Det finnes mange måter å uttrykke seg på. Meningene om hvordan en bør uttrykke seg er mange. Behovet for å unngå unødig lange benevnelser var et av argumentene da Norsk Forbund for Utviklingshemmede - NFU forlot beskrivelsen «psykisk utviklingshemming». Det sentrale er ikke hvordan mennesker med utviklingshemming omtales, men hvordan en ikke skal omtale folk eller grupper av mennesker. Et språklig grep som motvirker fremmedgjøring er å kutte pronomenet "de" foran benevnelser på ulike minoriteter som ofte blir gjenstand for negative assosiasjoner: funksjonshemmede, eldre, homofile, muslimer osv. Spesielt i massemedia ser det ut til at trangen til å markere skille på "oss" og "de andre" er ekstra stor.

NFU definerer seg som en menneskerettighetsorganisasjon. Vi er svært opptatt av at mennesker med utviklingshemming skal delta i samfunnet på samme måte som andre. Uansett hvordan en omtaler diagnosegruppen og mennesker som inngår i diagnosegruppen, bør en være varsom med et språk som signaliserer "oss og de andre".

Mennesker med utviklingshemming er langt mer enn utviklingshemmingen. Personen som benytter rullestol, tenker ikke på rullestolen hele tiden. Mennesker med utviklingshemming tenker heller ikke på utviklingshemmingen hele tiden. Ingen med funksjonsnedsettelser er funksjonsnedsettelsen. Funksjonsnedsettelsen er først og fremst et lite aspekt ved personen. Vi omtaler folk som kjærester, slektninger, fotballinteresserte mm. En skal vokte seg med å redusere mennesker til en diagnose. Skal en matematisk gjenskape en sykkel i bevegelse, kreves rundt 15 dimensjoner. Mennesket har langt flere sider og bør ikke beskrives endimensjonalt. Det er både en svært fattig og stigmatiserende beskrivelse å omtale noen som utviklingshemmet.

Blant forvaltere og tjenesteytere er det ikke uvanlig å omtale gruppen og gruppemedlemmer som PU eller brukere. Argumentene mot slik språkbruk er velbeskrevet i NOU 2001: 22 Fra bruker til borger.

Det er vanskelig å si hvordan mennesker med utviklingshemming bør omtales. Kanskje det viktigste er at en tenker litt over språkbruken og ikke ordlegge seg på en måte som kan bidra til unødig stigmatisering, umenneskeliggjøring eller som på andre måter bidra til avmakt.

Jens Petter Gitlesen, NFU