Begrepet miljøterapeut beskriver en profesjonell praksis som består av en terapeutisk virksomhet og en tilrettelegging av miljøet. Miljøterapien som retter seg mot personer med utviklingshemming bør bygge på fagkunnskapen rundt kognitiv funksjonsnedsettelse og miljøtilrettelegging som støtter opp om og tar hensyn til de kognitive og emosjonelle behovene som personene kan ha (Ellingsen, 2014a).

Les mer i artikkelen om miljøterapi. 

Miljøterapeutens fagkunnskaper og evnen til å skape en god relasjon
Fagkunnskapen som miljøterapeuten innehar utgjør en miljøfaktor, og for å kunne arbeide miljøterapeutisk ligger det noen forutsetninger til miljøterapeuten. Det handler om å ha oversikt i situasjoner som er komplekse, være forutsigbar og fleksibel og å ha en relasjonell tilnærming i form av troverdighet og et personlig engasjement (Olkowska og Landmark, 2016). Miljøterapeuten må ha evne til å vurdere, vise dømmekraft og ta selvstendige valg i øyeblikket, innenfor blant annet rammer, teori, konteksten og kompleksiteten (Lorentzen, 2018). Miljøterapeuten må benytte faglig skjønn som handler om veien fram til å foreta en beslutning. På veien observerer miljøterapeuten og tar valg på bakgrunn av det hen observerer, og den kunnskapen hen innehar. Det forutsettes at en er grundig og faglig, og at en aktivt tar bruk av refleksjon i prosessen (Ellingsen 2014b). Det er viktig at det legges til rette i organisasjonen for å trene på dette, og at leder organiserer slik at dette lar seg gjennomføre i praksis.

Les også: Miljøet og organisatoriske faktorers betydning for miljøterapeutisk arbeid. 

I miljøterapeutisk arbeid forutsettes det at miljøterapeuten evner å skape en profesjonell og terapeutisk relasjon. Terapeutisk relasjon handler om måten miljøterapeuten evner å uttrykke empati, positiv omtanke, holdninger, og evner til å oppnå en enighet om målet for terapien og metodene (Engøy, 2016 s151). Klimaet i miljøterapeutisk arbeid skal være preget av likeverdighet og medvirkning for å kunne bidra til vekst og utvikling (Borge og Hummelvoll 2019). Sentrale egenskaper er at miljøterapeuten evner å være profesjonell, men personlig. Dette innebærer at det å kunne dele egne historier og erfaringer, skaper gjensidighet, tillit og bidrar til mer likeverdig relasjon (Tjersland et.al. 2022, Engøy 2016). For å få til denne balansen mellom profesjonell og personlig, distanse og nærhet er det viktig at miljøterapeuten reflekterer over hva og hvordan man deler, men også betydningen deling har (Engøy 2016). Tjersland et al. (2022) skriver at miljøterapeutens egne interesser og engasjement kan benyttes bevisst for å vekke noe i den andre, men dette er gitt at det er tilpasset mottakerens behov og kontekst.

Haugland m.fl. (2022) fremhever 5 forhold som vesentlig i det miljøterapeutiske arbeidet. Dette dreier seg om:

• Relasjonsbygging: Relasjonskompetanse er viktig i samhandling med andre mennesker, og i miljøterapeutisk arbeid må tjenesteyter opptre på en slik måte at relasjonen oppleves som ivaretar personens ønsker og behov. De peker på at ferdighetstrening knyttet til dette bør være en forutsetning for utøvelse av godt miljøterapeutisk arbeid.
• Kommunikasjonsferdigheter: Å bli forstått og forstå er et iboende behov hos alle mennesker.  Enkelte personer med utviklingshemning kan ha nedsatte kommunikative ferdigheter. Sentralt i det miljøterapeutiske arbeidet er å kunne tilpasse seg ulike behov, og det å kunne ta ansvar for kommunikasjonen.
• Kartlegging- og observasjonsferdigheter: Kartlegging, observasjon og dokumentasjon er viktig for å identifisere behov så tidlig som mulig. Miljøterapeutisk arbeid krever systematisk kunnskap og ferdigheter om dette.
• Ferdigheter i å jobbe systematisk: Alvorlighetsgraden av problemstillingen eller hvor komplisert det er å nå målene til personen som mottar tjenester, påvirker hvor systematiske tjenesteyter må gå frem. Noe miljøterapeutisk arbeid har stor grad av plan og systematikk, mens annet kan være mindre strukturert, og til og med spontant. Tjenesteyter må kunne avgjøre hvilken grad av systematikk som er nødvendig. Det finnes ulike modeller og sjekklister i dette arbeidet. Deriblant GAVE (grunnleggende arbeidsmodell i vernepleiefaglig arbeid) som er en kjent arbeidsmodell for vernepleiere. Felles for de ulike sjekklister og arbeidsmodeller, er troen på at personen kan endre seg når miljøet endrer seg.
• Ferdigheter i etisk refleksjon: Mange mennesker med utviklingshemming lever i sårbare livssituasjoner hvor avhengigheten til tjenesteytere kan være stor. Forholdet mellom tjenesteyter- og mottaker er sjelden likeverdig. De har ofte ulik kompetanse, makt og myndighet. Dette maktperspektivet krever en strek grad av personlige kompetanse, faglig bevissthet og etisk refleksjon. Etikken følger alt miljøterapeutisk arbeid.

