Illustrasjon av Aleksander Bro Arntsen.

Digitalisering har blitt en sentral del av utviklingen av helse- og omsorgstjenestene både internasjonalt og i Norge. Digitale konsultasjoner, elektroniske helseløsninger, helseapper, velferdsteknologi og digitale verktøy for samhandling er i ferd med å bli integrerte deler av helsevesenet. Målet er blant annet å styrke tilgjengelighet, kvalitet, pasientsikkerhet og effektiv ressursbruk. Samtidig understrekes det at digitalisering må bidra til inkludering og ikke skape nye former for utenforskap (Selick m.fl., 2021; Kandeel m.fl., 2024)

For personer med utviklingshemming er dette særlig viktig. Norske helsemyndigheter har som mål å sikre likeverdige helse- og omsorgstjenester for hele befolkningen. Dette innebærer at tjenestene må tilpasses ulike behov og forutsetninger slik at alle får reell tilgang til helsehjelp. Prinsippet støttes også av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Artikkel 9 understreker retten til tilgjengelighet, inkludert tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi, mens artikkel 25 fastslår retten til best mulig helse uten diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Når helse- og omsorgstjenestene i økende grad digitaliseres, blir det derfor avgjørende at også personer med utviklingshemming får tilgang til og kan nyttiggjøre seg digitale løsninger på lik linje med andre (United Nations, 2006; Helse- og omsorgsdepartementet, 2023).

Personer med utviklingshemming har i gjennomsnitt dårligere helse enn befolkningen ellers, høyere forekomst av psykiske og somatiske helseutfordringer og behov for kontakt med mange ulike deler av helse- og omsorgstjenesten gjennom livet. Forskning viser også at personer med utviklingshemming ofte opplever begrenset tilgang til helsetjenester, helseinformasjon og forebyggende tiltak (Bruland et al., 2025).

Likevel vil personer med utviklingshemming ofte ha kontakt med fastlege, habiliteringstjenester, spesialisthelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgstjenester, Nav, pårørende og andre støttepersoner. Behovet for samordning og kommunikasjon mellom ulike aktører er derfor stort. Digitale løsninger kan bidra til bedre samhandling, men forutsetter at teknologien er tilgjengelig, forståelig og tilpasset den enkelte bruker. (Selick m.fl., 2021; Sibebelink m.fl., 2024)

E-helse for personer med utviklingshemming: Hva innebærer det?
E-helse omfatter bruk av digitale teknologier for å fremme helse, forebygge sykdom, støtte behandling og styrke kommunikasjon og samhandling i helse- og omsorgstjenestene (WHO, 2021). For personer med utviklingshemming kan dette inkludere videokonsultasjoner, telemedisin, digitale kommunikasjonsverktøy, helseapper, nettbaserte mestringsprogrammer, digitale opplæringsressurser og ulike former for velferdsteknologi (Selick m.fl., 2021; Kandeel m.fl., 2024; Sheehan & Hassiotis, 2017).

Forskningen viser samtidig at e-helse ikke kan forstås som teknologi alene. For personer med utviklingshemming må teknologien ses i sammenheng med brukerens kognitive forutsetninger, kommunikasjonsbehov, støttepersoner og organisasjonen rundt brukeren. Digitale løsninger må tilpasses den enkeltes ferdigheter og behov dersom de skal bidra til økt helse og livskvalitet. Van Calis m.fl., 2023; Siebelink m.fl., 2024).

Et sentralt begrep i denne sammenhengen er digital helsekompetanse. Dette handler om evnen til å finne, forstå, vurdere og bruke digital helseinformasjon i helserelaterte beslutninger. Bruland og kollegaer (2025) påpeker at digital helsekompetanse hos personer med utviklingshemming fortsatt er et lite utforsket område, selv om digitalisering av helsetjenestene gjør denne kompetansen stadig viktigere.

