Det er sjelden man ser akutte effekter av hva vi spiser, unntatt når man får i seg bedervet mat eller mat man eventuelt er allergisk overfor. Maten vår kan fremme god helse om den er sammensatt på en fornuftig og balansert måte og i henhold til de offisielle kostholdsrådene . Helse kan påvirkes negativt med et kosthold som for eksempel inneholder lite grønnsaker og grove kornprodukter og mye sukker og fett. Over tid vil dette gi seg utslag i større risiko for å utvikle overvekt, hjertesykdom eller slag, type 2 diabetes, belastningssykdommer på skjelettet og ulike kreftformer. Mangel på fysisk aktivitet vil kunne forverre sykdomsbildene.

Personer med utviklingshemming har i likhet med befolkningen ellers utfordringer knyttet til helse og ernæring. Mange av utfordringene kan man lede ut av de årlige rapportene som kommer fra Helsedirektoratet, Utvikling i norsk kosthold. Noen forskningsrapporter viser at det er betydelig høyere grad av sykdommer som kan knyttes til livsstil og ernæring i denne gruppen enn i befolkningen generelt. Det er blant annet påvist økt forekomst av:

• Type 2 diabetes
• Overvekt
• Lavere grad av fysisk aktivitet
• Jernmangel og andre mangeltilstander
• Lavt stoffskifte
• Væske og elektrolyttforstyrrelser
• Epilepsi

Flere av disse har ernæringsmessig relevans. I tillegg vil økt levealder i gruppene på sikt gi nye helseutfordringer. En del forhold knyttet til ernæring er spesielle for denne gruppen og stiller andre krav til de som yter tjenester til person med utviklingshemming enn til andre tjenestemottakere.  På generell basis er det to store hovedutfordringer i arbeidet med ernæring og helse for denne gruppen. 

Personer som også har cerebral parese eller andre muskellidelser, spisevansker og de med lav intellektuell kapasitet (alvorlig eller dyp grad av psykisk utviklingshemming) har økt risiko for å bli undervektige. Dette vil kreve spesiell ernæringstiltak med vekt på energirik mat, mat med rett konsistens for personer med tygge og svelgevansker og også mer krevende tiltak som sonde ernæring. Det er publisert nasjonale retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring. Retningslinjen inneholder verktøy for å vurdere risiko for underernæring. Retningslinjen anbefaler verktøyet MST (Malnutrition Screening Tool). MST består av to spørsmål, ett om endring i vekt og ett om endring i matinntak. 

Hovedproblemet er likevel at de fleste med utviklingshemming har meget høy risiko for å utvikle overvekt eller fedme og for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme.  Her finnes det også nasjonale retningslinjer. Disse kan brukes i arbeid med personer med utviklingshemming med det forbehold at spesielle forhold knyttet til ernæringsutfordringer til gruppen som helhet ikke er spesielt behandlet i slike retningslinjer.

I tillegg er det viktig å være klar over de spesielle ernæringsutfordringer knyttet til spesifikke diagnoser som ofte vil kreve spesialkunnskap som finnes ved de nasjonale sjelden sentrene ved Frambu og Senter for sjeldne diagnoser. Det finnes også et eget nasjonalt kompetansesenter spesielt for barn med spisevansker. Spisevansker hos små barn vil i en del tilfelle måtte løses med sonde-ernæring eller gastrostomi (åpning gjennom huden til magesekken). For noen vil dette måtte brukes hele livet, mens andre med alder vil kunne ta til seg føde på naturlig måte. Hos personer med autismespekterforstyrrelser kombinert med utviklingshemming kan ernæringsutfordringer vise seg i form av selektivt kosthold og rigide spisemønstre som kan resultere i feilernæring, men overvekt er rapportert som et problem i denne gruppen også.

