Illustrasjon av Aleksander Bro Arntsen 

Når det gjelder utviklingstrekk i måter utviklingshemmede bor på er størrelsen på bofellesskapene viktig, men det handler om mer enn størrelse, blant annet:

• Type bolig
• Boligøkonomi
• Eie eller leie
• Retten til å velge hvor en bor og med hvem

Type bolig
I 1990-åra bodde de fleste utviklingshemmede i kommunale bofellesskap, og de var bygd med eller uten fellesareal (såkalt samlokaliserte boliger). I bofellesskap har hver enkelt en fullverdig leilighet. Slike bofelleskap var en internasjonal nyskaping i Norge og Sverige i 1990-åra. Noen av de som flyttet ut av institusjonene bodde ikke i bofellesskap, men såkalte bokollektiv. Der har hver enkelt eget rom, mens resten av boligen er felles. Ca. 15% bodde slik i midten av 1990-åra. Noen få bodde i en egen selvstendig bolig.

Etter den tid har bokollektivene mer eller mindre forsvunnet, og det bygges knapt nye samlokaliserte boliger (bofellesskap uten fellessareal). Nyetableringer domineres av bofellesskap med fellesareal, mens knappe 20% nå har en egen selvstendig bolig – noen ganger med nærhet til en personalbase. Du kan lese mer om utviklingen av boformer i Tøssebro og Wendelborg (2021), som undersøkte dette i 2021 på oppdrag for Husbanken. Les mer i rapporten Utviklingshemmetes bosituasjon.

Framveksten av store bofellesskap
Det å prioritere små enheter, den lille gruppens prinsipp, preget debatten fra 1960-åra og framover. Startskuddet var eksperimenter av engelske Tizard (1964), som viste at utviklingshemmede barn hadde en mye bedre utvikling i små enheter med fire personer enn i kontrollgruppen som bodde i institusjon. Selv om det tok lang tid før en la ned institusjonene i Norge (og andre land), var det prioritert å gjøre bo-avdelingene mindre fra rundt 1970. I reformåra tok en det et skritt lenger, og landet på at bofellesskapene ikke burde være for flere enn fire. Dette var foreslått som maksimum av regjeringen, men Stortinget satte ingen øvre grense – selv om de var enig i at bofellesskapene skulle være små. I Husbankens låneordning for boliger for utviklingshemmede la en seg likevel på at bofellesskapene normalt ikke skulle være for mer enn fire (Rundskriv HB-1255, 1993). Og slik ble det. Bofellesskapene som ble bygd i reformåra var for 3-5, med et gjennomsnitt på 3,8. Kun 3% av de som tidligere bodde i en institusjon, flyttet til et bofellesskap med mer enn fem beboere.

Dette har endret seg dramatisk (Tøssebro og Wendelborg 2021). Gjennomsnittet for bofellesskap etablert etter 2010 er 9,1 personer. Det er større enn de små institusjonene HVPU bygde i 1980-åra (typisk for 6-8 personer). Dette skjer ikke fordi kommunene bryter regler eller retningslinjer, for fra slutten av 1990-åra ble retningslinjene mindre tydelige. Den spesielle låneordningen for boliger for utviklingshemmede forsvant, og erstattet av generelle ordninger. Her er føringene lite konkrete, bare intensjoner om at det «ikke skal være for stort» og «ikke institusjonsaktig», men uten at det er presisert hva det betyr.

Det kan imidlertid føyes til at i internasjonal forskning bruker en ofte uttrykket «institusjonsaktig» om boligen er for mer enn seks personer (Šiška & Beadle-Brown 2023). Det er riktignok få som mener størrelse i seg selv er et kriterium på om noe er en institusjon, men i internasjonale sammenligninger må en ofte bygge på det som er lett å tallfeste. Og da lander en ofte på større enn seks som kriterium, og i så måte har vi sett en re-institusjonalisering i Norge.

