Vennskap
I vår tid har vennskap fått fornyet betydning, ikke minst blant yngre mennesker; noe som henger sammen med urbanisering og endrede familieforhold. Det finnes ulike former for vennskap; barndomsvenner, bestevenner, omgangsvenner og venner en utfører spesielle aktiviteter sammen med. I følge Traustadóttir (1993) inngår kvinner og menn ofte i ulike former for vennskap.Hun skriver at kvinner ofte etablerer vennskap på måter som kan karakteriseres som akseptering, intimitet og støtte, mens menns vennskap ofte er basert på felles interesser. Det kan også etableres vennskap på tvers av kjønn, og en kan ha tilhørighet til grupper av venner.

I undersøkelsen av utviklingshemmedes levekår 10 år etter ansvarsreformen skriver Tøssebro og Lundeby (2002) at utviklingshemmede skiller seg fra andre når det gjelder valgte sosiale relasjoner. For eksempel er det svært få som har ektefelle, samboer eller barn. Noen flere har kjæreste og enda noen flere har venner. Det er størst sjanse for at en ikke har venner hvis en har redusert funksjonsnivå, har utfordrende atferd eller institusjonsbakgrunn. Utviklings­hemmede som har venner, treffer disse nesten like ofte som andre treffer sine venner. Gustavsson (1998) viser til at utviklingshemmede ofte blir valgt bort fra vennskap med andre, men skriver at det ikke nødvendigvis handler om at noen aktivt blir valgt bort. De blir bare ikke valgt fordi andre blir foretrukket. Samtidig vil det være sånn at utviklingshemmede som har anledning til å velge venner, på samme måte som andre, vil velge personer en har noe til felles med. Skole, arbeidsplass eller fritidsaktivitet er områder hvor en blir kjent med andre, og hvor grunnlaget for vennskap ofte blir lagt.

Vennskap er basert på gjensidighet og tillit. En viser hverandre at en gjerne vil være sammen, og en gir uttrykk for at en liker hverandre. For utviklingshemmede som ofte er mye sammen med familie eller betalte hjelpere, kan vennskap ha en særlig betydning. Venner kan hjelpe en til å strekke seg ut over det som er kjent og trygt, slik at en kan prøve ut nye muligheter og kanskje få til ting som en ikke trodde at en ville klare. Med venner kan en også snakke om andre ting enn det en vil fortelle foreldre eller hjelpere, og en kan prøve ut nye roller og væremåter (Grue, 1998). I enkelte sammenhenger kan profesjonelle hjelpere inngå i vennskap med utviklingshemmede. Lutfiyya (1993) hevder at et kjennetegn ved profesjonelle som blir venner med personer med funksjonsnedsettelser, er at de kan være unge og ikke fullt ut sosialisert inn i en profesjon. I noen tilfelle vil for eksempel en støttekontakt som har hatt et langvarig forhold til en person med utviklingshemming, kunne gå fra å være en betalt venn til å bli en valgt venn. En del utviklingshemmede knytter også kontakter i sitt nærmiljø, som kanskje kan betraktes mer som positive sosiale relasjoner enn som vennskap, men som likevel gir en opplevelse av nærhet til andre. Ringsby-Jansson (2002) kaller det for svake bånd når personer med utviklingshemming utvikler nære relasjoner til en bussjåfør, en som sitter ved kassaapparatet i butikken eller jobber på kaféen i nærmiljøet.

Ivaretakelse av vennskap
For at vennskap skal vare, må de tas vare på. Perske (1993) skriver at profesjonelle hjelpere kan hjelpe til med at utviklingshemmede kan delta i omgivelser hvor det kan finnes muligheter for å etablere venneforhold, og hjelpere kan gi støtte til å opprettholde vennskap. Imidlertid finnes det lite kunnskap om i hvilken grad hjelpere aktivt bistår utviklingshemmede slik at de kan være sammen med sine venner. Flere forhold kan hindre utviklingshemmede fra å skaffe seg venner. I skolen vil for eksempel mange utviklingshemmede elever være omgitt av hjelpere store deler av dagen, noe som kan føre til at det blir vanskelig å få kontakt med medelever. Det samme kan være tilfelle for voksne som trenger en del hjelp. De vil kanskje i liten grad ha anledning til å være sammen med sine venner uten at det også er andre til stede, og dette kan virke inn på kvaliteten i venneforholdet. Det kan også være vanskelig å oppsøke venner på egen hånd hvis en trenger ledsager eller har behov for transport. Videre kan andres holdninger påvirke ens muligheter til å skaffe seg venner. Hvis hjelpere tror at utviklings­hemmede ikke er i stand til å ha gode venner, vil de heller ikke legge til rette for at en kan finne noen å trives sammen med. Et særskilt problem er at utviklingshemmede ofte har få muligheter til spontane besøk og uformelle møter med andre fordi dagen deres er styrt av hjelperes arbeidstid og arbeidsoppgaver. Det er derfor viktig å sette fokus på at mange utviklingshemmede vil ha stort utbytte av å være sammen med venner som en kan ha et nært forhold til og som en kan utfolde seg og ha det artig sammen med.


Studie om utviklingshemming og vennskap
Førsteamanuensis Hanne M. H. Sigstad ved Universitetet i Oslo har intervjuet ungdommer med lett utviklingshemming om vennskap. Hun så at vennskap blant disse ungdommene ofte liknet yngre barns vennskap. Dette kan forklares med at utviklingshemmede har et behov for likeverd og symmetri i relasjonen. I følge Sigstad så det ut til at ungdom med lett utviklingshemming lettere knytter nære vennskapsrelasjoner til yngre personer uten utviklingshemming eller til jevnaldrende med utviklingshemming (Sigstad, 2016).

Når ungdom med utviklingshemming skal definere hva som er et godt vennskap, brukes ord som gjensidighet og nærhet, gjensidig glede og samhandling, omsorg og gjensidig tillit. Dette er i følge Sigstad interessant, da tidligere forskning har vist at ungdom med lett utviklingshemming i liten grad opplever gjensidighet og nærhet i vennskapsrelasjonene sine. Studier som har vært gjennomført tidligere viser også at personer med utviklingshemming i mindre grad får til å etablere nære vennskap på samme måte som andre.