NAKUs Kunnskapsbank

Virkemidler for å fremme deltakelse
Arbeidet med økt tilgjengelighet på kulturområdet skjer dels i form av utvikling av de ordinære kulturinstitusjonenes tilbud, dels i form av etablering og utvikling av virksomheter spesielt innrettet for å ivareta enkelte gruppers særlige behov og dels i form av stimuleringstiltak/tilskuddsordninger. Manglende deltakelse i kulturaktiviteter har bl.a. sammenheng med mangel på informasjon og mangelfull tilrettelegging av ulike kulturområder.
Økonomi kan ekskludere en del personer fra deltakelse. Samtidig er en del mennesker med nedsatt funksjonsevne avhengig av ledsager for å kunne delta i ulike aktiviteter, med den konsekvens at de må betale dobbel billettpris/inngangsbillett på arrangementer og på reise med offentlige transportmidler. Økonomien vanskeliggjør deltakelse i aktiviteter på lik linje med andre i samfunnet. Ordningen med ledsagerbevis er ment å bøte på denne skjevheten. Ledsagerbevis utstedes til mennesker som har varige funksjonsnedsettelser (to-tre år), og som er avhengig av bistand. Der ordningen aksepteres gir den innehaveren rett til å ha med ledsager gratis på kommunale arrangementer. Kommunene utsteder ledsagerbevis og oppfordres til å forhandle med ulike aktører om å akseptere ordningen. Offentlige kultur- og fritidsarrangementer omfattes av ordningen. Ordningen er frivillig for kommunene, noe som betyr at brukerne opplever store kommunale ulikheter. Oslo har eksempelvis ikke gått inn i ordningen.

Idrett og fysisk aktivitet
I anbefalingene til FNs standardregel 11 heter det bl.a.:

• Statene bør iverksette tiltak som gjør steder for fritids- og idrettsaktiviteter, hoteller, strender, idrettsanlegg, idrettshaller osv. tilgjengelige for funksjonshemmede.

• Idrettsorganisasjoner bør oppmuntres til å gi funksjonshemmede bedre muligheter til å delta i idrettsaktiviteter. Å gjøre stedene tilgjengelige kan i visse tilfelle være nok for å åpne opp for muligheten for større deltaking. I andre tilfeller kan det være behov for særskilte arrangementer eller konkurranser. Statene bør støtte funksjonshemmedes deltaking i nasjonale og internasjonale idrettsbegivenheter.

• Funksjonshemmede som deltar i idrettsaktiviteter bør ha samme rett til instruksjon og trening av samme kvalitet som andre deltakere.

St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring definerer idrett som aktivitet i form av konkurranse eller trening i den organiserte idretten. I meldingen understrekes det at staten ønsker en inkluderende idrettspolitikk, med idrett og fysisk aktivitet for alle som den overordnede visjonen. Visjonen er et uttrykk for at det ikke bare er idrett i regi av idrettsorganisasjonene som berettiger til offentlig støtte. Befolkningen som helhet skal gis mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet. Hensynet til likestilling skal ivaretas gjennom både aktivitetstilbud samt gjennom utforming og tilgjengelighet til anlegg.

Integrering
Norges Idrettsforbund har definert integreringen av funksjonshemmede i norsk idrett som en prosess. Det forventes at det vil ta mange år før målet er nådd. Sentralt i integreringsprosessen er økt kompetanse og kunnskap om mennesker med funksjonsnedsettelser og tilrettelegging.
Kulturdepartementet har utarbeidet regler for hvordan idrettsanlegg og lokale/regionale kulturbygg skal tilrettelegges, slik at de er anvendbare for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Status for idrettsanleggene i Norge synes ikke å samsvare med kravene til brukbarhet for mennesker med funksjonsnedsettelser. Ut fra tilbakemeldinger om mangler gjennomførte Akershus Idrettskrets med støtte fra Idrettsforbundet en kartlegging av tilgjengeligheten i gamle og nye idrettsanlegg i Akershus, Rogaland og Hedmark. Tilgjengelighet til tribune, som deltaker/aktiv bruker, og i møterom/forsamlingslokaler ble undersøkt. I alle fylkene ble den gjennomsnittlige brukbarheten vurdert til under 50 prosent. Mange steder er enkelttiltak gjennomført mer som nødløsninger enn som resultat av helhetlig planlegging. Som et tiltak innen Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede gir Kulturdepartementet støtte til idrettsarrangementer for mennesker med funksjonsnedsettelser og tilskudd til fylkeskommunale kurs og konferanser om tilrettelegging av aktivitet.
Bruk av fritidsassistenter er et virkemiddel som er tatt i bruk for å øke tilgjengeligheten til fritidsarenaene. Fritidsassistentmodellen er en videreføring av støttekontaktmodellen, men det er vesentlige ulikheter mellom ordningene. Mens støttekontakten er knyttet til en bruker, er fritidsassistenten ressursperson for flere. Fritidsassistenten har som oppgave å tilrettelegge fritidsaktiviteter og kan f.eks. være knyttet til en fast arena/aktivitet. Ordningen med fritidsassistent er ikke lovregulert. Støttekontakt er derimot en lovhjemlet oppgave etter sosialtjenesteloven, og tjenesten behovsprøves etter en individuell vurdering.
Det er et overordnet mål at mennesker med redusert funksjonsnivå skal ha reell anledning til å delta i kulturlivet i bred forstand og på lik linje med andre. Tilgjengelighet til kultur- og fritidsaktiviteter er en viktig del av den samlede politikken for funksjonshemmede, og et viktig og nødvendig element for opplevelser, deltakelse og inkludering i samfunnet. Det er samsvar mellom målene i den nasjonale politikken og de anbefalinger som ligger i FNs standardregler 10, 11 og 12.