Mange unge og voksne personer med utviklingshemming har også psykiske problemer som depresjoner, angst, bipolare lidelser og annet som gjør at de medisineres for dette. En del psykofarmaka påvirker også kroppens regulering av appetitt og aktivitetsnivå. Dette kan for en del føre til at de blir mer stillesittende og at de øker matinntaket. Begge faktorer bidrar til vektøkning. I ernæringsutredninger er det derfor viktig å se på medisinbruk og forholde seg til det når man skal planlegge for et sunt kosthold.

Overvekt for personer med utviklingshemming er problem som mange tjenesteytere og familier møter i dag og det er et stort behov for bedre rutiner, tiltak og oppfølging. Det er bevilget midler til flere kommunale prosjekter som både tar for seg rutiner knyttet til screening av kosthold, opplæring av kommunalt ansatte, konkrete oppskrifter, ernæringsstrategier for gruppen og annet. Noen av disse prosjektene som blant annet omhandler ernæring i habiliteringstjenesten er presentert på Helsedirektoratets hjemmesider og også her i Kunnskapsbanken til NAKU.

Arbeid med overvekt og ernæring har ført til økt fokus på lovverk og retningslinjer blant tjenesteytere. Dette er et krevende felt som flere kommuner nå arbeider aktivt med og noen kommuner har ansatte som har dette som et eget ansvarsområde. Særlig er spørsmål knyttet til Lov om kommunale helse og omsorgstjenester kap. 9 aktualisert. Kapittel 9 har følgende formål:

"å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt.
Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett.
Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte."

Tjenesteytere må også forholde seg til kap.3.3 i samme lov hvor det står at ytelse av helse og omsorgstjenester skal fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer.

Begrensning av tilgang til mat og bruk av tvang 
Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 benyttes når det fattes vedtak om bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemming, under gitte vilkår. Tall fra Helsetilsynet (2024) viser at begrensning av tilgang til mat og drikke utgjør 33 prosent av alle godkjente vedtak for denne gruppen. Av totalt 2112 godkjente vedtak i 2024, omhandlet 700 slike begrensninger i tilgang til mat (helsetilsynet, 2024).

Til tross for det omfattende omfanget av slike vedtak, vet vi fortsatt lite om hva vedtakene faktisk inneholder. En studie fra 2025 analyserte 120 vedtak fra året 2020 for å undersøke hva som skiller vedtak som begrenser tilgang til mat (44 vedtak) fra andre typer tvangstiltak (76 vedtak). Analysen tok utgangspunkt i utvalgte temaer for å identifisere signifikante forskjeller mellom gruppene. Resultatene viste at personer med vedtak om begrenset tilgang til mat i større grad hadde utfordringer knyttet til overvekt, diagnoser relatert til mage- og tarmproblemer, samt udiagnostiserte somatiske helseplager. I tillegg var gjennomsnittsalderen høyere i denne gruppen (Røstad et al., 2025). For å få dypere innsikt i hvilke utfordringer som beskrives i vedtakene, ble det også undersøkt hvilke typer tvangstiltak som ble brukt, hvilke støttemetoder som ble anvendt i tillegg til selve tvangen, og hvilken oppfølging som ble gitt av fastlege og ernæringsfysiolog. Denne delen av studien fulgte de 44 vedtakene over en periode på fire år, fra 2018 til 2021. Undersøkelsen viste et tydelig skille mellom utfordringer knyttet til selve matinntaket – som overspising, overvekt og ukritisk inntak – og utfordringer knyttet til håndtering av matvarer, som å ødelegge mat eller ha tvangspregede rutiner rundt oppbevaring m.m. Tiltakene besto i å låse inn mat eller å porsjonere ut mengde mat, uavhengig av type utfordring.

