Bilde: Audgunn Vilhelmsen -Galleri Lista Fyr.

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er et statlig arbeidsmarkedstiltak som reguleres i Forskrift om arbeidsmarkedstiltak med hjemmel i arbeidsmarkedsloven. VTA skal gi tiltaksdeltakerne arbeid som bidrar til å utvikle deres ressurser gjennom kvalifisering og tilrettelagte arbeidsoppgaver. Fra og med 1.1.2006 kunne VTA også benyttes i ordinære virksomheter (VTA-O). VTA-tiltaket er rettet mot personer som mottar eller i nær fremtid ventes å få innvilget uføretrygd etter folketrygdloven, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging (Gjertsen, 2021).

Les mer om arbeidsmarkedstiltak i kunnskapsbanken. 

Kjennetegn ved deltakerne i VTA
VTA skulle i utgangspunktet være et tilbud til personer med utviklingshemming. Tiltaket har i dag flere målgrupper. Andelen personer med utviklingshemming i VTA-tiltaket har gradvis gått ned, samtidig som gruppen med psykiske lidelser er økende (Reinertsen, 2015). Gjennomsnittsalderen for deltakerne i VTA er synkende. Andelen voksne utviklingshemmede som deltok i tiltak som i dag kalles VTA, økte fra 15 til 30 prosent i perioden fra 1989 til 2001 (Tøssebro & Lundeby, 2002), for deretter å gå ned fra 30 til 13 prosent i perioden 2001 til 2010 (Söderström & Tøssebro, 2011).

Nyere forskning opererer med noe ulike tall når det gjelder andelen med utviklingshemming i VTA. Ifølge Reinertsen (2015) har 34,5 prosent av personer med utviklingshemming i yrkesaktiv alder (16-67 år) et VTA-tilbud, men andelen varierer mye fra fylke til fylke. Datagrunnlaget bygger på registerdata fra de kommunale administrasjonene og NAV Datavarehus. Ifølge Engeland og Langballe (2017) har 21,7% av alle voksne personer i alderen 20 til 69 år som er registrert med utviklingshemming, et VTA-tilbud. Datagrunnlaget er samlet inn ved elektronisk spørreundersøkelser til alle kommunene, hvorav 51,9 % besvarte undersøkelsen. Registerdata er hentet fra befolkningsregistre i SSB, IPLOS og NAVs databaser. Ifølge Wendelborg et al. (2017) har 20,1% av personer med utviklingshemming mellom 18 og 66 år et VTA-tilbud i skjermet virksomhet. Datagrunnlaget i registerstudien er hentet fra databasen i FD-trygd, samt fra Statistisk Sentralbyrå.

En av årsakene til at andelen personer med utviklingshemming i VTA er gått ned skyldes at det i dag stilles større krav til å kunne delta i et VTA-tiltak enn det gjorde tidligere. Det er færre veiledere per deltakere og det stilles større krav til de varer og tjenester som leveres. Arbeidstakere i VTA må ha arbeidsevne til å produsere varer og tjenester ved hjelp av arbeidslederressurs 1:5, og må kunne jobbe minst 50% (Gjertsen, 2021).

Finansiering og organisering
VTA-tiltaket er en videreføring av det som etter ansvarsreformen på begynnelsen av 1990-tallet ble organisert som såkalte arbeidssamvirker (ASV), arbeidssamvirker i offentlig sektor (ASVO) og produksjonsverksteder (PV). Fra 2002 ble ordningene slått sammen under tiltaket "varig tilrettelagt arbeid" (VTA) og hvor fokuset var på personer med utviklingshemming. I dagens modell fastsetter staten antall VTA-plasser, og NAV har ansvaret for tildelingen av plasser (NOU 2016:17). I 2023 er det bevilget midler til 12 787 VTA-plasser. I januar 2024 var det 9426 tiltaksdeltakere i VTA i skjermede virksomheter og 3694 tiltaksdeltakere i VTA i ordinære virksomheter. Tiltaksplassene finansieres dels av et fast statlig tilskudd og dels av kommunal medfinansiering, som skal utgjøre minst 25% av det statlige tilskuddet. VTA-tiltaket er ikke anbudsutsatt, men tilbys av en forhåndsgodkjent tiltaksarrangør etter avtale med NAV. Tiltaket er et knapphetsgode, hvor langt fra alle som ønsker det, tildeles en plass (Reinertsen, 2015). Mens det i noen kommuner er tilstrekkelig med antall VTA-plasser, er det andre steder lange ventelister.

