Kultur- og fritidsaktiviteter fyller flere funksjoner, blant annet som arenaer rekreasjon, avslapping og sosiale møtesteder.  Kulturelle aktiviteter kan fungere som møteplasser som fremmer dialog og samhandling, særlig når man deltar i skapende prosesser sammen med andre. Slike aktiviteter gir også rom for personlig utfoldelse og muligheten til å være seg selv (Saur, 2008). Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) viser en sammenheng mellom kultur og helse. Personer som engasjerer seg i kulturlivet på ulike måter, rapporterer bedre helse, blant annet fordi det er sosialt, kontaktskapende og fører til økt aktivitet. Ved å sammenligne opplysninger om deltagelse i kulturelle aktiviteter med helseopplysninger, har forskerne funnet at de som tar del i kultur i en eller annen form, opplever bedre helse, er mer tilfreds med livet sitt og har lavere forekomst av angst og depresjon - sammenlignet med personer som ikke er like opptatt av kultur (Studier på nettsiden til Nasjonalt kompetansesenter Kultur, helse og omsorg).

Deltagelse i kultur og fritidsaktiviteter
Selv om kultur og fritid har dokumentert positiv innvirkning på helse og livskvalitet, viser forskning at ikke alle grupper har like gode forutsetninger for å delta. Dette gjelder særlig personer med funksjonsnedsettelser og utviklingshemming. NOU 2016: 17 viser at personer med utviklingshemming i Norge deltar mindre i ordinære fritidstilbud og i foreninger enn befolkningen ellers (NOU 2016: 17). En undersøkelse fra Danmark viser at personer med funksjonsnedsettelser deltar mindre i kulturelle aktiviteter sammenlignet med personer uten funksjonsnedsettelser (Kjær et al. 2019). Bufdir viser til tall fra levekårsundersøkelsen om helse i 2019 som viser at 86 prosent i befolkningen deltok på kulturelle arrangementer det siste året, mens andelen blant personer med funksjonsnedsettelser var 78 prosent (Bufdir, uten år).

Deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter påvirkes også av alder. For barn og unge med funksjonsnedsettelser ser man tydelige mønstre knyttet til sosial tilhørighet og inkludering. Barn og unge med funksjonsnedsettelser har generelt færre sosiale relasjoner med jevnaldrende enn barn uten funksjonsnedsettelser - både i skole og på fritiden. Det sosiale samværet med jevnaldrende avtar ofte etter hvert som barna blir eldre (Wendelborg og Ytterhus, 2009; Wendelborg og Paulsen, 2014). Flere studier viser at måten skolen organiserer undervisning på, har betydning for elevenes sosiale deltakelse både i skolen og på fritiden. Noen studier viser at elever med funksjonsnedsettelser som er inkludert i ordinær undervisning, deltar oftere på fritidsaktiviteter enn elever som har mer segregerte undervisningsformer (Wendelborg og Tøssebro, 2011; Wendelborg et al., 2020).

Les også artikkelen, Utviklingshemming og venner, i kunnskapsbanken.

Mens skolen spiller en viktig rolle for barns og unges sosiale deltakelse, er det også relevant å se på hvordan voksne med utviklingshemming opplever og organiserer sin fritid. En studie av Witsø og Hauger (2018) gir innsikt i hvordan personer med lett utviklingshemming deltar i organiserte og individuelle aktiviteter. Deltakerne i undersøkelsen forteller at de deltar i organiserte aktiviteter, mens de individuelle aktivitetene i hovedsak gjennomføres sammen med støttekontakter.

En studie fra samiske områder gir ytterligere innsikt i hvordan personer med utviklingshemming deltar i fritidsaktiviteter. Gjertsen et al. (2017) har skrevet forskningsrapporten, “Kartlegging av levekårene til personer med utviklingshemming i samiske områder”. I studien deltok 17 voksne personer med utviklingshemming, hvorav en tredjedel hadde samisk bakgrunn. De fleste personene med utviklingshemming deltok oftere i ikke-organiserte og ikke-planlagte aktiviteter i hjemmet, enn i organiserte aktiviteter utenfor hjemmet.