Debatten om bofellesskapenes størrelse
Kommunene begrunner gjerne byggingen av store bofellesskap med tre forhold: i) det forebygger ensomhet blant beboerne, ii) det gir grunnlag for et bedre og mer robust fagmiljø, og iii) det er mer kostnadseffektivt (Skog Hansen og Grødem 2012). Spørsmålet er om det er hold i disse argumentene. Ensomhet er undersøkt flere ganger, og konklusjonen er alltid den samme. Det er ikke størrelsen det kommer an på. Ensomhet blant utviklingshemmede er en utfordring, men å bygge større løser ingen ting. Det fins også noen undersøkelser av fagmiljøet, og der spriker funnene noe mer. Noen finner at små bofellesskap kommer bedre ut (se Kittelsaa og Tøssebro 2011), mens Tøssebro og Wendelborg (2021) ikke finner noen forskjeller. Vi kjenner ikke til noen uavhengige undersøkelser som bekrefter kommunenes argument om at større bofellesskap gir et bedre fagmiljø.

Spørsmålet om kostnadseffektivitet er vanskeligere. Internasjonale studier tyder på at det ikke er stordriftsfordeler, bortsett fra at svært små bofellesskap kan bli dyrere når en trenger nattevakt (Stancliffe & Lakin 2005). Vi må imidlertid ta forbehold om at disse studiene er av eldre dato og primært gjelder bokollektiv. Motsatt hevder flere norske konsulentrapporter  at større er billigere. Utfordringen er imidlertid at det er vanskelig å skille at de «er mer kostnadseffektive» fra at kommunen «benytter anledningen til å gjøre dem billigere», for eksempel med lavere bemanning. Det er også en tendens til at de mest ressurskrevende brukerne bor i små bofellesskap, uten at det er tatt tilstrekkelig hensyn til det i regnestykkene som støtter opp om at større er billigere.

En kan føye til at når kommuner argumenterer for at stort er billigere, gjelder det tjenestene – ikke selve boligen. Men – det har vært et bærende prinsipp siden Gjærevold-utvalget i 1992 (NOU 1992:1) at bolig og tjenester skal ses uavhengig av hverandre og at en skal måtte bo på bestemte måter selv om en trenger tjenester. Det samme går også klart fram av FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).  Slik sett har argumentet et svært tvilsomt politisk fundament: Ingen skal tvinges til å leve og bo på bestemte måter fordi det forenkler tjenesteytingen.

Hva så med argumentene mot store bofellesskap. De er mange, men kan grovt sett reduseres til to: Store bofellesskap gjør det vanskeligere i) å få til integrering i et vanlig nabolag, og ii) å yte individrettete tjenester. Undersøkelsen til Tøssebro og Wendelborg (2021) tyder imidlertid på at store bofellesskap ikke skiller seg nevneverdig mer ut i nabolaget enn det små gjør. Det er litt overraskende, all den stund argumentet virker selvinnlysende. Men det er ikke alltid slik at det selvinnlysende stemmer. Det er to grunner til at det ikke stemmer. For det første er mange nabolag preget av store bygg og da kan et stort bofelleskap passe inn. Det viktigste er imidlertid at det å bygge små bofellesskap ikke er noen garanti for at bygget ikke skiller seg ut i nabolaget. I reformåra ble mange bofellesskap kritisert for å være «merkelapp-hus», og slik har det fortsatt. Svært mange boliger for utviklingshemmede skiller seg ut i nabolaget enten de er store eller små, og en stor andel ligger i nabolag som ikke er vanlige. Slik sett strider etableringen mot det rådende politiske prinsippet om «vanlige boliger i ordinære nabolag». Men det gjelder altså både store og små bofellesskap, og uten vesentlige endringer over tid. Den viktigste endringen de senere år er at det uvanlige nabolaget er endret – fra etablering på eller nær gamle institusjoner til etablering i nærheten av sykehjem eller andre omsorgsfunksjoner.