Fordeler og muligheter med e-helse for personer med utviklingshemming
Et gjennomgående funn i forskningen de siste årene er at e-helse kan bidra til bedre tilgjengelighet til helsetjenester for personer med utviklingshemming. Digitale konsultasjoner reduserer behovet for reise og kan gjøre helsehjelp lettere tilgjengelig for personer som opplever helsebesøk som krevende eller belastende. Flere studier viser også at digitale konsultasjoner kan redusere stress knyttet til venting, transport og ukjente omgivelser (Selick m.fl., 2021)

Digitale løsninger kan også fremme selvstendighet og brukermedvirkning. Studier viser at personer med utviklingshemming kan lære å bruke digitale verktøy for å regulere følelser, håndtere stress, følge opp helseutfordringer og delta mer aktivt i egen behandling. Dette kan bidra til økt autonomi og større kontroll over eget liv (Kandeel m.fl., 2024; MacHale m.fl., 2023; Siebelink m.fl., 2024).

Innen psykisk helse fremstår e-helse som særlig lovende. MacHale og kollegaer (2023) fant at personer med utviklingshemming som deltok i digitale psykiske helsetiltak ofte rapporterte økt selvtillit, bedre mestring og større forståelse av egne følelser. Mange opplevde også de digitale programmene som motiverende, interessante og lærerike.

Videre kan digitale kommunikasjonsløsninger støtte personer som har utfordringer med språk eller verbal kommunikasjon. Symbolbaserte systemer, bilder, videoer og andre visuelle støtteverktøy kan gjøre det lettere å formidle symptomer, behov og helserelaterte erfaringer. Dette kan bidra til bedre kommunikasjon mellom bruker og helsepersonell (Sheehan & Hassiotis, 2017; Kandeel m.fl., 2024).

Flere studier peker også på at digitale løsninger kan styrke sosial deltakelse ved å fremme kontakt, samhandling og relasjoner. Selv om dette området fortsatt er lite forsket på, tyder funnene på at digitale verktøy kan bidra til å redusere isolasjon og øke opplevelsen av tilhørighet (Kandeel m.fl., 2024; MacHale m.fl., 2023).

Noen erfaringer fra Norge og internasjonalt
I Norge har Oslo universitetssykehus gjennom PUA Hjemmesykehus (Regional seksjon psykiatri, utviklingshemning/autisme) tatt i bruk digital hjemmeoppfølging som en del av behandlingstilbudet til personer med utviklingshemming og/eller autisme. Erfaringene viser at bruk av nettbrett, appen MyDignio og strukturert rapportering kan gi bedre symptomforståelse, mer effektiv kommunikasjon og tettere samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, boligpersonell og pårørende. Løsningen har også gjort det mulig å justere tiltak raskere og bidratt til økt trygghet og brukermedvirkning (Oslo universitetssykehus).

Andre norske erfaringer omfatter bruk av videokonsultasjoner og digitale oppfølgingsløsninger i kommunale tjenester (NAKU, 2025). I tillegg tilbyr Helsenorge lettlest digital helseinformasjon til personer med utviklingshemming, utviklet for å gjøre informasjon om helse- og omsorgstjenester mer tilgjengelig og forståelig. 

Internasjonalt viser forskningen generelt positive erfaringer med virtuelle helsetjenester. Selick og kollegaer (2021) fant at personer med utviklingshemming, pårørende og støttepersoner ofte rapporterte høy tilfredshet med digitale tjenester, særlig når de var tilpasset brukernes behov og støttet av kjente hjelpere.

I USA har telehelsetjenesten StationMD vist at digitale vurderinger fra spesialiserte fagpersoner kan redusere unødvendige sykehusbesøk og gi raskere tilgang til helsefaglig kompetanse for personer med utviklingshemming. Dette illustrerer hvordan telemedisin kan bidra til bedre kvalitet og kontinuitet i helsetjenestene.

