Artikkelen ble først publisert i magasinet UTVIKLING i 2017.

På bakgrunn av deltakelse i KS EffektiviseringsNettverk for ressurskrevende tjenester 2012-2014, ble det besluttet at Sarpsborg kommune skulle gjennomgå sine tjenester til personer med behov for livslange tjenester, med spesielt fokus på brukernes ulike livsfaser. Dette hovedprosjektet fikk arbeidstittelen Morgendagens tjenester – Livslange tjenester. Hovedprosjektet ble delt inn i tre delprosjekter:
1. Saksbehandling, 2. Pårørendestøtte og 3. Fagutvikling i miljøarbeid og implementering.

De 3 prosjektene har hatt parallelle løp og vil kontinuerlig være fokus i videre utvikling og implementering.
– Effektiviseringsnettverk hadde mye oppmerksomhet på pengebruk. Vi valgte å se på det på fra en annen vinkel: I de fleste sammenhenger vet vi at kvalitet lønner seg. Men hva er god kvalitet i arbeidet vi utfører? Hvordan kan rettssikkerheten ivaretas? Hvordan har vi ivaretatt grunnleggende rettigheter innenfor arbeid, bolig og miljøtjenester for personer med utviklingshemming?, sier June Søfting, spesialrådgiver i kommuneområde velferd i kommunesjefens stab i Sarpsborg kommune.

• Har personer med utviklingshemming likeverdige levekår?
• Behandles personer med utviklingshemming som likestilte samfunnsborgere?
• Hvordan ivaretas retten til den enkeltes mestring, utvikling og selvstendighet?
• Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse?

Hadde de ansatte i Sarpsborg rett kompetanse? Fikk brukerne sine rettigheter innfridd og håndterte de for eksempel utfordrende adferd på en god måte?
– Vi kontaktet NAKU og etter samtaler med daglig leder, Karl Elling Ellingsen, kom vi i kontakt med Ålesund kommune som hadde noen av de samme utfordringene som oss. Vi har også vært i kontakt med Trondheim kommune og deres avdeling som har jobbet med særlig ressurskrevende tjenester, sier Søfting.

Rekruttert flere personer med formell utdanning
– Vi har i prosjektperioden rekruttert flere personer med formell utdanning. Et kjennetegn ved miljøene er at det i samme periode har ført til en nedgang i bruk av tvang og makt, sier Søfting.

I St. melding 45 (2012-2013) Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemming og St. melding 29 (2012-2013) Morgendagens omsorg og nå i høst NOU 2016:17 på lik linje retter søkelyset mot hvilke muligheter mennesker med utviklingshemming har til reell deltakelse, tilhørighet og aktiv involvering i eget hverdagsliv og i samfunnslivet generelt. Både i disse meldingene og andre dokumenter og lovverk som innrammer og legger premisser for tjenesteytingen, fremheves enkeltmenneskets grunnleggende rett til selvbestemmelse og medvirkning i utformingen av innholdet i tjenestene.
– Hvorfor startet dere opp dette prosjektet?
– Du vet, kommunene er komplekse og det tar tid å nå ut til alle. Vi ser i dag at svært mye av informasjonen som faktisk publiseres gjennom statlige føringer og sentral lovgivning er svært aktuell for personer med utviklingshemming, men da må de få tilgang til disse rettighetene, sier Anders Reknes, teamleder team omsorg/koordinerende enhet.

Saksbehandling i tråd med statlige føringer, delprosjekt 1
– Vi gikk den gangen inn i stortingsmelding 45, Frihet og likeverd, og så på de punktene som ble tatt opp der og da spesielt det med selvbestemmelse. Rundt vår egen saksbehandling var ikke selvbestemmelse satt i system. Det var litt tilfeldig om bruker selv var med, ofte var de kanskje representert med verge eller pårørende. Vi har i dag utviklet ulike verktøy til hjelp i saksbehandlingen som sikrer deltakelse til den som skal få tjenesten. Vi har utviklet en veileder som skal hjelpe saksbehandler til å forstå hvor viktig selvbestemmelsen er. I tillegg har vi i saksbehandlingen fokus legge til rette for gode livsvilkår. Vi ønsker et større fokus på hverdagsmestring og har tatt utgangspunkt i det. Vi fokuserer på ressurser og behov den enkelte har og hva som skal til for å øke disse ressursene gjennom å gi gode tjenester. Og så er vi opptatt av målsetting av tjenesten. Ikke bare at man skal få en tjeneste, men også at man skal få mulighet til å utvikle seg selv innenfor de områdene man selv vil. De nye rutinene i saksbehandlingen har vi jobbet med i et års tid og vi har nå en gjennomgang av alle våre vedtak knyttet til personer med utviklingshemming, i tråd med våre nye retningslinjer, sier Reknes.

