Når det gjelder å definere begrepet selvbestemmelse, så finnes det flere eksempler på at det er forsøkt. Definisjoner kan være nyttige i mange sammenhenger, men kan ha klare begrensninger ved at de ikke legges til grunn når et begrep brukes i hverdagstale eller innen sitt hovedbruksområde.

Et mye brukt synonym for selvbestemmelse er autonomi. Søker vi etter motsetninger (antonymet) til eller hvilken demensjon selvbestemmelse tilhører, vil vi finne flere aktuelle kandidater, uten at noen av dem passer helt i alle sammengenger. Ingen gir dermed heller noen utfyllende beskrivesle eller forklaring av begrepet. Noen eksempler på motsetninger til eller dimensjoner som selvbestemmelse kan inngå i, er paternalisem (selvbestemmelse vs. paternalisme), avmakt og tvang. Noen vil kanskje mene at selvbestemmelse er noe positivt, noe i betydning selvrealisering. Det finnes imidlertid sider ved selvbestemmelse som har negative elementer i seg. Selvbestemmelse kan være en type selvopptatthet som kolliderer med fellesskap, vennskap og ekteskap. Da blir selvbestemmelse synonymt med egoisme og selvhevdelse.

Ser vi på begrepet selvbestemmelse ut fra allmenne betraktninger, er det en vanlig oppfatning at har man selvbestemmelse, så bestemmer man selv, eller så bestemmer andre, og da har man ikke selvbestemmelse. Det er som om det alltid må treffes en besluttning, og det å ikke ta en beslutning ansees i liten grad som en beslutning. Overfor noen personer og i noen situasjoner går dette så langt at om ikke personen kan eller vil ta en beslutning (bestemme seg), så tror andre at de må og har rett til å bestemme på vedkommendes vegne.

Selvbestemmelse er et vanskelig fenomen, på den måten at har vi den, tar vi den nærmest for gitt. Det gjelder dersom vi har fått lov til å utvikle retten tilå bestemme selv gradvis og fra barndommen av, i motsetning til dem som har måttet kjempe for å få den. For dem som har fått lov til å utvikle denne retten gradvis, er den blitt en natrulig og selvfølgelig del av oss selv, og noe vi tror andre har fått utvikle på samme måte. I den grad noen ikke utøver denne retten, kan det lett oppstå en oppfatning om at vedkommende ikke er i stand til å bestemme selv og er avhengig av at andre bestemmer på hans eller hennes vegne. Kanskje tror vi til og med at andre er bedre i stand til å bestemme en vedkommende selv. Intuitivt (automatisk) vil vi begrunne det med at enkelte personer ikke vet sitt eget beste, eksempelvis mindreårige, personer i akutt psykisk ubalanse, og personer med store kognitive svikt. Vi frykter at de kan skade seg selv eller gjøre det vanskeligere for seg selv dersom de skal eller får bestemme selv.

Utviklingshemmede blir av mange, og i mange situasjoner, oppfattet som ikke å vite sitt eget beste. De hemmes av andres valg og beslutninger som disse tar basert på slike antakelser og undervurderinger. Når dette skjer en gang, sårer det. Når det skjer gjentatte ganger med samme person, virker det hemmende.

For å finne ut hva selvbestemmelse er eller betyr for personer med utviklingshemming, som for andre, kan det å finne ut av begrepets bruksområde være en viktig kilde til kunnskap. En kilde til nærmere kunnskap om hvordan personer med utviklingshemming forholder seg til begrepet, er å lytte til hva de selv sier om selvbestemmelse, høre på hva de forteller fra livene sine, lese det enkelte skriver, lese dikt skrevet av utviklingshemmede, se og oppleve kunst framført av personer med utviklingshemming.

Kilde; teksten er redigert fra boka Selvbestemmelse, egne og andres valg og verdier.