Argumentet om individrettete tjenester treffer bedre. Breivik og Høyland (2007) viser til en kollektivistisk struktur i større bofellesskap, mens Helsetilsynet (2017) peker på at «når mange brukere bor sammen velges ofte fellesskapsløsninger framfor individuelt tilpassede tjenester» (s. 10). Tøssebro og Wendelborg (2021) viser at store bofellesskap kommer dårligere ut på indikatorer på individtilpasning av tjenestene, mens Mjøen mfl. (2019) peker på utfordringer rundt det å kjenne den enkelte godt nok i store bofellesskap. Det ligner på de gruppepsykologiske mekanismene som svenske Grunewald (2008) diskuterer under tittelen «den lille gruppens prinsipp». Hans poeng er at når gruppestørrelsen øker, og med det også antall ansatte, vikarer og deltidsstillinger, så eksploderer antallet mulige relasjoner. Og her snakker vi om relasjoner blant mennesker med et svakt språk, der en ofte er avhengig av private tegn og signaler på hva personen liker og misliker. Da må en kjenne vedkommende godt, og det lar seg ikke kombinere med store enheter. I en fokusgruppe referert av Mjøen mfl. (2019) sier ansatte at «det er en utfordring for oss ansatte at det forventes at vi skal «kunne» så mange beboere. Det går greit å lære seg to-tre beboere – men her er det umulig å lære alle å kjenne» (s. 189). En beboer sier at «det beste er når noen jeg kjenner kommer og hjelper meg» mens en mor uttaler at «tenk å måtte forholde seg til over tjue stykker når en er avhengig av hjelp» (s. 189-90). Og da skal en ikke glemme at det til dels er hjelp til svært intime ting, som vask og dusj.

Et siste poeng kan vi hente fra en ny australsk studie (Humphreys mfl. 2025). De undersøkte aktiv deltakelse (social engagement) blant beboerne. De fant en klar sammenheng med størrelse, og at smått er bedre. Effekten var imidlertid indirekte og gikk via at en i små bofellesskap jobber mer etter prinsippet om «å gjøre med, ikke for». De konkluderer med at bofellesskap med seks eller flere beboere kommer klart dårligere ut.

Til tross for dette kunnskapsgrunnlaget fortsetter kommunene å bygge stort. En kan undre seg hvorfor. Antagelig ligger en gammel sannhet under, i sosiologien kalt Thomas-teoremet: «If men define situations as real, they are real in their consequences” (om folk tror noe er virkelig, vil det få virkelige konsekvenser). Når kommuneledelsen tror på stordriftsfordeler, vil de handle ut fra det – og dermed bygge stort. Da spiller det mindre rolle at kunnskapsgrunnlaget tilsier noe annet.

Boligøkonomi
De senere år har vi sett en klar endring i utviklingshemmedes boligøkonomi. Det har vært en drastisk økning i hva kommunene krever i husleie. Den er i nominell verdi tredoblet siden år 2000, og i realverdi (faste priser) mer enn doblet. Kommunene begrunner dette med at de tar «gjengs husleie», som er en slags markedsleie for boliger der det ikke er noe marked – og der mange boliger ble bygd med gode lån fra Husbanken som for lengst er nedbetalt.

Det som særlig skaper en trangere økonomi for mange utviklingshemmede, er at husleieøkningen faller sammen med at bostøtten er faset ut. Bostøtten var en viktig del av måten en tenkte boligøkonomi i reformåra, og ni av ti fikk bostøtte i midten av 1990-åra. I 2021 var andelen under 20%. Dette skyldes manglende justering av maks-beløpet for godkjent husleie (en godkjenner langt mindre enn det mange betaler) og enkelte tekniske endinger i beregning av inntekten. Summen av dette er at de fleste med uføretrygd etter reglene om Ung ufør har mistet bostøtten, enten de har utviklingshemming eller mottar uføretrygd av andre grunner. Konsekvensen er at mange utviklingshemmede opplever en mye trangere privatøkonomi enn før. Du kan lese mer om dette i Tøssebro og Wendelborg (2021).

Eie eller leie
Norge er ganske unikt internasjonalt ved at de aller fleste eier boligen sin – ifølge Statistisk sentralbyrå over 80%. Her skiller utviklingshemmede seg skarpt fra andre ved at under 20% eier selv. I reformåra var det ingen klare mål knyttet til eie eller leie, men det har endret seg. I boligpolitiske meldinger de siste 10-15 åra understrekes det at «eierlinja» i norsk boligpolitikk også må gjelde utviklingshemmede. Det er tydelig i boligpolitiske strategier fra både 2014 og 2021 (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2014; 2021). Så langt har det ikke hjulpet, tross støtteordninger og inspirasjonsbøker fra Husbanken (siste versjon fra 2024: Veien fram til egen bolig).

