Illustrasjon: Aleksander Bro Arntsen

Om vennskap
Vennskap regnes som en av de viktigste formene for sosiale relasjoner, og denne formen for sosiale relasjoner setter spor gjennom hele livsløpet (Webster & Carter, 2007). Studier av barn med typisk utvikling har vist at barn kan utvikle enkle vennskap allerede i 1-3 årsalderen, kjennetegnet av preferanser for enkelte barn, deltakelse i felles lekbaserte aktiviteter, gjensidige affektive uttrykk som smil og latter, deling av leker og ritualer der barn leker sammen med de samme lekene (Bagwell & Schmidt, 2011). Vennskap er avgjørende for barns sosiale, emosjonelle, kognitive og psykososiale utvikling  (Bagwell & Schmidt, 2011; Rubin et al., 2015) og tillegges høy verdi av barn selv.

Hva er vennskap?
Det finnes ikke én universell definisjon av vennskap i forskningslitteraturen (Berndt & McCandless, 2009), men flere fellestrekk går igjen i ulike definisjoner. Vennskap beskrives typisk som:

• Frivillige relasjoner mellom to eller flere personer,
• Gjensidig tilknytning og preferanse for hverandre,
• Positive følelser som glede, tillit og nærhet
• Felles aktiviteter og tid tilbrakt sammen

Vennskap utvikler seg over tid og kan variere i intensitet og nærhet – fra bekjente til nære venne (Berndt og McCandless’ 2009). 

Et sentralt tema i vennskap er spørsmålet om gjensidighet. Gjensidige vennskap refererer til situasjoner der begge parter navngir hverandre som venner. Til tross for den oppfattede betydningen av gjensidighet, har flere forskere understreket betydningen av å vurdere ensidige (unilaterale) vennskap  (Berndt & McCandless, 2009; Newcomb & Bagwell, 1995). Ensidige vennskap oppstår når en person navngir en annen person som venn uten at den andre personen gjengjelder dette. Ensidige vennskap karakteriseres gjerne som mindre affektive enn gjensidige vennskap (Newcomb & Bagwell, 1995).

Vennskapets funksjoner
Forskere har identifisert flere viktige funksjoner som vennskap har i barns liv (Bukowski, 2001; Bukowski et al., 2009):

• Verdsettelse – gir barn følelse av å være verdifulle
• Beskyttelse – reduserer stress og angst
• Utviklingsstøtte – fremmer utforskning og læring av nye ferdigheter
• Kulturell påvirkning – representerer en jevnaldringskultur som påvirker barns liv
• Moral – forpliktelser, intensjoner og handlinger preget av godhet mellom venner

Vennskapets funksjoner endres med alderen. Hos yngre barn (3-7 år) fremmer vennskap spenning og moro, mens det i midten av barndommen (8-12 år) bidrar til utvikling av atferdsnormer og ferdigheter til hvordan en person bevisst eller ubevisst formidler informasjon om seg selv (Parker & Gottman, 1989). Oppfattelsen i følge Rubin et al. (2008) bidrar vennskap til hengivenhet, godt selskap, moro, emosjonell trygghet, hjelp og praktisk støtte, muligheter for å dele fortrolig opplysninger om seg selv, og prototyper for senere romantiske relasjoner.

Kvalitet ved vennskap
Kvaliteten på vennskap vurderes ofte ut fra positive og negative kjennetegn. Positive kjennetegn inkluderer tilknytning, kameratskap, velvilje, tillit, lojalitet, intimitet og evne til konfliktløsning, mens negative kjennetegn kan være dominans, negativ konkurranse og konflikter (Berndt, 1996). Gjensidige vennskap har ofte høyere kvalitet enn ensidige, men ensidige vennskap kan også ha betydning, spesielt i utviklingsfaser eller ved funksjonsnedsettelser  (Kvello, 2006; Scholte et al., 2009).

Hvordan utvikles vennskap?
Vennskap etableres gjennom møter med bekjente og fremmede. Studier tyder på at mennesker blir venner med de som ligner på seg selv med hensyn til rase, atferd, følelser, holdninger og utvikling (Rubin et al., 2011).

Forskere har beskrevet utvikling av vennskap på ulike måter. Gottman og Graziano (1983) beskrev disse utviklingsprosessene i vennskap:

• Etablere sosial forbindelse og klar kommunikasjon
• Dele informasjon
• Identifisere felles interesser og verdier
• Uttrykke personlige følelser
• Etablere balanse i gi og ta i relasjonen 
• Løse konflikter som oppstår.

