Retten til nødvendig helse- og omsorgstjenester er regulert i Pasient- og brukerrettighetsloven. Lovens formål er å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet, og bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og sosialtjenesten, samt fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasient eller brukers liv, integritet og menneskeverd (§1-1).  

Helse- og omsorgstjenestene i kommunen reguleres av Helse- og omsorgstjenesteloven. Loven har som formål forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne. Loven skal videre bidra til å fremme likeverd og likestilling, bedre levekår, bidra til selvstendighet, meningsfylt og aktivt liv, sikre tjenestetilbudets kvalitet, samhandling og individuell tilpasning mv. (§1-1). 

Les også artikkelen, Helse- og omsorg: Lovverk og sentrale føringer.

Helsetjenestene skal være faglig forsvarlig og den hjelp som ytes skal ytes med omsorg og er forankret i forsvarlighetskravet i Helsepersonellovens § 4 .  I forsvarlighetskravet stilles det krav til at helsepersonell benytter faglige og anerkjente metoder og opptrer profesjonelt. Dette er stigende ut ifra hjelpen som ytes, dess alvorligere behandling dess strengere er kravene. Dette innebærer at faglig skjønn benyttes i vurderingene av forsvarlighet, og yrkesetiske retningslinjer som er et verktøy i arbeidet sammen med blant annet vurdering av skaderisiko (Kjelland 2016). 

Les mer om faglig forsvarlige tjenester.

Det er flere studier som vektlegger miljøterapi i deres studieplaner. I vernepleierutdanningene, er miljøterapeutisk arbeid et av flere områder vernepleierstudenter skal ha særlig kompetanse på. Dette påpekes i forskriften om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanningene. I kapittel 3 i forskriften vises det til læringsutbytte for kompetanseområdet miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering. Blant annet at vernepleierstudenten skal ha bred kunnskap om miljøarbeid og miljøterapi som grunnlag for vernepleierens miljøterapeutiske arbeid. 

Helsetilsynet har etter landsomfattende tilsyn, skrevet en rapport som viser til at, «Den faglige tilnærmingen i tjenesteytingen til mennesker med utviklingshemming er målrettet miljøarbeid, som innebærer en systematisk tilrettelegging av tjenestene, for at den enkelte kan oppnå bedret livskvalitet og personlig vekst og utvikling side» (Helsetilsynet 2017 s.8).  

Helsehjelp, behandling og terapi  
I de kommunale tjenestene til personer med utviklingshemming ytes det bistand ut ifra vedtak om helsehjelp, og personlig assistanse i form av praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, forankret i Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6 bokstav a og b.

I Pasient- og brukerrettighetsloven (1999 §1-3c) og i Helsepersonelloven (1999 §3) er begrepet helsehjelp definert til en handling som blant annet har mål om å være behandlende. Det er flere som sidestiller begrepene terapi og behandling (Løkke og Bakken 2020, Lillevik og Øien 2015). I miljøterapien er hensikten og formålet å arbeide systematisk og helhetlig for å bidra til endring, utvikling eller forandring. Begrepet behandlende, kan sammenlignes med begrepet terapi i miljøterapi, hensikten er å oppnå det samme.  

Det stilles større krav til ansattes kompetanse og kunnskap når en yter helsehjelp enn bistand til praktiske gjøremål, og opplæring (Helsepersonelloven 1999, Prop 91 L (2010-2011), men overgangen er glidende (Prop.91 L 2010-2011). 

Forankring av miljøterapi og miljøarbeid i helselovgivningen  
I miljøterapeutisk arbeid er miljøarbeid og miljøterapi to begreper som benyttes. Miljøarbeid handler mer om hverdagslivsoppfølging, og innbefatter ikke de samme kravene til å arbeide systematisk eller inneha de samme effektene som miljøterapi. Det foreligger større krav til miljøterapi relatert til faglighet, systematisk arbeid og effektene terapien skal oppnå, enn i miljøarbeid (Ellingsen 2014, Bakken 2020). Det er imidlertid en glidende overgang fra miljøarbeid til miljøterapi, og grensene mellom begrepene er uklare (Bakken 2020), men miljøarbeid vil mangle det systematiske arbeidet i å nå formålet med terapien (Larsen 2018).  