Det at eierandelen er så lav ser ut til å være i strid med familienes ønsker. Nesten åtte av ti familier til hjemmeboende som deltok i undersøkelsen til Tøssebro og Wendelborg (2021) svarer at de ønsker eie. Problemet synes å ha vært at veien fram til å etablere noe selv har vært svært kronglete og arbeidskrevende, og at kommunene til dels har motarbeidet det. Noen kommuner har betraktet det som «å snike i køen», fordi boligetablering utløser tjenester og det er ikke slik at det er de som trenger det mest som har ressurser til å etablere selv. I den senere tid synes imidlertid kommunenes holdninger å endre seg, og Tøssebro og Wendelborgs (2021) undersøkelse tyder på at en langt større andel av boligene som planlegges (35%), tar sikte på at en eier selv.

En kan spørre seg om det er så farlig at så få eier. Noen moment en kan trekke fra er at i) det vil være i pakt med hvordan andre bor og dermed også målet om normalisering, ii) å eie selv viser seg å være nøkkelen til å bestemme selv hvor og med hvem en bor, iii) i praksis er det store problemer med vedlikehold i kommunale bofellesskap, et problem de som eier selv så langt har unngått, iv) å eie bolig er den viktigste måten norske familier bygger formue på, og v) fram til i dag har de som eier kommet bedre ut økonomisk enn de som leier. Når det gjelder punkt iii kan merke seg at 42% av primærkontaktene til de som bor i kommunalt eide boliger som er 15 år eller eldre, sier at boligen preges av etterslep på vedlikehold. Det gjelder ingen i tilsvarende boliger der en eier selv (se Tøssebro og Wendelborg 2021).

Retten til å velge hvor en bor og med hvem
Tradisjonelt har utviklingshemmede hatt liten innflytelse over hvor de bor og med hvem. Det gjaldt før en la ned institusjonene, og også etterpå. Det at en skulle velge selv var lite framme som et politisk mål i reformåra. Søkelyset var på boform og størrelse. Selvbestemmelse har kommet høyere på dagsorden senere, ikke minst med innflytelsen fra FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). I artikkel 19a heter det at mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de vil bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform.

Dette har i liten grad vært fulgt opp av kommunene. Tøssebro og Wendelborg (2021) finner riktignok en klar økning i andelen som deltar i beslutninger om hvor og med hvem de skal bo. Dette kan imidlertid i all hovedsak tilskrives de som eier selv. Andelen som har innflytelse på boligvalg i kommunale bofellesskap har også økt, men bare svakt. Det ser ikke ut til å skyldes kommunal vrangvilje. Mange kommuner ønsker å gi utviklingshemmede eller deres familier innflytelse over hvor og med hvem de skal bo. Men den praktiske situasjonen gjør det vanskelig å få det til. Det skyldes to forhold: i) dels at det er mangel på slike boliger, og da må kommunen prioritere det som er ledig til de som trenger det mest, og ii) dels at planleggingen av nye boliger har kommet langt før det tas stilling til hvem som skal bo der. Dette er også bildet fra Likestillings- og diskrimineringsombudets gjennomgang av klagesaker hos statsforvalterne. Der finner de at kommunene innretter tjenestene på en måte som gjør at få kan velge bolig. Det har snarere form av tildeling (Likestillings- og diskrimineringsombudet 2022). Dermed blir status for kravet i FN-konvensjonen at «kommunene vil, men får det ikke til».

Det går feil vei
Trendene i utviklingshemmedes boforhold de senere år gjør at det fortsatt er hold i den konklusjonen Stortingets arbeids- og sosialkomite trakk i 2014:

Idealene fra reformen for mennesker med utviklingshemming fra 1991 (…) skal fremdeles være førende for nasjonal og kommunal politikkutvikling (…) forskningen på området tydeliggjør at det er en vei å gå før en kan si at en har lyktes (…) de siste ti årene har faktisk utviklingen gått feil vei (Innstilling 127 S, 2013-2014, s. 10).