I denne sammenhengen anser det som relevant å vise til Carl Rogers beskrivelser av empati, ekthet, kongruens og bevissthet om følelser. Empati handler om at miljøterapeuten balanserer mellom nærhet og distanse, evner å støtte personen og samtidig ha kontroll på egne følelser. Dette krever at miljøterapeuten har evne til egenrefleksjon og utvikling. Ekthet innebærer at miljøterapeuten oppriktig har en interesse for personen og møter den med anerkjennende holdning. Kongruens innebærer at miljøterapeutens ord og handlinger samsvarer. Bevissthet og refleksjoner over kongruens bidrar til å avdekke egne holdninger som medfører videre utviklingen hos terapeuten. Bevissthet om følelser handler om å bekrefte og bidrar til at personen blir bevisst egne følelser, men også at terapeuten er bevisst på sine følelser og reaksjonene de medfører. Følelser kan føre til at miljøterapeuten stiller nye spørsmål og viser interesse, men de kan også medføre barrierer, dersom de ikke gis den nødvendige oppmerksomheten og reflekteres over (Landmark og Stokvold 2016 s.72). Tjersland et al., (2022) trekker også frem betydningen av bruk av humor og lekenhet i det miljøterapeutiske arbeidet. Det å le og ha det artig sammen kan styrke relasjonen, så lenge miljøterapeuten vurderer og reflekterer over bruken av humor (Tjersland et.al. 2022).

Brukermedvirkning og selvbestemmelse
I miljøterapeutisk arbeid er det viktig å styrke personenes autonomi og selvbestemmelse (Løkke og Bakken 2020, Engøy 2016). I Norge har brukermedvirkning blitt styrket siden 1990-tallet gjennom offentlige føringer (Andersen 2018), lovverk (Befring 2016) og i litteraturen (Løkke og Bakken 2020), men samtidig avdekkes det gjennom forskning at personer med utviklingshemming ikke blir hørt og involvert (Björnsdóttir et.al 2014, Gjermestad et.al.2017).

Barrierene som avdekkes gjennom forskning handler blant annet om at ansatte ikke har kunnskap om rettighetene og ikke støtter personene i å ta egne valg. Andre barrierer handler om strukturer gjennom rutiner som dagsplaner og organisering av ansatte som hindrer frihet og selvbestemmelse (Björnsdóttir et.al 2014, Gjermestad et.al.2017, Johansen og Mjøen 2019). En studie av Witsø & Kittelsaa (2018) viser at ansatte opplever at det er mange dilemmaer i arbeidet med å fremme og legge til rette for selvbestemmelse. De opplever at mangel på tid og ressurser gjør det vanskelig å følge opp personenes rett til selvbestemmelse, og de opplever at det er utfordrende å veilede dem i retning av det å ta gode valg. De ansatte i studien vektla sterkt å ha gode relasjoner med personene. Studien viser imidlertid at ansatte opplevde at det å veilede på å ta gode valg i livet, noen ganger kunne gå på bekostning av det å opprettholde gode og vennlige relasjoner med personene. Selvbestemmelse utvikles og forhandles i nære relasjoner med andre, og er mer omfattende enn å ta valg. Det er viktig å anerkjenne at det å støtte og veilede personer med utviklingshemming til å ta gode valg er både viktig og kan være utfordrende. Ansatte trenger både kunnskap om rettigheter, relasjonskompetanse, tid og ved behov støtte utenfra i arbeidet med å legge til rette for medvirkning og selvbestemmelse.

Personer med utviklingshemming selv gir uttrykk for at strukturer og rammer som følger med å motta tjenester og bo i samlokaliserte boenheter, begrenser mulighet for selvbestemmelse (Witsø og Kittelsaa 2019, Guddingssmo 2019).

Les mer om hvordan selvbestemmelse utvikles og læres i artikler om beslutningsstøtte. 

Kunnskap om personene og miljøterapeutens evne til å tilpasse kommunikasjon ut ifra den enkeltes ressurser og behov, trekkes spesielt frem for å oppnå medvirkning (Løkke og Bakken 2020). Mennesker med utviklingshemming vil ha (varierende) behov for bistand og støtte fra de omkring til å kunne foreta egne valg og til å sikre sine menneskerettigheter, og det er viktig å ha søkelys på hvordan vi kan støtte og hva personene selv har behov for i den sammenhengen (Puras 2017).

Ivaretagelse av personenes rett til å bestemme selv er en viktig del av miljøterapeutens arbeidshverdag. Miljøterapeutenes etiske og moralske integritet kan prege denne selvbestemmelsesretten. Miljøterapeutenes yrkesetiske valg kan begrunnes ulikt og dermed gi ulikt utfall. Ett “spisset” eksempel kan være at om en overvektig person ber om uvanlig mye usunn mat, så kan miljøterapeutens valg gi ulikt utfall, om en har et selvbestemmelsesfokus eller ett helsefokus. Miljøterapeuter arbeider ofte i spennet mellom å ivareta selvbestemmelse på den ene siden og helsefremming og forebygging på den andre. Sentralt i dette arbeidet er at miljøterapeuten evner å utøve gode etiske og faglige refleksjoner før valg blir tatt.

Mer om etisk refleksjon kan dere lese i Temasider om Helsedirektoratets veileder, Gode helse og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming.