Trygghet og tilknytning
Trygge og stabile omsorgsrelasjoner er et grunnleggende menneskelig behov. Kvaliteten på våre omsorgsrelasjoner danner grunnlaget for vår utvikling og fungering senere i livet (Bowlby, 1988). Gode omsorgsrelasjoner preges av sensitivitet og støtte, kanskje særlig når utfordringer oppstår. For et lite barn kan det handle om å få mat, tørr bleie og trøst. For eldre barn kan det handle om trygge og ivaretakende grenser og støtte til utforskning og selvstendighet. Gjennom hele utviklingsperioden er det sentralt at trygge voksne støtter barnet i å håndtere egne følelser og stressende situasjoner. Dette må skje ut fra barnets emosjonelle og kognitive nivå og i tråd med deres konkrete atferdsuttrykk (ibid). Etter hvert lærer barnet å ta vare på seg selv, det benevnes gjerne som selvregulering. I en optimal utviklingskurve blir normer og regler integrert og retningsgivende for egne valg. Forholdet mellom å påta seg eller takle utfordringer på den ene siden og sørge for nok støtte og mestring på den andre siden gir en overordnet god balanse.

For mennesker med utviklingshemming kan denne utviklingskurven bli sårbar, særlig dersom de trenger tidlige, langvarige og/eller omfattende tjenestetilbud. To forhold aktualiseres. Først de kognitive og kommunikative utfordringene som ligger i det å ha en utviklingshemming. Mennesker med utviklingshemming har gjerne behov for at omsorgspersoner har en særlig kunnskap om måten de uttrykker seg på, for å kunne gi sensitive og støttende responser. Dette behovet tilskriver seg alle omsorgspersonene barnet støttes av, både private og offentlige. Det innebærer at tjenesteyteren- og mottakeren må få nok tid til å etablere en trygg, gjensidig og meningsfull kommunikasjon.  Det innebærer blant annet at omsorgspersonene kan tolke og respondere hensiktsmessig, på verbal og nonverbal kommunikasjon. Altså må personen med utviklingshemming hovedsakelig erfare at den voksne omsorgspersonen (tjenesteyteren) er i stand til å gi god regulering både i hverdagslige og særlig utfordrende situasjoner.

Det neste forholdet som gjør den optimale utviklingskurven sårbar knytter seg til bemanningssituasjonen i tjenestene som gis til personer med utviklingshemming. Når utviklingshemmede mottar omfattende tjenester vil mange også erfare et høyt antall ansatte, gjerne med høy turnover (Ellingsen, Isaksen og Lungwitz, 2019). Dette medfører også mange brudd i relasjonene mellom tjenesteyter og tjenestemottaker. Muligheten til å bygge trygge relasjoner og gode reguleringserfaringer kan svekkes. Når det går lang tid mellom hver gang man treffer de samme tjenesteyterne blir det vanskeligere å opparbeide den kvaliteten som er nødvendig i gode og støttende omsorgsrelasjoner. Personer med utviklingshemming kan på denne måten være avhengig av å ta imot hjelp fra tjenesteytere de er utrygge på. I praksis kan det handle om at tjenesteyteren feiltolker uttrykk og dermed responderer på måter som ikke støtter deres reguleringsbehov. Et eksempel kan være at man ikke har gjort en riktig vurdering av hva vedkommende egentlig forsøker å uttrykke. Da kan man som tjenesteyter stå i fare for å respondere på selve uttrykket i stedet for meningen som ligger bak. Slike situasjoner kan medføre utrygghet i relasjonen mellom personer med utviklingshemming og tjenesteytere. Tjenestemottakeren kan på denne måten risikere at sentral og viktig læring uteblir. Svekket reguleringsstøtte vil på sin side øke stressnivået hos tjenestemottakeren og kan være potensielt traumatiserende hendelser, dersom det varer over tid. 

Les også om emosjonsregulering i artikkelen: Forebygging av psykiske vansker eller se filmen om utviklingshemming der ett av temaene i filmen er emosjonsregulering.

