønsker å gjøre tilpasning både i medikamentelt og miljøterapeutisk behandling. Det er noen positive erfaringer hvor man har utviklet et nært samarbeid mellom habiliteringstjenesten og distriktspsykiatriske senter også i forhold til innleggelser. Ved Nordlandssykehuset Vesterålen er det utarbeidet en prosjektrapport vedr. slikt samarbeid. Oslo Universitetssykehus, Psykiatrisk avdeling for utviklingshemmede tar også imot et begrenset antall pasienter fra alle deler av landet, men dette dekker langt fra det reelle behovet. Det er behov for at alle helseregioner og helseforetak som har ansvar for spesialisert psykiatrisk behandling definerer og beskriver hvordan slike behandlingsbehov skal dekkes. Også i forhold til akutt hjelp i situasjoner hvor det lokale hjelpeapparatet ikke håndterer situasjonen oppleves manglende muligheter for bistand.

Veiledning og kompetanseheving til kommunene
En viktig oppgave for spesialisthelsetjenesten er veiledning og kompetanseheving til det kommunale hjelpeapparat. Kommunene må kunne forvente å få faglig veiledning når det er behov for det. Veiledning må være basert på en utredning og en forståelse av pasient/bruker og aktuell situasjon. Når man skal tilrettelegge oppfølging og behandling for en person med store sammensatte funksjonsvansker hvor utfordrende atferd er et sentralt element er det avgjørende viktig at man etablerer en felles faglig forståelse av vanskene. Både kommunale helsetjenester og spesialisthelsetjenesten må i fellesskap arbeide frem en slik forståelse og foreta en ansvarsavklaring og forståelse av felles ansvar. Erfaringene er at dette gjør det mye lettere å følge opp pasienten over tid med positivt resultat. Forblir man i en situasjon hvor man skyver ansvar fra en instans til en annen er det den samlede faglige kvalitet på oppfølgingen og behandlingen som blir skadelidende. Spesielt overfor den aktuelle brukergruppe er det bare en forståelse av utfordringene som et fellesansvar som kan gi et optimalt resultat.

Etablering av kommunikasjonsfora hvor man avklarer at man legger et felles innhold i forståelse, behov og begreper vil være sentralt for å gi best mulig hjelp til den det gjelder og vedkommendes samlede hjelpeapparat.

Denne forelesningen til Olav Ose Evensen handler om ansvarslinjene i kommunen og spesialisthelsetjenesten. Han fokuserer i foredraget på viktigheten av helhetlig tilnærming, ansvarsdeling og samarbeid mellom nivåene. Foredraget handler videre om faglige kulturforskjeller og handlemåter når vi oppdager atferdsendringer hos personer med utviklingshemming. Evensen snakker også om betydningen av en refleksjonsarena i eget arbeidsmiljø og systematisk veiledning for ansatte for å kunne bedre tjeneste og behandlingstilbudet.

Denne filmen handler om tilbudet i spesialisthelsetjenesten. Filmen tar opp hvordan spesialisthelsetjenesten fungerer, hvordan og når henviser man, og hva kan man få av tilbud. I filmen møter vi også et kommunalt miljø og et distriktspsykiatrisk senter som beskriver et godt samarbeid i forhold til flere personer med utviklingshemming.

Statped, avdeling for læringsressurser og teknologiutvikling har tegnspråktolket filmen i versjonen over.