Det vil være behov for mer faglig kunnskap og kompetanse for å kunne arbeide miljøterapeutisk enn ved miljøarbeid. Om vi ser til lovgivers beskrivelser av at det kreves økt kunnskap og kompetanse når man yter helsehjelp enn ved personlig assistanse/ praktisk bistand, kan man ut ifra dette utlede at miljøterapeutisk arbeid forankres i hovedsak i helse- og omsorgstjenesteloven §3-2 nr. 6 bokstav a, helsetjenester i hjemmet. Mens miljøarbeid forankres i Helse- og omsorgstjenesteloven §3-2 nr. 6 bokstav b, Personlig assistanse herunder praktisk bistand og opplæring. Men det er viktig å være klar over at det kan være glidende overgang mellom hva som vil være og behov for miljøarbeid/praktisk bistand og når vil det «gå over» til å være behov for miljøterapi/helsetjenester/helsehjelp. Inngangen til miljøterapi kan være gjennom miljøarbeid og oppgaver som ligger til begrepet praktisk bistand.  

Et eksempel kan være at en ansatt bistår en mann med utviklingshemming i å lage middag. Matlaging er en oppgave som i seg selv kan ligge til miljøarbeid og praktisk bistand, men underveis i middagslagingen vil mannen gjentagende smake på den glovarme maten rett fra kasserollen. Det virker på den ansatte at mannen blir stresset, og ansatte observerer tegn på at utfordrende atferd kan oppstå. Ansatte har god kjennskap til mannen, og hans kommunikasjonsstil. I journalsystemet foreligger det planer og beskrivelser over hvordan personalet skal møte mannen i slike situasjoner. Ansatte benytter fagkunnskap, erfaring, og beskrivelser og planer fra journalsystemet i møte med mannen. Man kan nå si at ansatte har gått fra miljøarbeid og praktisk bistand, over til helsehjelp og miljøterapeutisk arbeid. Slik veksler matlagingen inn og ut av miljøarbeid og miljøterapi. Dette betinget at arbeidet er målrettet og systematisk. Dette eksemplet blir noe forenklet, men skal forsøke å vise den glidende overgangen det kan være mellom miljøarbeid og miljøterapeutisk arbeid.  

Brukermedvirkning og selvbestemmelse  
Å styrke personers autonomi og selvbestemmelse er et viktig mål ved miljøterapeutisk arbeid (Løkke og Bakken 2020, Engøy 2016), og brukernes medvirkning i det miljøterapeutiske arbeidet er også vesentlig i arbeidet (Lillevik og Øien 2015). I Norge har brukermedvirkning blitt styrket gjennom offentlige føringer siden 1990-tallet (Andersen 2018) og lovverk (Befring 2016). Brukermedvirkning har også blitt mer fremtredende i litteratur om miljøterapi (Løkke og Bakken 2020). Brukernes rett til medvirkning ivaretas i kapittel 3 i Pasient- og brukerrettighetsloven. 

I disse artiklene kan du lese mer om hvordan få til å ivareta brukermedvirkning og selvbestemmelse i praksis:  

• E-læring: Slik vil jeg ha det! 
• E-læring: Mitt hjem- din arbeidsplass. 
• PAAR Tjenesteutviklingsprosjekt.  
• Artikler om beslutningsstøtte. 
• Veileder om gode medvirkningspraksiser sammen med personer som ikke uttrykker seg med ord.  

I Helsedirektoratets veileder, Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, viser veilederen til “skal” og “må” føringer om brukermedvirkning og selvbestemmelse, slike føringer forankret i lov og forskrift. I nettressursen, Temasider om Helsedirektoratets veileder,  finner du mer om disse føringene, i tillegg til fagtekster, verktøy, gode eksempler fra praksis og andre ressurser som kan være til støtte i arbeidet med å innfri krav og anbefalinger i veilederen.