Personer med utviklingshemming er mer utsatt for hendelser som kan gi traumer, og at de er mer sårbare for å utvikle traumereaksjoner etter skremmende og overveldende hendelser (Kildahl og Bakken, 2020). Kildahl og Bakken (2020) viser til at personer med utviklingshemming også kan utvikle traumesymptomer etter hendelser som kan være mindre enn for andre, og at symptomene kan vises på andre måter. Diagnostisk overskygging utgjør en fare for mistolking og dermed fare for misforståelse av emosjonsuttrykk hos utviklingshemmede; det vi ser blir forklart som en del av funksjonsnedsettelsen, og blir ikke forstått som mulige traumereaksjoner (Kildahl, Helverschou, Bakken & Oddli, 2020).

Les mer i artikkelen: Utviklingshemming og traumelidelser 

For at emosjonsuttrykkene skal bli sett og forstått må omgivelsene – miljøarbeiderne/tjenesteyterne – ha kunnskapsbriller som gjør at de kan oversette disse uttrykkene. Tjenesteyterne må ha et traumeinformert blikk som ser, tolker, handler – og derigjennom bidrar til å samskape mening i relasjonen; det gir personen med utviklingshemming mulighet for å ta et eget valg for seg selv (Lid, 2020).

 «Vi blir vel mer bevisst på hva vi gjør. Jeg tror vi tenker oss mer om – på hvordan vi går inn. Jeg husker jo i begynnelsen så var det at vi tolket denne atferden på en annen måte. Nå er det mer forståelse for hvorfor denne atferden er der, på en måte. At vi ikke automatisk tenker at det er aggresjon – rettet mot oss, men at det mer er frustrasjon (fra refleksjonsgruppe).»

Traumebevissthet
Traumebevissthet er en integrert forståelse av utviklingspsykologi og traumepsykologi, og bygger på et traumebegrep som er utvidet (Nordanger og Braarud, 2017). Et traume må ikke være forårsaket av store og voldsomme hendelser, det kan også være forårsaket av små – men overveldende – hendelser som inntreffer og gjentar seg over tid. Enkelt forklart kan vi si at det handler om å forstå betydningen av både tidlige og nåværende relasjonserfaringer har betydning for hjernens utvikling; det gjelder både kognitive og emosjonelle strukturer. I denne sammenhengen kan et traume også være mangelfulle omsorgsrelasjoner i hjernens utviklingsperiode, som omsorgssvikt, neglekt og relasjonsbrudd. Det kan også være situasjoner som oppleves som så overveldende at hjernen ikke har kognitiv kapasitet til å adaptere inntrykkene.
Nordanger og Braarud (2017) viser til de nevrobiologiske konsekvensene av utviklingstraumer; en hjerne som har fått for mye negative og for lite positive erfaringsopplevelser.  Det kan medføre et overutviklet alarmsystem, og et underutviklet reguleringssystem (ibid.) Traumer kan gi alvorlige konsekvenser for hvordan man fungerer i livet sitt – både nå og senere (Nordanger og Braarud, 2017; Bath, 2015; Kirkengen & Ness, 2015).

I et praksisprosjekt har VID Sandnes og en kommune på vestlandet utforsket Traumebevisst forståelse som forståelsesmodell i miljøarbeid sammen med personer med utviklingshemming. Traumebevisst forståelse (TBF) ble hovedsakelig implementert gjennom fagdager og refleksjonsgrupper. Det faglige omdreiningspunktet i refleksjonsgruppene har vært begrepene den tredelte hjernen, toleransevindu og emosjonsregulering.

Et traumebevisst perspektiv på tjenesteyting løfter frem relasjonen mellom tjenestesteyter og mennesker med utviklingshemming – miljøarbeider og beboer;

Men vi ser jo endring i måten hun uttrykker seg på. Vi har en større forståelse for hvorfor atferden er der, at hun har erfaringer som er ustabile. Vi har gått fra å si at hun er vanskelig – til at hun har hatt det vanskelig. Nå er det mer slik at hun er vår læremester på sin egen hverdag, og vi bygger bro mellom reaksjon og emosjon (fra refleksjonsgruppe)

