Helse og omsorg > Psykisk helse

Utredning ved mistanke om mental helsesvikt hos personer med utviklingshemming

Nære omsorgspersoner er betydningsfulle i utredningen ved mistanke om mental helsesvikt hos personer med utviklingshemming. Både fordi at utviklingshemmede kan ha vansker med å uttrykke seg om sine helseplager og å oppsøke hjelpeapparatet på eget inntitativ.Kunnskap om psykisk helse, hvordan psykiske helsevansker kjennetegnes og kunnskap om hvor man kan henvende seg ved mistanke om helsesvikt er derfor av betydning for at personer med utviklingshemming skal få riktig helsehjelp. 

Skrevet av: Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU)
6. januar 2014. Sist oppdatert: 30. mars 2020
Nærpersoner i viktige rollerBilde av en skulptur©synnøve.aasan
Med ordet nærpersoner har jeg i denne artikkelen først og fremst nære omsorgspersoner innenfor de offentlige tjenestene i tankene. Dette er ikke til forkleinelse av andre viktige nærpersoner som for eksempel nære pårørende. Nærpersoner befinner seg i de mest fremstående posisjoner til å kunne følge med på hvordan det ”står til” den enkelte i hverdagen, og til å kunne følge den mentale helsetilstanden – i den vide oppfatningen av dette ordet som omtalt nedenfor.
 
Mental helse og hvordan man oppfatter mental helse.
Mental helse skal alltid oppfattes vidt og innebærer mer enn fravær av mental eller psykisk sykdom (lidelse). Mental helse øver avgjørende innflytelse på livskvalitet. Den mentale helsetilstanden avspeiler gjerne hvordan en person i sum opplever seg selv i sitt samspill med andre, se og selv bli sett, gi og selv få osv. Det foreligger på forskjellig vis gjensidige forventninger og krav, både hos personen selv og i omgivelsene, som er avgjørende for opplevelse av mestring eller tap.  
Mestring fremmer den mentale helsetilstanden. Velvære gjør likeens, men bare innenfor rimelighetens grenser. Passivt påført velvære, gjenkjennbart i begrepet passiv omsorg, er i seg selv ikke nok. Passiviserende omsorg ville kanskje vært et mer dekkende ord. Egen mental helse er det bare personen selv som fullt ut opplever, en forening av sanseinntrykk, følelser, tanker (oppfatninger) og handlinger. Dette kan vi samlet omtale som den mentale helsens subjektive side.
Det er av mange grunner vanskelig, enn si umulig, å hevde at mental helse på den annen side har en rendyrket objektiv side. Til det er alt for komplekst og sammensatt. Alle andre som trekkes med, vil på forskjellig vis og i ulik grad også bli subjektivt involvert, ”bare” mennesker som også de er. Å finne ut av hvordan det mentalt sett ”står til” med et annet menneske beror på ulike former for samspill. Enten samspill i talløse hverdagslige gjøremål, eller blant de ytterst få ved frammøte hos fastlegen eller andre med utrederoppgaver. Det vil være snakk om samspill med hovedpersonen så vel som samspill mellom de aktuelle aktørene. Nærpersonenes roller i front og som formidlere er viktig å understreke. 
 
Personer med psykisk utviklingshemning vil ha begrenset evne til å ivareta egne behov og interesser 
Det kan være vanskelig nok for noen og enhver å ivareta sin egen helse. Rent intellektuelt er det derfor vanskelig å forstå hva helse, og i enda sterkere grad mental helse egentlig er, abstrakte begreper som de begge er. Det er ikke gitt at personer med psykisk utviklingshemning forbinder noe ved seg selv eller ved sin egen væremåte med et såpass komplisert begrep. Dessuten kan kommunikasjonsevnen være svært svak slik at det ikke er gitt at personer i omgivelsene mistenker mental helsesvikt. Uten ytterligere grunngivelse bør en ikke regne med at personer med psykisk utviklingshemning i særlig grad ivaretar egen mentale helse.  
 
Nærpersoner må være årvåkne
Noen ganger er det lett å oppfatte at en person med psykisk utviklingshemning ”ikke har det bra”. Andre ganger er dette vanskelig, innimellom i betydelig grad. Væremåten kan virke fremmedartet og er derfor vanskelig å tolke. Ikke minst kan årsaken være at personer med psykisk utviklingshemning som oftest vil ha et begrenset språklig og atferdsmessig repertoar, avhengig av graden av den intellektuelle funksjonshemningen. En skal også være oppmerksom på at mennesker med psykisk utviklingshemning har større risiko for mental helsesvikt enn befolkningen som helhet.  
 
Nærpersoner er ofte de nærmeste til å ta det viktige førsteinitiativet
Ut fra det som hittil er sagt kan det vanskelig formidles sterkt nok hvor viktig det er at nærpersoner melder fra til sine nærmeste overordnede når de får mistanke om mental helsesvikt. Slike førsteinitiativ er nøkkelen til at det videre hen blir tatt initiativ til at vurderinger og / eller utredninger kan finne sted I omsorgstjenestene må det derfor være ”kultur” for slike initiativ. Dette forutsetter mangt. Her skal bare et fåtall punkter kort omtales.
Den enkelte må ha fått en viss kunnskap om hvordan mental helsesvikt hos mennesker med psykisk utviklingshemning kan te seg, kanskje fortrinnsvis hos den enkelte ut fra erfaring. 
Samtidig må det alltid være åpent for at tvil og usikkerhet kan gjøres til gjenstand for drøfting og veiledning. Det skal også være lettvint for dem som står i front å oppnå praktisk støtte. 
 