I Storbritannia har NHS utviklet flere digitale løsninger rettet mot personer med utviklingshemming. My Health Guide fungerer som et digitalt helsepass som samler informasjon om helse, kommunikasjon, preferanser og støttebehov, mens My Choice Pad bruker symboler og bilder for å støtte kommunikasjon. NHS benytter også telemedisin og videokonsultasjoner for å gi bedre tilgang til spesialisttjenester, og digitale systemer som registrerer individuelle tilpasningsbehov slik at viktig informasjon følger brukeren på tvers av tjenestenivåer. Erfaringene viser at disse løsningene kan bidra til bedre informasjonsflyt, mer sammenhengende tjenester og enklere tilgang til helsehjelp (Sheehan & Hassiotis, 2017)..

Internasjonale studier viser dessuten positive erfaringer med digitale mestringsprogrammer, nettbasert psykisk helsehjelp, virtuelle læringsmiljøer og ulike former for telemedisin. Samlet peker forskningen på at e-helse kan være et viktig supplement til tradisjonelle helse- og omsorgstjenester når løsningene er godt tilrettelagt og kombineres med nødvendig menneskelig støtte (Selick m.fl., 2021; MacHale m.fl., 2022).

Barrierer og utfordringer
Til tross for de positive erfaringene beskriver forskningen en rekke utfordringer knyttet til bruk av e-helse for personer med utviklingshemming.

Den mest gjennomgående utfordringen som er beskrevet i forskningen er den digitale kløften. Den digitale kløften innebærer at mange personer med utviklingshemming mangler digitale ferdigheter, erfaring eller tilgang til nødvendig teknologi sammenliknet andre i befolkningen. Dette kan føre til digital eksklusjon dersom digitale tjenester utvikles uten tilstrekkelig tilrettelegging (Sheehan & Hassiotis, 2017; Bruland m.fl., 2025)

Flere studier viser at helseinformasjon på internett ofte er vanskelig å forstå. Informasjonen er gjerne med mye tekst, bruker komplisert språk og forutsetter høy lesekompetanse. Mange har derfor behov for lettlest språk, visuell støtte og hjelp til å tolke innholdet (Henni m.fl., 2022; Bruland m.fl., 2025).

Et annet viktig funn er utfordringer knyttet til kritisk vurdering av informasjon. Bruland og kollegaer (2025) peker på at personer med utviklingshemming kan være mer sårbare for feilinformasjon og misvisende helseråd fordi det er vanskelig å vurdere kilders troverdighet og kvalitet.

En annen viktig utfordring er kompetanse og trygghet hos tjenesteytere. Flere studier viser at ansatte ofte har en nøkkelrolle i å introdusere, tilrettelegge og støtte bruk av e-helseløsninger. Dersom ansatte mangler digital kompetanse eller opplever usikkerhet knyttet til bruk av teknologi, kan dette redusere sannsynligheten for at digitale løsninger tas i bruk og utnyttes på en god måte. Forskning viser også at ansatte og støttepersoner kan ha stor innflytelse på brukernes deltakelse i den digitale verden. Positive holdninger og god støtte kan fremme læring og selvstendighet, mens overbeskyttelse eller lave forventninger kan bidra til digital ekskludering (Sheehan & Hassiotis, 2017; Bruland et al., 2025).

Flere studier understreker dessuten at implementering av e-helse krever organisatorisk forankring, opplæring og kontinuerlig støtte. Teknologi som innføres uten tilstrekkelig kompetanseutvikling eller tydelige rutiner, har større risiko for å bli lite brukt eller forlatt over tid. Dette gjelder særlig i tjenester til personer med utviklingshemming, hvor ansatte ofte fungerer som viktige støttespillere i brukerens kontakt med digitale helsetjenester (van Calis et al., 2023; Siebelink et al., 2024).

Videre kan det være tekniske barrierer som innlogging, passord, navigasjon, oppdateringer, små symboler og komplekse brukergrensesnitt. Slike utfordringer kan føre til frustrasjon og redusert bruk av digitale tjenester (MacHale m.fl., 2023; Henni m.fl., 2022).