– Kan vi snakke om noen effekt av dette? Hva oppnår man med å lage slike verktøy?

– Det viktigste nå har vært å få en økt bevissthet om selvbestemmelse. Hva er selvbestemmelse og hvorfor er det så viktig, sier Reknes. - Blant annet har vi tatt inn i vedtakene hvilken form selvbestemmelsen har og om selvbestemmelsen er ivaretatt. I enkelte tilfeller vil det være den enkelte person med utviklingshemming som selv legger fram sin sak i et møte og sier hvordan han eller hun vil ha det. I andre tilfeller vil det kanskje vanskelig å legge frem sine ønsker i en samtale med en saksbehandler og da har vi sikret det gjennom verge, partsrepresentant eller gjennom personale som kjenner personen godt. Ja, vi vil si at når det gjelder selvbestemmelse så går det bedre. Ut i fra hva vi selv opplever, men også hva brukerne av våre tjenester sier. 

I utgangspunktet skal personer med utviklingshemming kunne utøve sin selvbestemmelse på lik linje med alle andre. Så enkelt og så vanskelig kan det være. De kan også få vedtak på hjelp til å utøve og trene på sin selvbestemmelse. Vi har fokus på egne ressurser og mål som man ønsker å gjøre noe med. Også i vedtakene inngår målsettingen og fungerer som bestilling og lovnad på hva kommunen skal jobbe opp i mot.  Tiltaksplanene som igjen blir utarbeidet basert på vedtakene skal svare opp i forhold til målsettingen og ønskene som konkretiseres inn i samarbeid med den det gjelder. Dette er et arbeide som vi aldri vil bli utlært i, eller perfekte i, men som vi mener vi har blitt bedre til og som vi fortsatt arbeider i mot. I tillegg har vi fått arbeidet frem at alle tjenestene er samlet i samme vedtaket. Dette for å sikre bedre koordinering og se de ulike tjenestene som kan være aktuelle samlet.  

I tillegg er det utviklet et verktøy for vurdering av forsvarlighet i tjenesten når det er uenighet mellom den utviklingshemmede selv og partsrepresentant/verge. Om eksempelvis verge/pårørende har et annet syn på hva som er riktig tjeneste og dette ikke er i tråd med hva personen med utviklingshemming synes selv, så er det slik at så lenge personen selv ikke har en redusert samtykkekompetanse så er det den utviklingshemmede selv som til syvende og sist bestemmer.

– Betyr det at dere ofte vurderer samtykkekompetansen til den enkelte da?

– Nei, vi har ikke opplevd at vi må gjøre det, sier Reknes. - Vi avklarer i såfall dette før vi starter saksbehandlingen. Det er viktig for oss at det er den enkelte med utviklingshemming og dens representanter som selv er med å tar sine egne valg. Stortingsmelding 45 og FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne har vært en inspirasjon og rettesnor i dette arbeidet, sier Reknes og Søfting. - Vi har også tidligere vært opptatt av å sette blant annet selvbestemmelse på dagsorden, men vi har nok ikke strukturert det tilstrekkelig i henhold til stortingsmeldingen.

FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre på alle livets områder, det var setningen som slo oss. Utviklingshemmede har lik rett som alle andre til å fatte valg.
– Dette forsøker vi at skal gjennomsyre hele vår saksbehandling, sier Reknes. – Det er ingen reduksjon i selvbestemmelsen så fremt noen ikke har gjort en vurdering som sier noe annet, og det er jo i svært få tilfeller. Dette er noe som har blitt svært viktig for oss, og som sagt dette er ikke noe vi er ferdige med, men vi er på vei.

