NAKUs Kunnskapsbank

Støttekontakt etter Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-2 punkt 6 bokstav b, er særlig en tjeneste som skal hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid. Støttekontakten kan også gi råd i dagliglivets gjøremål, f.eks. i forbindelse med små innkjøp og fornuftig bruk av penger, men forutsettes ikke å ha mer omfattende opplæringsoppgaver. Tyngdepunktet i støttekontaktens oppgaver ligger i kontakt og støtte etter brukerens ønsker.

Mange grupper kan ha behov for støttekontakt: Barn, unge og voksne med psykiske problemer, yngre og eldre funksjonshemmede, innvandrere som er ukjent med det norske samfunn, familier med sammensatte problemer og rusmisbrukere er noen slike grupper.

Det er ofte privatpersoner uten spesiell fagbakgrunn som er støttekontakter. Oppgaven er å hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid og eventuelt personlig råd og hjelp.  Tjenesten må sees i forhold til andre fritidsaktiviteter kommunen organiserer, ikke alltid i regi av sosialtjenesten, men for eksempel av kulturetaten. Kommunen er ofte interessert i å komme i kontakt med personer som ønsker å bli støttekontakt. Mange støttekontakter mottar veiledning fra oppdragsgiver.
Noen kommuner har organisert støttekontakttjenesten slik at flere brukere er sammen med en støttekontakt. Etter en individuell vurdering, hvor du har fått gi uttrykk for hva du ønsker, kan det vise seg at dette er en god ordning. Støttekontakten mottar lønn av kommunen. Det er gratis å motta støttekontakt, men brukeren må selv regne med å dekke sine egne utgifter mens hun/han er sammen med støttekontakten for eksempel svømmehall, inngangspenger, bespisning etc. 

Søknad og klage
Søknad om støttekontakt stiles til kommunen. Kommunen skal fatte et vedtak som tar stilling til søknaden og informerer om hva slags hjelp søkeren får tilbud om og i hvilket omfang. Søkeren kan klage på dette vedtaket for eksempel dersom kommunens tilbud ikke dekker behovet for sosialtjenester. Fylkesmannen er klageinstans. Klagen sendes til kommunen."På høringskonferansen om utviklingshemmedes levekår 16 år etter reformen "Deltakelse og aktivt liv - idealer for fall?" 24. september 2007, kom det fram at det kan være både slitsomt og dyrt å være utviklingshemmet (Anne Jorunn Økland, tillitsvalgt i NFU): "Økland påpekte hvor dyrt det blir når hun også må betale for støttekontakten og for ledsager på ferier. Til og med når en har fått tildelt støttekontakt er det kommuner som lar bruker selv betale støttekontaktens utgifter som billetter, reise og lignende". Helene Holand understreket at de som trenger ledsager på ferieturer må få dekket utgiftene. Ellers blir det en grov forskjellsbehandling av dem som er avhengig av kommunale tjenester hele livet. Den praksisen som enkelte kommuner har innført, både når det gjelder organisering av tjenester og kravet om ekstra betaling fra tjenestemottaker, er klart diskriminerende. "Vi mener at tjenestene altfor ofte organiseres i strid med retten til å få individuelt tilpassede tjenester", sa Holand. 
Det kan være vanskelig å få støttekontakter, og det kan være vanskelig å få opplæring som støttekontakt. Støttekontakten kan bli litt glemt fordi han/hun opererer i et fritidsfelt som kan være uoversiktlig både organisatorisk og tematisk. Mange støttekontakter savner kurs og opplæring. Kristin A. Soldal har i mange år vært opptatt av støttekontaktenes funksjon og muligheter. Hun har blant annet skrevet bøkene Støttekontakter, sovepute eller ressurser i velferdssamfunnet (2003) og Bli støttekontakt for Norsk Fjernundervisning. 

NFU, Norsk Forbund for Utviklingshemmede har laget et informasjonshefte for ledsagere:
"Ledsagerhefte- Verdt å vite for ledsagere i NFU".
Informasjonsheftet egner seg godt til bruk i rekruttering av ledsagere og til de som allerede er ledsagere og til personer med utviklingshemming som har ledsager.
Heftet kan du kjøpe her.