Andre forskere (Levinger & Levinger, 1986; Staub, 1998) har beskrevet vennskapsutvikling i fem stadier:

1. Møtefase,
2. Oppbyggingsfase,
3. Fortsettelsesfase,
4. Forverringsfase og
5. Avslutningsfase.

Blant barn med typisk utvikling endres gjerne oppfatningen av vennskap med stigende alder. Bigelow (1977) beskrev endringen av forventninger til vennskap gjennom tre stadier mellom 7 og 13 år:

• Belønning-kostnad-fasen (7-8 år): En venn oppfattes som noen som er hensiktsmessig og morsom å være med
• Den normative fasen (9-10 år): Barn etablerer enighet om verdier og regler
• Den empatiske fasen (11-13 år): Inkluderer empati, forståelse og hvordan en gir informasjon om seg selv (tanker, følelser, opplevelser og private detaljer).

De tre fasene illustrerer hvordan vennskap med økende alder blir mer basert på relasjon (hva barn har sammen – holdninger, verdier, identitet, følelser, tillit og støtte) enn på handlinger/aktiviteter (hva barn gjør sammen), og vennskap blir mer stabilt over tid.

Vennskap og utviklingshemming
I en undersøkelse av levekårene til personer med utviklingshemming ti år etter ansvarsreformen, skrev Tøssebro og Lundeby (2002) at personer med utviklingshemming skiller seg fra andre i valg av sosiale relasjoner. Undersøkelsen viste for eksempel at svært få hadde ektefelle, samboer eller barn. Noen flere hadde kjæreste, og enda flere hadde venner. Det var størst sannsynlighet for å ikke ha venner hvis man hadde redusert funksjonsnivå, utfordrende atferd eller institusjonsbakgrunn. Personer med utviklingshemming som hadde venner, traff disse nesten like ofte som andre treffer sine venner. Internasjonale studier viser at personer med utviklingshemming ofte er sosialt isolert, har mindre sosiale nettverk og opplever flere følelser av ensomhet (Havercamp et al., 2004; Bhaumik et al., 2008; Lippold & Burns, 2009).

 I en studie av Jackson et al. (2024) fant de at personer med utviklingshemming verdsetter og engasjerer seg aktivt i gjensidige interaksjoner. Elementene som ble ansett som grunnleggende for vennskap var viktigheten av å tilbringe tid sammen, delta på aktiviteter og dele opplevelser sammen. Studien identifiserte tre overordnede tema som var grunnleggende for vennskap:

•  Det første temaet var gjensidighet, "Noen som hjelper meg, og jeg hjelper dem". Dette handlet om at vennskap for personer med utviklingshemming oppleves som gjensidig og til fordel for begge parter, med vekt på fellesskap gjennom deling av både praktisk og emosjonell støtte.
• Det andre temaet var byggesteinene i vennskap, "Jeg kan fortelle henne noen hemmeligheter". Her ble det understreket at respekt og tillit er kilder til vennskap, og følelsen av tilhørighet og aksept for mennesker med utviklingshemming.
• Det siste temaet, handlet om håndtering av vennskapsvansker, "I virkeligheten er det mye vanskeligere". Studien trekker fram at for å bli verdsatt som en venn, måtte man være respektfull og pålitelig mot hverandre, og det var viktig å vise tillit. Mangel på respekt og tillit som kan oppleves blant personer i spesifikke roller, slik som omsorgspersonell, ble også bemerket (Jackson et.al., 2024).

Samlet sett viser studien at personer med utviklingshemming ikke passivt opplever vennskap, og deltakerne verdsatte å ha en følelse av fellesskap, samt selvbestemmelse gjennom gjensidige utvekslinger (Jackson et.al., 2024).

 I en systematisk gjennomgang av studier fant man at sosiale nettverk er nøkkelen til sosial inkludering, selvfølelse og livskvalitet. Sosiale nettverk er også forbundet med glede og selvtillit for personer med utviklingshemming. Samtidig kan stigma og normalisering brukes til å bedre forstå personer med utviklingshemming sine ønsker og behov for vennskap og parforhold, som de jevnlig blir ekskludert fra, fordi relasjoner tar tid å bygge opp (Harrison et al., 2021). Studier viser også at sosial støtte og meningsfulle mellommenneskelige relasjoner er viktige bidragsytere til psykisk og fysisk helse (Wilkinson &; Marmot 2003; Hefner & Eisenberg 2009).

