Mine foreldre synes ”skrap kaka ” er flott. De første årene var jeg uvitende om min diagnose. Begynte på Lekoteket i 3 års alderen, fikk senere plass i Barnehage og begynte i vanlig skole med eget opplegg med førskolelærer i klassen. Etterpå ble det Ungdomsskole med tilrettelagt undervisning i klassen. I Videregående skole fikk jeg lære å klare dagliglivets utfordringer, husstell, pengers verdi osv.

Da jeg var 14 år fortalte mine foreldre at jeg hadde en diagnose, at
jeg hadde et kromosom mer enn andre. Det er dette kromosomet som gjør at jeg lever mer enn andre. Jeg liker å kalle det ”kjærlighetskromosomet”. Jeg kan vise at jeg har følelser og omsorgsfulle tanker. At jeg er et menneske med erfaring, tillit og omtenksomhet. Jeg er lik alle andre, med følelser og tanker. Jeg kan ikke noe for at jeg er født med en diagnose. Dette er meg. Jeg tror det er bra med variasjoner. Det er bra at ikke alle er like.

Jeg begynte å skrive dikt da jeg var 15 år, og det har blitt mange. Fikk utgi egen diktsamling, ”En bok om livet” i 1996. Det ble trykt
nytt opplag i 2004. Jeg liker å skrive om livet, kjærlighet, glede, naturen, menneskeverd og det jeg opplever i hverdagen. I denne tiden har jeg blitt intervjuet av mange ukeblader, aviser, radio og har vært på TV, både lokalt og på TV2 ( Søndagsåpent ). Fikk LIVSVERNPRISEN i 2005, av organisasjonen Menneskeverd. For meg er det flott å leve.

Men gjennom livet har jeg som alle andre møtt mennesker som ikke alle har vært snille. På skolen var ikke alle elevene like greie, men det var godt å gå på skole, og trivdes med det. Det som har gjort mest vondt er debatter i TV, hvor politikere har sagt at jeg ikke skulle ha levd på grunn av min diagnose. Det har skjedd mye siden jeg ble født, men stadig hører jeg fra forsker og spesialister, at ” Down syndrom ” ikke skal få leve. Ta abort! Da gjør det vondt i hjertet. De tror ikke at vi forstår, men det er feil. Vi vet hva de snakker om, og det sårer. ” Men livet er Nå ”, som jeg skriver om i et av mine dikt.

I år har jeg bodd 10 år i egen leilighet. Har fått meg kjæreste, er leder i fritidsklubben SIMEN (Sammen i menigheten) hvor funksjonshemmede samles hver fjortende dag. Er heldig som har en jobb å gå til på en vernet bedrift i byen min. Hver høst de siste årene har jeg vært timelærer for de nye studentene på vernepleier studiet ved Høgskolen i Telemark. Som dere forstår gleder jeg meg over livet.