Når det gjelder støttemetoder, hadde omtrent halvparten av vedtakene måltidsplaner som skulle støtte opp under matinntaket. I en tredjedel av vedtakene ble det imidlertid ikke beskrevet noen andre tiltak enn selve tvangen (innlåsing og porsjonering). De resterende vedtakene inkluderte tiltak som kommunikasjonstrening, der målet var å lære flere ord for å uttrykke ønsker og behov knyttet til mat, og i noen få tilfeller ble det gitt oppfølging gjennom kognitiv terapi. Oppfølging fra fastlege og ernæringsfysiolog var generelt lav. Kun rundt 25 prosent av personene med vedtak om begrenset tilgang til mat fikk oppfølging fra fastlege, og bare 12 prosent hadde kontakt med ernæringsfysiolog (Røstad et al., 2025). Det er særlig bekymringsfullt at denne gruppen, som i utgangspunktet har flere helseplager, ikke får tettere oppfølging fra fastlegen sin. Tiltak som å begrense mattilgang løser sjelden de underliggende årsakene til utfordringer som overspising, fedme, matødeleggelse og tvangsmessig atferd. Det mangler grundige vurderinger av mulige forklaringer, som for eksempel spiseforstyrrelser. Studien peker på behovet for bedre støttetiltak, som måltidsplaner og opplæring i helse og ernæring. Konklusjonen er at regulering av tilgang til mat er langt mer komplekst enn det dagens praksis fanger opp.

I ernæringsarbeid blir det nødvendig med klargjøringer vedrørende forhold knyttet til helse og selvbestemmelse. Det berører direkte hvilken rolle en tjenesteyter skal innta i daglig arbeid om valg og tillaging av sunn og usunn mat. Dette kan ikke overlates til den enkelte tjenesteyter, men er et ansvar som ligger på ledernivå. Her er det også nødvendig med kompetanse på blant annet beslutningsstøtte, tilrettelegging av informasjon, helseutfordringer ved manglende ernæring og lovverket en arbeider innenfor. 

Arbeid med ernæring og helse for denne sårbare gruppen må legge betydelig vekt på forebyggende ernæringsarbeid. Dette krever:

• Økt kompetanse på ernæring både hos tjenesteytere og tjenestemottakere
• Enkle rutiner for helsesjekk som vekt og liv og hoftemål
• Faste rutiner knyttet til planlegging, innkjøp og tillaging av mat
• Planer for kosthold over tid som også inkluderer helgemat og fritidsmat
• Bistand og tilrettelegging av måltider for personer med særlige behov 

Dette arbeidet forutsetter tydelig ledelse som gir klare signaler på betydningen av langsiktig og etterprøvbart ernæringsarbeid. Vurdering av ernæringsstatus vil kreve kompetanse som må bygges opp i tjenesten. Klargjøring av hvem som skal ha ansvaret for ernærings-screening, tilrettelegging og gjennomføring av tiltak og oppfølging av disse blir helt sentralt for at det forebyggende ernæringsarbeidet skal bli en naturlig og selvfølgelig del av tjenester som ytes til både barn, unge og voksne personer med utviklingshemming. 

I Helsedirektoratets veileder, Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, påpekes kommunens ansvar for at ansatte har kompetanse og kunnskap om utviklingshemming og ernæring, og det vises blant annet til hva som bør vurderes kartlagt i ernæringsarbeidet. NAKU har utarbeidet Temasider om Helsedirektoratets veileder, Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Kapitel 5 i Temasidene handler om ernæring. På sidene ligger det fagtekster som er basert på forskning, gode eksempler fra praksis og andre verktøy som kan være støtte i arbeidet med å innfri krav og anbefalinger i Helsedirektoratets veileder.

Denne artikkelen er kommet til i et samarbeid med  Svein Olav Kolset, professor ved Universitetet i Oslo. Sammen med Marianne Nordstrøm har han skrevet og vært redaktør for boken "God mat for kropp og helse - ernæringsarbeid for mennesker med utviklingshemming". 

I NAKU sin kunnskapsbank er det et eget område om ernæring og utviklingshemming. Denne artikkelen er en del av dette området. Her finner du mer om forskning og gode eksempler på godt ernæringsarbeid for personer med utviklingshemming.