Det varierer til dels mye hva tiltaket VTA i skjermede virksomheter inneholder og hvordan tiltaket organiseres (Mandal, 2008; Gjertsen et al., 2014). Tiltaket er mange steder tilnærmet lik en ordinær arbeidsplass med en reell produksjon av varer og/eller tjenester, samtidig som tiltaket noen steder har et dagsenterpreg og vektlegger hobbylignende aktiviteter og det sosiale fellesskapet. Andre forskjeller i VTA-tilbudet er knyttet til kompetanse hos veilederne, samt vektlegging av kvalifisering og arbeidsutprøving på ordinære arbeidsplasser (Gjertsen et al., 2014). Forskjellene henger bl.a. sammen med størrelsen på tiltaksarrangøren, og hvorvidt det er tradisjonelle vekstbedrifter eller større arbeidsinkluderingsbedrifter som organiserer tiltaket.

Personer med utviklingshemming tilbys sjelden arbeidsevnevurdering
Det er i dag ikke krav til gjennomført arbeidsevnevurdering (se artikkel om Arbeidsmarkedstiltak) for å innvilge uføretrygd for enkelte grupper, deriblant personer som har en «psykisk utviklingshemming» (Folketrygdloven § 12-5, NAV-loven § 14a). Hensikten med denne unntaksbestemmelsen er at man kan forenkle saksbehandlingen og raskere innvilge uføretrygd. Rettighetsutvalget som har sett på oppfyllelsen av grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemming, mener det er en stor ulempe at muligheten for arbeid og arbeidsmarkedstiltak ikke systematisk kartlegges hvis det etterspørres av den enkelte selv eller foreldre (NOU 2016:17). Dagens ordning kritiseres også av likestillings- og mangfoldsutvalget (Meld. St. 8, 2022-2023). Det gjennomføres i dag sjelden arbeidsevnevurdering hvor det er tydelig at personen har rett til en uføretrygd på grunn av en utviklingshemming. Ifølge Rettighetsutvalget innebærer dette at diagnoser og helsemessige begrensninger vektlegges fremfor den enkeltes ressurser og muligheter for arbeid (NOU 2016:17). De understreker at personer med utviklingshemming må få en grundig vurdering av sin arbeidsevne og arbeidsønsker på lik linje med andre. Flere tidligere evalueringer har påpekt manglende arbeidsrettet fokus overfor personer med utviklingshemming, samt manglende brukerinvolvering (Proba, 2011; Mandal et al., 2015).

Les også artikkelen, Arbeidets betydning for personer med utviklingshemming.

Forskning på kvalitet i VTA-tiltaket og hva som er viktig for å lykkes med arbeidsinkludering
Flere studier har sett nærmere på kvaliteten i VTA-tiltaket. Forskning viser at de som deltar i et VTA-tiltak i stor grad er fornøyd med tiltaket (Mandal, 2008; Gjertsen et al., 2014; Reinertsen, 2015). Også NAV og tiltaksarrangørene vurderer kvaliteten på tiltaket som god. Positive sider ved tiltaket som trekkes frem er bl.a. det å ha et meningsfylt innhold i hverdag, oppleve å være til nytte, få benyttet sine ressurser, evner og ferdigheter, bli inkludert i et sosialt fellesskap, samt lavt sykefravær. Samtidig har flere pekt på utfordrende sider ved hvordan VTA-tiltaket organiseres i dag; økte produktivitetskrav og økte krav til arbeidsevne, i liten grad overgang til ordinært arbeid, samt manglede interesse og oppfølging fra NAV lokalt (Mandal, 2008; Gjertsen et al., 2014). I en undersøkelse av VTA-bedrifter og dagsenter viser Olsen (2003) hvordan arbeidstakerrollen på forskjellige måter inngår i deltakernes selvforståelse. Studien beskriver hverdagen på VTA-bedrifter utfra arbeidstakernes egne fortellinger. Deltakelse i arbeidet fremstår som et viktig ledd i å vise at man er voksen, uavhengig og selvstendig. Arbeidstakere snakker om det de gjør som noe de er stolte av, noe som gir dem utvikling og noe som gir dem et sted å være på dagtid. Noen fremstiller også sin egen deltakelse i dette arbeidet som noe som er flaut og skamfullt, fordi de ikke anser seg selv som å passe inn på arbeidsplassen (Olsen, 2003). Reinertsen (2015) har skrevet en doktoravhandling om arbeids- og aktivitetssituasjonen for personer med utviklingshemming. Ifølge Reinertsen rapporterer personer med utviklingshemming som har et VTA-tilbud, større livskvalitet enn de som har et dagsentertilbud. Han finner også at det er flere som i dag har tilbud ved et dagsenter som kunne ha jobbet i et VTA-tiltak.