Tilgjengelighet
Manglende tilgjengelighet til bygninger er en barriere som utestenger mange fra deltakelse. Plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter setter krav om tilgjengelighet for orienterings- og bevegelseshemmede til publikumsbygg, herunder idrettsanlegg, kulturbygg og reiselivsbedrifter (jf. kap. 8).
Alle anlegg som bygges med tilskudd fra spillemidlene skal være tilgjengelige og anvendbare for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det at tilskuddsmidler ikke kan utløses med mindre utbygger i sin søknad gjennom plantegninger kan dokumentere tilgjengelighet for orienterings- og bevegelseshemmede, synes å være et viktig virkemiddel. Undersøkelser viser likevel at anleggenes brukbarhet ikke alltid samsvarer med kravene. Forklaringen på dette synes hovedsakelig å ligge i for dårlig oppfølging og kontroll av det ferdige anlegget, men også i at kommunene gir dispensasjoner etter at anleggene er godkjent og spillemidler er tildelt. Spillemidlene utbetales etappevis, og en stopp i utbetalinger vil være en sanksjonsmulighet i de tilfeller kravene fravikes. Dette forutsetter at tildeler av spillemidlene etablerer rutiner for kontroll av anlegg under oppføring. Nærområder og rekreasjonsområder har i ulik grad universell utforming. Enkelte kommuner kan vise til høy tilgjengelighet, noe som er et resultat av en bevisst satsning. Bruk av øremerkede tilretteleggingsmidler (bl.a. prosjektstøtte og spillemidler) har vist seg å være viktige virkemidler der gode løsninger er oppnådd.I noen kommuner er det som virkemiddel utviklet ulike tilgjengelighetsguider, som gir publikum oversikt over muligheten for å besøke kinoer, teatre, museer, gallerier, severdigheter, friluftsarealer, hoteller m.m. Skal guiden oppleves som et anvendelig verktøy, må den gi informasjon som er nyttig for alle brukergrupper samt oppdateres jevnlig, samtidig som alle byer og kommuner bør ha sin egen. På sikt må denne typer guider være overflødige.

Holdninger

Andres holdninger er for mange en stor barriere for deltakelse. Mange unnlater å delta i aktiviteter/arrangementer av frykt for å bli satt utenfor. Barn og ungdom er spesielt sårbare. Spredning av kunnskap om hva det vil si å ha nedsatt funksjonsevne og om hva det vil si å inkludere er forutsetninger for å bryte ned holdninger. Ungdom opplever eksempelvis å bli ekskludert fra deltakelse i fritidsaktiviteter, dels som følge av dårlig kunnskap om behov for tilrettelegging og dels fordi fritidsarbeidere ikke har noen opplæring i inkludering. Det er behov for virkemidler som kan bidra til bedre forståelse og mer kunnskap så vel hos myndighetspersoner og planleggere som personell i tjenesteapparatet.

Du kan lese mer i NOU 2001:22, "Fra bruker til borger- En strategi for nedbygging av funksjonshemmede barrierer

Kulturpolitikk, et historisk tilbakeblikk
Norsk kulturpolitikk har vært preget av tanken om kultur ut til folket hvor riksteater og rikskonserter har vært viktige virkemidler. De senere årene har det også i stor grad vært fokus på kvalitet. Kultur og fritid blir også spesielt tatt opp i ulike stortingsmeldinger og NOU'er.
Før HVPU-reformen i 1991 forgikk så godt som hele livet innefor institusjonens rammer, også det som faller innefor kultur og fritid. Aktivitetsfaget sto sterkt i vernepleierutdanningen, og det var delvis også ansatt egne fritidsledere. Etter reformen fikk man en periode med stort fokus på boligreformen, fra store regionale institusjoner og til egen bolig/bokollektiv i hjemkommunen. Det kan synes som om kultur- og fritidsdelen forsvant noe i en periode. Det var intensjoner om at den enkelte skulle integreres i det lokale kulturlivet, og når dette ofte ikke lyktes kan det se ut som om mye av fokuset på kultur og fritid ble borte. Det kan se ut som om dette er i ferd med å snu.
På den ene siden har vi altså et politisk mål om en mest mulig integrert kultur og fritid for alle, uansett funksjonsnivå og utviklingshemming, samtidig er det en erkjennelse av at mennesker med utviklingshemming i liten grad har en integrert fritid. Det kan bety at man må arbeide for større grad av integrering med andre midler enn det man har gjort, men det kan også bety at man i for liten grad har erkjent at også mennesker med utviklingshemming kan ha behov for tilbud som er spesielt tilrettelagt for å sikre god kvalitet.