De viktige veivalg og prioriteringer etter førsteinitiativet 
De første veivalg etter førsteinitiativet vil det allment være nærmeste overordnede, eller personer over denne igjen, som skal ta. Nærpersoner vil selvsagt kunne etterspørre og stille spørsmål.
Det må faglig sett tenkes vidt. (Se under utredninger nedenfor.) Lidelsene kan være betydelige og det gjelder å gjøre veivalg som man mener skal kunne gi kunne gi effektive tiltak uten unødvendig tap av tid. De prioriteringer som gjøres og de etiske vurderinger som ligger til grunn skal kunne stå for kritikk. Avhengig av alvorlighetsgrad vil alminnelige eller godt kvalifiserte vurderinger i tjenesten i seg selv kunne være tilstrekkelig.
Er det imidlertid mistanke om psykisk lidelse eller snakk om alvorlige atferdsavvik må helsetjeneste raskt involveres. Det kan da også bli snakk om at disse, i samråd med andre involverte, må foreta nye veivalg. Spørsmålet reiser seg fort om spesialisthelsetjeneste (særlig habiliteringstjenestene og / eller de psykiatriske spesialisthelstjenestene) med ekstra kvalifisert kompetanse må trekkes inn.
 
Utredninger 
Utredninger gir, ideelt sett, et mer solid utgangspunkt for presise innsatser (behandling eller andre tiltak) for å bedre den mentale helsetilstanden enn det kvalifiserte vurderinger alene vil gi. For å kunne snakke om at det foretas en utredning forutsettes det at det systematisk skaffes informasjon til veie. 
Alle utredninger som har utgangspunkt i mistanke om mental helsesvikt må skje slik at opparbeidet god kjennskap til den enkelte personen flettes inn i de vurderingene som gjøres. 
I så måte vil nærpersoner være viktige medspillere, ikke minst sett ut fra den svake formidlingsevnen hos personene det gjelder. Utredere på alle plan er derfor avhengige av å få seg formidlet hverdagserfaringene, og i mange situasjoner også delta sammen med nærpersoner i drøftinger, så vel som i samhandlingssituasjoner med vedkommende hovedperson. God personlig kjennskap skal på beste vis pares med god faglig kunnskap. Dene artikkelen kan på ingen måte gå gjennom alle de utredninger som kan være aktuelle. Detaljerte oversikter og beskrivelser må søkes i annen litteratur. Bare tre tematiske hovedområder skal angis som følger: 
 
Sosialt og miljømessig. 
De sosiale og miljømessige tilhøvene øver stor innflytelse. Levekårene i sin alminnelighet og muligheten og gjennomføringen av samspill i hverdagen. (Se under overskriften ”Litt om mental helse” foran). Aktuelle utredninger spenner fra de enkleste til de mest komplekse.
Tilrådinger etter slike utredninger støter ofte an mot lokale prioriteringer, ikke minst de som er økonomisk motiverte.  
 
Psykisk / atferdsmessig. 
Noe fremmer og noe hemmer aktuell atferd. Kartlegging av slikt kan stå som en minimumsomtale av hva atferdsteoretiske (atferdsanalytiske) utredninger, inklusive såkalte funksjonelle analyser, er. En tilsvarende minimumsomtale av psykiatrisk diagnostisering kan være at personens egne utsagn og væremåte for øvrig, sammenholdes med kriterier ut fra internasjonalt definert psykiatrisk diagnostikk.  
 
Somatisk (kroppslig) medisinsk. 
Somatisk-medisinske tilstander kan ledsage og / eller påvirke den mentale helsetilstanden. Dette gjelder ikke minst ved kroppslig ubehag og smerte. Utredning er på sin plass. Jevnlige helsekontroller bør være obligatoriske.
 
Evaluering – også en slags utredning
Det vil alltid forbli en viss grad av usikkerhet, de beste utredninger og behandlingsmessige tiltak til tross. Det er viktig at tiltak blir evaluert. Nærpersoner vil kunne ha viktige roller ved å følge utviklingen i hverdagen. Oppgavene vil forutsette at det er gitt god informasjon og instruksjon på forhånd. 
 
Artikkelen er skrevet av: Geimund Skeie, spesialist i psykiatri
Artikkelen finnes også i: Temahefte 1, Utviklingshemming og psykisk helse- grunnleggende tema om utviklingshemming og psykisk helse.
 
I forelesningen under snakker psykiater og nestor innen fagområdet utviklingshemming, Geirmund Skeie, om forholdet mellom individ og samfunn. Om samspillet og avhengigheten, med særlig fokus på forholdet når individet har en funksjonsnedsettelse. Modellen til Geirmund kan sees i sammenheng med GAP-modellen som forståelse av funksjonshemming. 
 
Denne forelesningen handler om atferdsformer innenfor temaet psykisk helse
 
Slik refererer du til dette innholdet
Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) (2014) "Utredning mistanke om mental helsesvikt" [nettdokument]. Trondheim: NAKU (sist faglig oppdatert 30. mars 2020, lest 11. desember 2024). Tilgjengelig fra https://naku.no/kunnskapsbanken/utredning-mistanke-om-mental-helsesvikt