Så har vi de personene som har svekket myndighetsstatus som selv ikke utrykker mål eller selv uttrykker ønske og deltakelse der vi kun har disse uttrykt gjennom personens tilsynelatende behov så støtter vi oss på de personene som kjenner personen best og anerkjent miljøterapeutisk praksis. Dette siste har vi blant annet hentet støtte fra i boken til Karl Elling Ellingsen om utviklingshemming og deltakelse.

I tillegg har vi lagt inn hjelpemidler til saksbehandlerne slik at man systematisk kan ha dette fokuset i hele saksbehandlingen. Det er blant annet huskelister i forhold til at man er tydelig på hva som er ønsket til bruker, verge og foresatte slik at man kan holde fokuset på hvem som ønsker hva. 

Pårørendestøtte, delprosjekt to
– Vi søkte og fikk egne midler fra Helsedirektoratet til å utvikle pårørendestøttemodell for mennesker med livslange tjenester. Også her har vi utviklet en egen veileder. I dag er det ca. 130 familier som er i gang og som vi bruker dette tilbudet i forhold til. Hos oss er det tre ansatte som jobber primært med dette. Stikkordet også her er systematikk. Alle skal bli møtt på samme måte. Vi ønsker å gi en lovnad til våre innbyggere at dersom du er i en situasjon der du trenger bistand skal vi gjøre det vi har sagt vi skal gjøre. Vi har laget et fast oppfølgingssystem som sier hvordan eksempelvis familier med funksjonshemmede barn skal bli møtt i Sarpsborg kommune. Hver saksbehandler er samtidig koordinator for en familie frem til barnet flytter i egen bolig. Familien skal forholde seg til en koordinator og denne koordinatoren saksbehandler alle tjenestene innenfor helse og velferd. Vi har forsøkt å avbyråkratisere, vi ønsker at familiene skal slippe å gå fra kontor til kontor. Det ideelle er at samme person faktisk følger deg frem til barnet flytter i egen bolig.

– Vi har også et oppfølgings system som starter når vi får melding fra spesialisthelsetjenesten når de har diagnostisert et barn. Spesialisthelsetjenesten spør foreldrene om kommunen kan ta kontakt med den enkelte familie når de kommer hjem fra sykehuset. Om familien samtykker så går det en melding til oss i Sarpsborg kommune. Da er det vi som tar kontakt med familien og vi ønsker å komme inn så tidlig som mulig i samarbeid med familien. Vi tilbyr da at vi kan være koordinator, noe de fleste takker ja til. Her har vi et stort fokus også på familien, vi erfarer at ofte så har barnet det bra, men det trenger ikke å være tilfellet med familien. Vi ønsker å kartlegge hvordan familien har det og hvilke behov de har. På bakgrunn av dette har vi inngått et samarbeid med interesseorganisasjonene i Sarpsborg/Østfold, som benytter likemannsarbeid, og setter familiene i kontakt med aktuell organisasjon. Vi har også opprettet et samarbeid med spesialisthelsetjenesten i noe som vi kaller starthjelpskurs for familier som har barn som nylig har blitt diagnostisert. Kurset går over 4 dager. Dette startet nå i høst. I tillegg har habiliteringstjensten egne kurs for søsken, besteforeldre og så videre. Vi forsøker å sikre at foreldrene er oppmerksomme på dette tilbudet. Minst en gang i året så skal vi være i kontakt med disse familiene. I tillegg har vi egne systemer som skal være med å sikre overganger mellom barnehage-barneskole, barneskole-ungdomsskole og videre oppover.

Ansatte som innehar koordinator rollene har minimum bachelorutdanning, men de fleste har i tillegg videreutdanning. Vi ønsker å ha ansatte med ulik bakgrunn som eksempelvis sykepleier, sosionom og vernepleiere. Ulike bakgrunner gir ulike fokus, noe vi mener møter behovene på en bedre måte når vi avklarer problemstillinger i fellesskap.