I 2014 ble det oppnevnt et utvalg som skulle vurdere om situasjonen til personer med utviklingshemming er i tråd med grunnleggende rettigheter og politiske målsetninger. Rettighetsutvalget peker på at personer med utviklingshemming er lite integrert i ordinært arbeidsliv, samtidig som det er mangel på tilstrekkelig med VTA-plasser (NOU 2016:17). Det påpekes også at andre diagnosegrupper i stadig større grad tildeles VTA-plassene.   

Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse har gjennomført et prosjekt hvor de har undersøkt dagens bruk av samarbeidsfora i kommunene ved koordinering av tjenester til personer med utviklingshemming, samt hvor mange som er i jobb, hvor mange som mangler et tilbud og hva som er alternativene (Engeland & Langballe, 2017). De fant store variasjoner i organisering og tildeling av arbeidsrettede tiltak og dagtilbud, og at samarbeidsfora ikke brukes i utstrakt grad. De understreker også mangel på tiltaksplasser og tiltak eller planer for å aktivisere eldre med utviklingshemming.

Thygesen et al. (2021) presenterer funn fra studien «InnArbeid», som har sett på hvordan man kan lykkes med økt inkludering av personer med utviklingshemming i arbeidslivet gjennom utvikling av nye tjenester og teknologiløsninger. De peker på at transport er en viktig forutsetning for arbeidsdeltakelse for personer med utviklingshemming. En utfordring kan være tidsforståelse. De viser hvordan nye løsninger, ved bruke av mobiltelefoner, klokker med GPS og påminningsfunksjoner, samt apper, kan gjøre det enklere å komme seg til og fra jobb, noe som kan bidra til økt arbeidsinkludering.

Kritikk av «train then place»-tenkningen i VTA-tiltaket
Flere forskere har vært kritiske til det som skjer i skjermede virksomheter. Med bakgrunn i amerikanske forhold, peker Gill (2005) på det han kaller "myten om videreføring". I målsettingene for skjermede virksomheter heter det gjerne at bedriften skal "kvalifisere", "gi arbeidstrening" og "klargjøre for deltakelse i arbeidslivet". Gill mener at det som skjer i realiteten er det motsatte. Bare noen ytterst få personer går over i annet arbeid. Gill mener at det skyldes en selvforsterkende mekanisme: deltakerne betraktes ikke som reelle arbeidssøkere, og deltakelse fremstår i seg selv som et bevis på at man ikke passer inn andre steder. Istedenfor å lære seg å komme inn i andre og betalte jobber, lærer deltakerne seg å gjøre oppgaver som beholder dem i dette systemet. Virksomhetene bidrar ikke til yrkeskvalifisering eller økonomisk selvstendighet for deltakerne, men blir tvert imot institusjoner som skaper sin egen arme av arbeidskraft som forblir utenfor det ordinære arbeidsliv (Gill, 2005).