Hvilke ønsker har personer med utviklingshemming for fritiden sin?
Gjermestad et al. (2017) har gjennomført en systematisk litteraturgjennomgang av studier om hverdagen til voksne personer med utviklingshemming, sett fra deres eget perspektiv. Det kommer frem at tilhørighet og sosial deltagelse var viktige dimensjoner for personene med utviklingshemming. De la vekt på å ha gode relasjoner til venner, kjærester, ansatte og familie. Det ble også fremhevet som viktig å delta i fritidsaktiviteter som alle andre i samfunnet, dette kan være aktiviteter som å dra på shopping, kafeer, eller kino. Deltagerne uttrykte at de ønsket å bli behandlet som individer med forskjellige ønsker og interessere, og ikke som en gruppe.

Et av funnene i studien til Witsø og Hauger (2018) er at ulike arena som hjemmet, bofellesskapet/nabolaget og i fritidsaktiviteter, er viktig for deltakernes sosiale liv. Det å besøke hverandre og være i hverandres selskap ble trukket frem som en fordel ved å være en del av et kollektivt fellesskap. Personene uttrykte et ønske om å delta i aktiviteter som andre, som for eksempel å gå på kino, ski, svømme eller gå på byen.

Deltakelse i idrett
En viktig del av kultur og fritid er deltakelse i idrett. Andelen mennesker med funksjonsnedsettelser som driver med organisert idrett er lavere enn i befolkningen ellers (Oslo Economics, 2020). På oppdrag for Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) har Oslo Economics, i samarbeid med Beitostølen Helsesportsenter, gjennomført en studie for å belyse målgruppens behov og identifisere mulige tiltak fra idrettens side for å styrke deltakelsen. Rapporten belyser følgende forhold for å øke deltakelse i idrett:

• Et riktig tilrettelagt tilbud er viktig – men det finnes ingen fasit på hva som er et godt tilbud til målgruppen
• Bedre informasjon om tilgjengelige tilbud er ikke alltid nok
• Mobilisering gjøres mest effektivt ved bruk av lokale krefter
• Et sosialt miljø med kompetente trenere øker sannsynligheten for varig deltakelse i idretten
• Tiltak for å øke målgruppens deltakelse i idrett må utøves på alle nivå innenfor idretten

Les også: Organisert idrett for personer med utviklingshemming.

Hva som hindrer og muliggjør deltakelse i kultur og fritidsaktiviteter?
En internasjonal gjennomgang av forskning på kulturell deltakelse blant personer med funksjonsnedsettelser har identifisert fem hovedbarrierer som kan hindre deltakelse:

• Manglende lover og retningslinjer
• Lite finansiering og dårlig tilgang på tjenester
• Negative holdninger
• Utilgjengelige arenaer
• Manglende involvering av personer med funksjonsnedsettelser i kulturorganisasjoner

Gjennomgangen understreker hvor viktig det er med mer kunnskap om funksjonsnedsettelser i kultursektoren, bedre lovverk og at personer med funksjonsnedsettelser selv får være med og forme tilbudene (Leahy & Ferri, 2024). Bufdir viser til at manglende tilrettelegging hindrer deltakelse i kulturaktiviteter (Bufdir, uten år).

I tillegg viser en studie av Gjertsen et al. (2017) at praktiske utfordringer som mangel på ledsager og transport også kan gjøre det vanskelig å delta i fritidsaktiviteter.

I studien til Witsø og Hauger (2018) fortalte deltakerne at støttekontakt var viktig for å kunne delta i individuelle fritidsaktiviteter, som kino, kafébesøk og restaurantturer. Støttekontakten ble opplevd som en viktig person og tjeneste i hverdagen. Samtidig viste studien at ordningen er sårbar – mange støttekontakter slutter, og det er vanskelig å rekruttere nye. Det kom også fram at personer som bor i omsorgsboliger med personalbase, sjeldnere får tildelt støttekontakt.