Stikkordet også her er et forsøk på å ha systematikk. Vi har underveis i prosessen hatt nær kontakt med familiene og interesseorganisasjonene. Svarene har vært ganske entydige, ønske om at fast koordinator også er saksbehandler og større fokus på familien.
– Den kan alt, som de sier.

Vi har to årlige dialogmøter med interesseorganisasjonene. Dette er møter som er veldig viktig for kommunen og organisasjonene. Der går vi gjennom våre systemer og presenterer dette og vi får gode tilbakemeldinger. Vi legger ned såpass mye ressurser i denne oppbyggingen at de tilbakemeldingene vi får er svært viktige for vår tjenesteutvikling.

Det vi har gjort er å gå gjennom statlige føringer og innarbeidet de i vårt arbeid. Dette er føringer som er faglig riktige. Endring tar tid, men det må gjøres. 

Fagutvikling i miljøarbeid og implementering. Delprosjekt 3
– Vi har de siste årene rekruttert flere personer med formell utdanning i tjenestene til personer med utviklingshemming. Det er vanskelig å si hvilken effekt dette har hatt i det praktiske miljøarbeidet, men jeg vil hevde at det handler om hvordan man velger å løse problemstillinger og at man i større grad kan kombinere teori og praksis. De rammene som legges gjennom sentrale føringer fordrer et høyt refleksjonsnivå uavhengig av formell kompetanse, men formell utdanning vil i de fleste tilfeller være en fordel, sier Andre Paulsberg, prosjektleder for delprosjekt 3.

Personer med utviklingshemming har ulike utfordringer som krever tjenesteytere som evner å kunne sette seg inn i relevant forskning og forståelse av hva disse utfordringene innebærer. Gjennom å utarbeide praktisk orienterte veiledere for ulike områder innen tjenesteytingen, ønsker Sarpsborg kommune å konkretisere de ideologiske og verdimessige prinsippene som er formulert i de siste års meldinger. Med dette har kommunen som mål å sikre at de føringene og bestemmelsene som ligger i dokumentene og lovverket omkring brukernes deltakelse og medvirkning, forstås og håndteres av alle ansatte som yter tjenester til mennesker med behov for livslange tjenester. For å lykkes med dette stilles det krav til innsats fra både enhetsledere, teamleder, primærkontakter og helt ut til den enkelte helgeavløser. Sarpsborg kommune forstår ordene brukermedvirkning og selvbestemmelse som begreper med klare praktiske implikasjoner og tenker at det skal være mulig å få øye på brukernes medvirkning i tjenestene. Selve innholdet i veilederne har de utarbeidet i fellesskap og de har blant annet benyttet NAKU i sin søken etter kvalitetssikret informasjon som brukes i veilederne til intern opplæring. 

Hvordan øke kompetansen
– Er det noen utfordringer rundt dette caset? spør Dan Kristiansen, teamleder på Nygårdshaugen aktivitetssenter i Sarpsborg.

Spørsmålet stilles til 60 av de ansatte i Sarpsborg kommune som gir tjenester til personer med utviklingshemming. Kristiansen ber dem diskutere med en kollega de neste minuttene: Hvordan skal Pers situasjon vurderes ut fra målet om selvbestemmelse, brukermedvirkning og beslutningskompetanse?

Hensikten med å arbeide med case er å øke refleksjonsevnen og dermed kompetansen hos de ansatte. De deltar på en av i alt 18 kursdager for de 700 ansatte i Sarpsborg som jobber med personer med utviklingshemming. De ansatte har selv laget veiledere (se faktaboks) innen seks temaer som er viktige i deres arbeid.

Fire råd til andre kommuner
Spesialrådgiver June Søfting i Sarpsborg kommune deler gjerne med andre kommuner som skal starte arbeidet med å styrke livslange tjenester og brukernes rettssikkerhet.

• Forankre prosjektet hos de ansatte, hos politikere og hos kommuneledelse.
• Involver alle ansatte på tvers av profesjoner.
• Legge til rette for tid til planlegging, opplæring og gjennomføring mm
• Legg til rette for at  ansatte selv utarbeider og utvikler f.eks veiledere