 Målet med en studie av Brand et. al. (2024) var å forstå de viktigste egenskapene og de psykologiske og sosiale resultatene av vennskapstiltak for voksne med utviklingshemming. Vennskapstiltak, eller en form for støttekontakt har som hensikt å gi selskap og støtte til sosialt isolerte befolkningsgrupper. Resultatene viser at blant deltakerne i studien var det generelt økt deltakelse i samfunnet, positive endringer i sosiale nettverk og bedre humør for de som mottok vennskapstiltak. For de som utførte tiltaket kunne de rapportere om økt kunnskap blant mennesker med utviklingshemming, nye opplevelser og en følelse av å “gi tilbake” (Brand et. Al., 2024). Aktivitetene som ble utført var varierte, alt fra hjemme- og samfunnsbaserte aktiviteter, til uformelle fritidsaktiviteter slik som kafeer/restauranter, gå tur eller gå på kino. Selv om vennskap kan påvirke humøret positivt, utgjorde det også en risiko for påvirkning av det følelsesmessige velværet negativt, spesielt med tanke på om vennskapsforhold ikke ble avsluttet på en tilstrekkelig måte.

Vennskap hos barn og unge med utviklingshemming
I en artikkel av Svartaas & Hedlund (2024) diskuteres vennskap hos barn og unge knyttet til opplevelse av samspill og inkludering mellom barn med og uten funksjonsnedsettelse i barnehagen. Funnene viser at barn både med og uten funksjonsnedsettelse kan erfare godt samspill i barnehagen, og at type funksjonsnedsettelse kan påvirke et slikt samspill i positiv eller negativ retning. To av barna i studien hadde kognitiv funksjonsnedsettelse, og i utgangspunktet ble de inkludert i leken, men det kunne være utfordringer knyttet til risiko for stigma og negativ respons på annerledes atferd (Svartaas & Hedlund, 2024). Samtidig viser denne undersøkelsen at inkludering også handler om hvordan personalet reagerer og gir respons til samspillet mellom barna, og at det å gi støtte i leken kan bidra positivt i relasjonsbyggingen mellom barna (Svartaas & Hedlund, 2024).

Elever under 13 år som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK), står overfor særegne utfordringer når det gjelder å etablere og utvikle vennskap i skolesammenheng. I en systematisk litteraturgjennomgang av Østvik et al. (2016) fremheves det at grunnlaget for vennskap hos denne gruppen barn ofte skiller seg fra vennskap blant jevnaldrende uten kommunikasjonsvansker, hovedsakelig på grunn av begrensninger i fysisk tilstedeværelse, deltakelse i aktiviteter, muligheter for interaksjon og effektiv kommunikasjon med andre barn. Studien viser til at kunnskapsutviklingen på feltet er fragmentert og lite systematisk, og etterlyser særlig mer forskning på hvordan vennskap etableres og opprettholdes blant barn som bruker ASK, samt hvordan slike relasjoner best kan støttes i både skole- og fritidsarenaer.

I en kvalitativ studie publisert av Østvik et al. (2018) undersøkes vennskap blant ASK-elever i 1.–4. klasse i norske offentlige skoler, basert på intervjuer med elever som bruker ASK, medelever, foreldre og ansatte. Her fremkommer det at rapportene om vennskap var sprikende mellom de ulike informantgruppene. Mens elever som brukte ASK ofte rapporterte om flere vennskap – både i klassen og i skolens spesialenhet – oppfattet foreldre og ansatte relasjonene ofte som overfladiske. Vennskapene ble karakterisert som mindre dype, og elever som brukte ASK ble sjelden identifisert som lekekamerater av sine medelever. Flere av vennskapene ble vurdert å være ensidige. Ansatte beskrev at det å være «lekekamerat» krevde mer enn kun deltakelse i enkeltsamtaler eller felles aktiviteter – det handlet også om nærhet, felles opplevelser og gjensidighet, noe mange av relasjonene til elevene som brukte ASK ikke oppfylte. Likevel påpekes det at noen medelever i klassen beskrev elever som brukte ASK som sine beste venner, selv om disse vennskapsbåndene ikke alltid var gjensidige.

Sigstad (2016) fant at vennskap blant ungdommene ofte lignet yngre barns vennskap. Dette kan forklares med at personer med utviklingshemming har et behov for likeverd og symmetri i relasjonen. Det så ut som at ungdom med lett utviklingshemming lettere knytter nære vennskapsrelasjoner til yngre personer uten utviklingshemming eller til jevnaldrende med utviklingshemming (Sigstad, 2016). Sigstad (2017) sier at en mulig forklaring på å velge mennesker som ligner en selv kan være forhold som knyttes til jevnaldrer-relasjoner, og at elever mest sannsynlig finner en trygghet i likhetene mellom seg og jevnaldrende med lik atferd.