Faglige omdreiningspunkter
En måte å forklare hjernens oppbygging på er gjennom en tredeling av hjernen (Nordanger & Braarud, 2017). Overlevelseshjernen reagerer automatisk, og er helt nødvendig for at vi skal overleve i situasjoner hvor vi opplever oss truet (Nordanger & Braarud, 2017; Thomessen & Neumann, 2019). Emosjonshjernen styrer blant annet tilknytningsatferd og grunnleggende følelser som frykt og sinne. I emosjonshjernen finner vi også hukommelsen, og grunnlaget for at følelsesmessige reaksjoner innlæres. I tenkehjernen ligger evnen til å bearbeide og reflektere over reaksjoner og situasjoner, og er det nivået som gjør oss i stand til å regulere alarmreaksjoner og situasjoner som oppleves som truende (Nordanger & Braarud, 2017). Eksempel på hvorfor kunnskap om hjernens tredeling er viktig – vi må møte tjenestemottakerne med en tilnærming som er «nedenfra og opp», ikke «ovenfra og ned».

Ved alvorlige, traumatiske livshendelser settes kroppen i alarmberedskap. Reaksjoner som kjemp, flykt eller frys er vanlig. Èn forklaringsmodell på disse alarmereaksjonene er toleransevinduet. Se for deg to horisontale linjer som danner en ramme – som ytterkantene oppe og nede i et vindu. Tenk deg at det er innenfor denne rammen du har din optimale fungering; det er her du har hensiktsmessige reaksjoner og handterer emosjoner på en formålstjenlig måte (Wærness, 2020).

Toleransevinduet viser til det spennet i aktivering som er optimalt for et menneske – hverken for høyt eller for lavt. Det er i dette spennet at læring skjer, og vi har optimal oppmerksomhet mot andre mennesker rundt oss (Nordanger & Braarud, 2017). Havner vi utenfor egen toleransegrense blir vi enten hyper- eller hypoaktivert. En hyperreaksjon kan være å forsøke å komme unna en ubehagelig situasjon ved enten å flykte (stikke seg unna), eller kjempe (fysisk eller verbalt). Hyporeaksjoner kan være passivitet, tilbaketrekning eller at kroppen «fryser» fast og man ikke klarer å reagere. Når vi er over (hyper)- eller under(hypo)aktivert trenger vi hjelp til å regulere oss inn i toleransevinduet igjen. Det kan handle om å bli møtt på egne reaksjoner og emosjoner på en anerkjennende måte (Nordanger & Braarud, 2017; Thomessen & Neumann, 2019).

Regulering handler om å dempe en forhøyet aktivering for å kunne ta kontroll på egne reaksjoner, gjennom å kjenne sine egne ressurser (Thomessen & Neumann, 2019). Når overlevelseshjernen reagerer automatisk på en trussel, og emosjonshjernen kobler inn alarmen på fight, flight eller freeze, risikerer personen å bli værende i en vedvarende alarmberedskap dersom den ikke blir regulert av omsorgspersoner rundt (Nordanger & Braarud, 2017; Thomessen & Neumann, 2019). Mangelfull eller sviktende regulering kan skape uhensiktsmessige reaksjonsmønster (Nordanger & Braarud, 2017, s. 73; Kildahl & Bakken, 2020). Dette mønsteret tar mange med seg hele livet dersom de ikke får hjelp til å finne andre handlingsmønster. Med god reguleringsstøtte kan fastlåste reaksjonsmønster brytes, og personen kan lære å regulere seg inn i eget toleransevindu. I en traumebevisst tilnærming utfordres dermed miljøarbeiderne til å være reguleringsstøttende for personer med utviklingshemming.

Praksisprosjektet og implementering av TBF som forståelsesramme
Gjennom fagdager, deling av teori og input i refleksjonssamlingene er kunnskapsgrunnlaget blant miljøarbeiderne som deltok i prosjektet utvidet. Refleksjonsgrupper med miljøarbeiderne har vært sentralt; gjennom prosjektet endrer den faglige forståelsen seg og refleksjonene får andre perspektiv underveis. Miljøarbeidernes endring i faglig forståelse og tilnærming åpner for å kjenne igjen tjenestemottakernes emosjonsuttrykk, og derigjennom kunne møte tjenestemottakerne med en anerkjennelse av deres uttrykksform;

 Ja men det er trist å tenke på, at vi tidligere har blitt irritert og lagt opp til at hun er vanskelig. Men så kommer hun egentlig bare fra, eller har oppvokst og har en bakgrunn som gjør at hun ikke er i stand til å oppføre seg slik vi forventer (fra refleksjonsgruppe)

Miljøarbeidet utforskes gjennom et traumeorientert blikk, som tilfører kvalitet i det profesjonelle relasjonsarbeidet i bofellesskapet. Gjennom at praksis endres fortelles praksishistoriene på en ny måte, med nye begreper og et mer felles språk. «Vi ser jo at det er forskjell på de som har deltatt i refleksjonsgruppen, og de som ikke har den forståelsen.»