I tillegg finnes det risiko knyttet til personvern, datasikkerhet og redusert menneskelig kontakt. Siebelink og kollegaer (2024) understreker at viktige verdier som autonomi, kvalitet og personvern må vurderes kontinuerlig når teknologi tas i bruk. Teknologi må støtte omsorg og relasjoner, ikke erstatte dem.

Anbefalinger for trygg og inkluderende e-helse til personer med utviklingshemming
Basert på forskningen kan flere anbefalinger trekkes fram:

For det første må personer med utviklingshemming involveres aktivt i utviklingen av digitale helseløsninger. Brukermedvirkning fra idéfase til testing gir løsninger som er bedre tilpasset brukernes behov, forutsetninger og hverdag (van Calis m.fl., 2023; Henni m.fl., 2022).

For det andre må universell utforming og kognitiv tilgjengelighet være grunnleggende prinsipper. Dette innebærer bruk av enkelt språk, visuelle støttesystemer, store symboler, logisk navigasjon og mulighet for individuell tilpasning (Henni m.fl., 2022; Bruland m.fl., 2025).

For det tredje må digital helsekompetanse styrkes både hos personer med utviklingshemming og deres støttepersoner. Opplæring bør omfatte bruk av digitale verktøy, søk etter helseinformasjon og vurdering av informasjonens kvalitet og troverdighet (Bruland m.fl., 2025).

For det fjerde må helsepersonell og ansatte i tjenestene ha tilstrekkelig digital kompetanse. Forskning viser at ansatte spiller en avgjørende rolle for om e-helseløsninger tas i bruk og fungerer etter hensikten. De skal ofte introdusere teknologien, gi praktisk støtte og hjelpe brukere med å forstå og anvende digitale verktøy. Manglende kunnskap, usikkerhet eller negative holdninger hos ansatte kan bidra til at teknologien blir lite brukt eller skaper nye barrierer. Kompetanseheving, refleksjon rundt etiske problemstillinger og opplæring i hvordan digitale løsninger kan brukes på en personsentrert måte bør derfor være en integrert del av implementeringsarbeidet (Sheehan & Hassiotis, 2017; van Calis m.fl., 2023; Siebelink m.fl., 2024).

For det femte bør e-helse utvikles som et supplement til eksisterende tjenester. Flere studier viser at kombinasjonen av teknologi og menneskelig støtte gir best resultater. Den såkalte «blended care»-modellen, hvor digitale løsninger kombineres med kontakt med terapeuter eller ansatte, fremstår som særlig lovende (Sheehan & Hassiotis, 2017; MacHale m.fl., 2023).

Til slutt må implementeringen støttes organisatorisk gjennom ledelsesforankring, opplæring, teknisk bistand og kontinuerlig evaluering. Teknologien må bidra til å nå brukerens mål, ikke bli et mål i seg selv. Organisasjonen må derfor ha tydelige rutiner for innføring, oppfølging og videreutvikling av digitale løsninger, samt sikre at både brukere og ansatte får nødvendig støtte over tid (Siebelink m.fl., 2024; van Calis m.fl., 2023).

Tips til videre lesing: 

• I Miljøarbeidtjenesten i Bydel Grünerløkka gir de blant annet digital bistand og veiledning til personer med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser (ASF) ved bruk av velferdsteknologi. Tilbakemeldingene er positive. Les om dette i artikkelen, Økt selvstendighet med digital hjemmeoppfølging. 
• Austevoll kommune har over flere år vært opptatt av velferdsteknologi. De har deltatt i det nasjonale velferdsteknologiprogrammet og i flere prosjekter, både i egen kommune, og i samarbeid med andre kommuner. For noen år siden ga de tjenester til en mann med Downs syndrom som utviklet demens og epilepsi. Les mer om dette i artikkelen, Velferdsteknologi for personer med Downs syndrom og demens.