Ifølge Louw et.al (2020) anses sosial inkludering som et viktig element for helsen, og spesielt for unge voksne med utviklingshemming. I deres studie ble det fremhevet at sosial inkludering av unge voksne med utviklingshemming vil bli styrket når sosiale interaksjoner støttes gjennom strukturerte og veiledende sosiale aktiviteter. Strukturerte aktiviteter kan øke sjansen for å utvikle nye og sterkere sosiale bånd, samtidig som de gir muligheten til bredere samfunnsdeltakelse.Det er viktig å merke seg at deltakere i mer spontane og frivillige engasjementer rapporterte mer verdsatte former for sosial interaksjon for mennesker med utviklingshemming, sammenlignet med de mer organiserte sosiale aktivitetene (Louw et al., 2020).

Bosituasjon har betydning for vennskap
Rapporten «Utviklingshemmetes bosituasjon (2021) viser at hvordan man bor har betydning for sosial deltakelse. Rapporten viser til at det å bo i egen bolig har positiv effekt på kontakt med andre mennesker, og at de har mer kontakt med venner utenfor boligen (Tøssebro et al., 2021, s.117). Egen bolig i denne undersøkelsen betyr de som ikke bor i leiligheter tilknyttet et bofellesskap.

I en undersøkelse om hverdagsliv for personer med utviklingshemming i bofellesskap av Witsø og Kittelsaa (2017) ble sytten personer med lett utviklingshemming intervjuet. Personene som bodde i leiligheter tilknyttet bofellesskap, fortalte at de har fritidsaktiviteter flere ganger i uken, dette kunne være blant annet kor, band og trening. Som regel foregikk aktivitetene i grupper sammen med andre personer som har funksjonsnedsettelse, og ofte var pårørende med. Ut ifra intervjuene kom det fram at flere følte at det er et mer påtvunget sosialt liv med sine naboer i et bofellesskap, enn det andre personer har, og personene savnet frihet til å være impulsiv. Mangel på frihet kunne være på grunn av lav bemanning, og rammer innenfor bofellesskapet, og la en begrensing for besøk utenfor bofellesskapet og generelt muligheten til å velge fritt ut ifra aktiviteter.

I en studie av Witsø og Hauger (2018) fant de at vennskap for personer med lett grad av utviklingshemming først og fremst dreide seg om personer med utviklingshemming som deltakerne delte bolig med eller personer de hang med på dagtid (for eksempel på dagtilbud). Bare noen få av deltakerne snakket om gamle vennskap og om venner som bodde et annet sted i landet.

Hva sier personer med utviklingshemming selv om vennskap?
I studien av Witsø og Hauger (2018, s.13) beskrev personene at vennskap ga dem en opplevelse av tilhørighet og glede, men også sårbarhet og usikkerhet. Deltakerne bodde i leiligheter i bofellesskap og personene uttrykte at de ønsket å delta i aktiviteter som andre, slik som å gå på kino eller kafé, skiturer og svømming for eksempel. Blant annet kom det fram at støttekontakt er viktig for å kunne delta på ulike aktiviteter sammen med andre, men at ordningen også var sårbar, fordi støttekontakter slutter og det var vanskelig å ordne nye. En systematisk litteraturgjennomgang av studier om utviklingshemming og vennskap viser til at vennskap og nære relasjoner er viktig for personer med utviklingshemming, og de fikk dem til å føle seg på glede. Deltakerne i deres studie ønsket at vennskap besto av lignende interesser, og at man kunne stole på hverandre (Fulford og Cobigo 2016).

Sigstad (2016) viser til at når ungdom med utviklingshemming skal definere hva som er et godt vennskap, brukes ord som gjensidighet og nærhet, gjensidig glede og samhandling, omsorg og gjensidig tillit. Dette er, ifølge Sigstad interessant, da tidligere forskning har vist at ungdom med lett utviklingshemming i liten grad opplever gjensidighet og nærhet i vennskapsrelasjonene sine. Studier som har vært gjennomført tidligere viser også at personer med utviklingshemming i mindre grad får til å etablere nære vennskap på samme måte som andre (Sigstad, 2016). I studien til Witsø og Hauger (2018) kom det også frem at vennskap var forbundet med noen utfordringer for voksne. Deltakerne opplevde for eksempel at det var vanskelig å rydde opp i krangler med venner, og at de trengte støtte for å få det til. Videre var det flere som ønsket seg flere venner, og som ikke visste hvordan de skulle gå frem for å få det til.

Les mer om hva personene med utviklingshemming selv sier om fritid i artikkel om Kultur og fritid: Forskning.