Et traumeinformert blikk og en grunnleggende kunnskap om TBF åpner for en anerkjennelse av tjenestemottakernes verbale og nonverbale uttrykk. Kildahl og Bakken (2020) understreker nødvendigheten av et felles språk, en felles forståelse blant omsorgsgiverne når det gjelder traumer. TBF gir et felles begrepsapparat til miljøarbeiderne/tjenesteyterne, som gjør at de kan møte tjenestemottakerne med et pedagogisk anerkjennende blikk – som kan fremme myndiggjøring og medborgerskap. Traumebevisst forståelse kan være en kunnskapsbrille for miljøarbeidere i samhandling med personer med utviklingshemming. Et traumeinformert blikk i relasjonen anerkjenner tjenestemottakerens levde liv, og miljøarbeiderne blir derfor selve vilkåret for å fremme eller hemme medborgerskap for tjenestemottakerne (Wærness, Teigland & Gjermestad, 2021 – in press).

I løpet av prosjektet ser vi at miljøarbeiderne endrer perspektiv på samhandlingen – fra regelstyring til å være i relasjonen. De bruker andre ord på praksisfortellingene underveis i prosjektet, gjennom at de anerkjenner tjenestemottakernes kroppsuttrykk som kommunikasjon. En synlig endring i praksisfortellingene var skifte fra kognitiv til emosjonell regulering når vanskelige situasjoner oppstod. Gjennom kognitiv regulering appellerte personalet i stor grad til fornuft, normer og regler. Ved bruk av emosjonell regulering fremstod personalet mer sensitivt overfor tjenestemottakernes faktiske emosjonelle tilstand.

Avslutningsvis
Implementering av traumebevisst forståelse har gitt en teoretisk forståelse for den tredelte hjernen, toleransevinduet og regulering – og viktigheten av denne forståelsen i relasjonelt arbeid (Nordanger & Braarud, 2017; Lorentzen, Pettersen, & Myhrer-Næss, 2018). Kunnskap om at hjernen utvikler seg nedenfra og opp, og at regulering skjer ovenfra og ned, er sentral i arbeidet med å samskape nye handlingsalternativer (Teigland, Wærness & Gjermestad, 2021). Denne kunnskapen gir personalet et traumebevisst blikk på det kroppslige uttrykket til tjenestemottakerne, og personalet kan gjennom anerkjennelse tilrettelegge trygge relasjoner med tjenestemottakerne.

En kritikk mot Traumebevisst forståelse kan være at denne forståelsesrammen blir svaret på alt som er utfordrende i profesjonell samhandling, og at det ikke finnes noen konkret og strengt beskrevet metodikk (Bath, 2017; Rosten, 2020). TBF kritiseres også for mangel på tydelige og konkrete tilnærmingsmåter, og særlig miljøterapeutiske kartleggingsverktøy (Rosten, 2020).

Traumebevisst forståelse er et rammeverk for forståelse av personer med utviklingshemming, og tilrettelegging for deres muligheter og potensiale – inkludert deres emosjonelle og kroppslige uttrykk. Miljøarbeiderne i prosjektet erfarte at TBF flytter fokuset fra det som ikke fungerer – til det som fungerer i en profesjonell relasjon. Et traumebevisst pedagogisk blikk åpner for hvordan man kan forstå hverandre, og hvordan personalet kan tilby den reguleringsstøtten som tjenestemottakeren har behov for i situasjonen (Bath, 2015). Dette perspektivet innbyr til relasjon, tilstedeværelse og anerkjennelse som igjen skaper læring, vekst og utvikling hos personen med utviklingshemming (Bath, 2015; Lid, 2020).