I en annen studie av Witsø og Kittelsaa (2017) deltok 17 personer med lett utviklingshemming som bor i egne leiligheter knyttet til et bofellesskap. Flere av dem fortalte at de har fritidsaktiviteter flere ganger i uka, som trening, kor og bandøving. Aktivitetene foregikk som regel i grupper sammen med andre med funksjonsnedsettelser, og ofte med hjelp fra ansatte eller familiemedlemmer. I bofellesskapet deltok mange også i fellesaktiviteter med naboene. Dette kan føre til et mer påtvunget sosialt liv enn det som er vanlig for andre. For personer som trengte assistanse, er det begrenset frihet til å velge aktiviteter selv. Stramme rammer og lav bemanning gjør det vanskelig å være spontan eller besøke venner utenfor bofellesskapet.

Magnus og Olsø (2019) undersøkte to bofellesskap med fokus på retten til en aktiv hverdag. De fant at det var lite aktivitet i disse bofellesskapene. Når deltakerne ble spurt om hva de gjorde, nevnte de felles gåturer, måltider, svømming og shopping. På kveldstid var det behovet for hjelp som avgjorde hvilke aktiviteter de kunne gjøre. Aktivitetene var ofte fastsatt i dagsplaner og vedtak. Studien viser at faktorer som vaktsystemer, bemanning og organisering av tjenestene påvirker beboernes muligheter til å delta i aktiviteter – og kan hindre retten til et aktivt liv.

Ungdom med Down syndrom
I tillegg til studier om voksne med utviklingshemming, finnes det også forskning som belyser fritidsdeltakelse blant ungdom. En norsk undersøkelse av Dolva og Kolstad (2014) tok for seg over to tredjedeler av alle 14-åringer med Downs syndrom i ett årskull. Studien viser at ungdom med Downs syndrom er aktive og sosiale, og deltar i mange ulike fritidsaktiviteter.

Foreldrene spilte en nøkkelrolle i å legge til rette for deltakelse – i større grad enn støttekontakter eller assistenter. Aktivitetene ungdommene deltok i var enten en del av organiserte fritidstilbud, eller selvorganiserte aktiviteter i hjemmet og nærmiljøet. I organiserte tilbud, som idrett og kulturaktiviteter, deltok de på lik linje med andre ungdommer, men var ofte avhengige av ekstra støtte for å kunne være med. Eksempler på slike aktiviteter er svømming, riding, fotball, langrenn, bowling, teater og musikk. Mange foreldre engasjerte seg som trenere eller ledere for å kunne gi nødvendig støtte.

Støttekontakter ble brukt i liten grad, noe som kan skyldes både at det er vanskelig å få tildelt støttekontakt, og at mange foreldre uansett følger opp ungdommene sine – slik mange foreldre gjør i denne alderen. Studien peker på at bedre støtteordninger kan gi ungdommene større valgfrihet og mer likeverdig deltakelse.

Når det gjelder selvorganiserte aktiviteter hjemme, var ungdommene ofte fysisk aktive og mye ute. De hoppet på trampoline, gikk turer med sekk, syklet, gikk på ski og deltok i ulike oppgaver som snømåking, vedarbeid, gårdsarbeid og lufting av hund. Disse aktivitetene skjedde oftere enn de organiserte aktivitetene, og bidro til at ungdommene samlet sett fremstod som svært aktive.

Hjemme var ungdommene i stor grad selvstendige, men aktivitetene skjedde sjelden sammen med venner. Dermed ble foreldre og familie viktige for det sosiale livet. Når samvær med jevnaldrende mangler i hjemmemiljøet, blir det ekstra viktig å skape arenaer der ungdommene kan utvikle sosiale nettverk og vennskap.

Studien viser også at faktorer som funksjonsevne, skoletype eller familiesituasjon hadde liten betydning for deltakelsen. Derimot spilte bosted en rolle: I byer deltok ungdommene oftere i tilrettelagte fritidstilbud, mens ungdom på bygda i større grad deltok i selvorganiserte aktiviteter (Dolva og Kolstad, 2014).