I USA har også Taylor (2002) pekt på at slike segregerte arbeidsplasser har et insentiv til å "holde på" de mest produktive arbeidstakerne, nettopp fordi de har en dobbel målsetting. De skal både være økonomisk produktive og samtidig bidra til kvalifisering for annet arbeid. Olsen (2003) og Gjertsen (2023) har pekt på at de norske VTA-bedriftene står i et tilsvarende dilemma. I 2003 gjennomførte OECD en sammenligning og gjennomgang av arbeidsmarkedspolitikken blant medlemslandene. Her oppsummeres utviklingen blant medlemslandene med at man i flere land har forsøkt å gjøre skjermede virksomheter mer lik "vanlige bedrifter" i den forstand at de har blitt mer konkurranseorientert. Hensikten er å øke arbeidstakernes muligheter for overgang til det åpne arbeidsmarkedet. Kritikerne peker på at resultatet er det motsatte: Jo mer "business-lignende" disse virksomhetene gjøres, desto større motivasjon har de for å beholde de best kvalifiserte deltakerne.

Les om Supported Employment -og «place then train» tenkningen i kunnskapsbanken. 

Mulighet for å jobbe deler av arbeidstiden på en ordinær arbeidsplass
I tiltaksforskriften (2016, § 14-4) står det at det jevnlig skal vurderes om det kan være aktuelt med overgang fra VTA i skjermet virksomhet til andre arbeidsmarkedstiltak, utdanning eller formidling til ordinært arbeid. I 2016 ble det også innført en ordning med hospitering i ordinære virksomheter for VTA-arbeidstakerne, hvor hensikten er å stimulere til overgang fra skjermet til ordinære virksomheter (tiltaksforskriften 2016, § 14-10). Foreløpig er det få som slutter i VTA for utelukkende å jobbe på en ordinær arbeidsplass (Gjertsen, 2021). Det er derimot mer vanlig at VTA-arbeidstakere jobber deler av arbeidstiden sin på en ordinær arbeidsplass, enten gjennom hospiteringsordningen eller gjennom andre avtaler. Gjertsen (2021) presenterer funn fra en studie som har sett på hva som kan hemme og fremme suksess med større valgmuligheter for VTA-arbeidstakere med tanke på arbeidssted. Ledere og veiledere fra arbeidsinkluderingsbedrifter ble intervjuet. Forhold som trekkes frem i denne studien er strukturelle forhold, deriblant hospiteringsordningen, som gir tiltaksarrangørene muligheter til å fortsette å gi oppfølging og motta tiltakspenger, mens VTA-arbeidstakeren jobber noe i det ordinære arbeidsliv (Gjertsen, 2021). Et annet forhold knyttes til holdninger og normer hos veiledere ved arbeidsinkluderingsbedriftene, hvor det over tid er blitt økt fokus på ekstern arbeidsutprøving, medinnflytelse og kompetanseutvikling i VTA-tiltaket (Gjertsen, 2021). I en annen artikkel, basert på den samme studien, peker Gjertsen (2023) på at opplevd krysspress hos veilederne i arbeidsinkluderingsbedriftene kan bidra til å hemme muligheten VTA-arbeidstakerne har for å jobbe på ordinære arbeidsplasser. Veilederne skal ivareta VTA-arbeidstakerne, samtidig som de skal sørge for at arbeidsinkluderingsbedriftens produksjon «går rundt», og fortsatt får tilskudd fra Nav, for å sikre inntekt til virksomheten. Gjertsen (2023) peker også på at det i dag ikke nødvendigvis samsvar mellom hva som står i tiltaksforskriften og hva NAV lokalt formidler av ønsker og forventninger til de som organiserer VTA-tiltaket.

Utprøving av VTA i kommunal regi
I perioden 2018-2020 ble det gjennomført et forsøk på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet med utprøving av tiltaket VTA i kommunal regi i seks kommuner. Hovedfunnene fra evalueringen av forsøket viser at tiltaksbedriftene ser ut til å ha bedre kvalitet på VTA-arbeidet enn i de kommunale forsøkene (Møller & Magnussen, 2020). Dette forklares med at tiltaksbedriftene har bedre erfaringsbasert kompetanse, VTA-kandidatene kartlegges mer omfattende og systematisk hos tiltaksbedriftene, at det er større bredde i arbeidsoppgaver i tiltaksbedriftene, samt at forsøkene ikke har tilsvarende tilbud som tiltaksbedriftene når det gjelder tilbud om formell kvalifisering. Det må samtidig understrekes at forsøkskommunene har bygd opp en ny tjeneste i løpet av forsøksperioden og flere av kommunene har utviklet et tett samarbeid med de kommunale dagsentrene.