Kultur- og fritidsaktiviteter fyller flere funksjoner, blant annet som arenaer rekreasjon, avslapping og sosiale møtesteder. Å møtes gjennom kulturelle aktiviteter kan legge til rette for dialog, ved at man deltar i skapende prosesser der fokuset er på det man skaper sammen. Kulturelle aktiviteter kan også gi rom for "å være seg selv" (Saur 2008).

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) viser en sammenheng mellom kultur og helse. Personer som engasjerer seg i kulturlivet på ulike måter, rapporterer bedre helse, blant annet fordi det er sosialt, kontaktskapende og fører til økt aktivitet. Ved å sammenligne opplysninger om deltagelse i kulturelle aktiviteter med helseopplysninger, har forskerne funnet at de som konsumerer kultur i en eller annen form, opplever bedre helse, er mer tilfreds med livet sitt og har lavere forekomster av angst og depresjon - sammenlignet med personer som ikke er like opptatt av kultur (Studier på nettsiden til Nasjonalt kompetansesenter Kultur, helse og omsorg).

Deltagelse i kultur og fritidsaktiviteter
NOU 2016: 17 viser at personer med utviklingshemming deltar mindre i ordinære fritidstilbud og i foreninger enn befolkningen for øvrig (NOU 2016: 17). En undersøkelse fra Danmark viser at personer med funksjonsnedsettelser deltar mindre i kulturelle aktiviteter sammenlignet med personer uten funksjonsnedsettelser (Kjær et al. 2019).

Barn og unge med funksjonsnedsettelser har generelt færre sosiale relasjoner med jevnaldrende enn barn uten funksjonsnedsettelser - både i skole og på fritiden. Det sosiale samværet med jevnaldrende avtar ofte etter hvert som barna blir eldre (Wendelborg og Ytterhus, 2009; Wendelborg og Paulsen, 2014). Flere studier viser at måten undervisningen organiseres på, har betydning for elevenes sosiale deltakelse både i skolen og på fritiden. Elever med funksjonsnedsettelser som er inkludert i ordinær undervisning, deltar oftere på fritidsaktiviteter enn elever som har mer segregerte undervisningsformer (Wendelborg og Tøssebro, 2011; Wendelborg et al., 2020).

Les også artikkelen, Utviklingshemming og venner, i kunnskapsbanken.

Gjertsen et al. (2017) har skrevet forskningsrapporten, “Kartlegging av levekårene til personer med utviklingshemming i samiske områder”. I studien deltok 17 voksne personer med utviklingshemming, hvorav en tredjedel hadde samisk bakgrunn. De fleste personene med utviklingshemming deltok oftere i ikke-organiserte og ikke-planlagte aktiviteter i hjemmet, enn i organiserte aktiviteter utenfor hjemmet.

I en undersøkelse av, Witsø og Hauger (2018) forteller flertallet av de ni personene med lett utviklingshemming som deltok, at de deltar i organiserte aktiviteter, mens de individuelle aktivitetene i hovedsak gjennomføres sammen med støttekontakter.

Hva sier personer med utviklingshemming selv om fritid?
Gjermestad et al (2017) har gjennomført en systematisk litteraturgjennomgang av studier om hverdagen til voksne personer med utviklingshemming, sett fra deres eget perspektiv. Det fremkommer at tilhørighet og sosial deltagelse var viktige dimensjoner for personene med utviklingshemming. De la vekt på å ha gode relasjoner til venner, kjærester, ansatte og familie. Det ble også fremhevet som viktig å delta i fritidsaktiviteter som alle andre i samfunnet, dette kan være aktiviteter som å dra på shopping, kafeer, eller kino. Deltagerne uttrykte at de ønsket å bli behandlet som individer med forskjellige ønsker og interessere, og ikke som en gruppe.

Et av funnene i studien til Witsø og Hauger (2018) er at ulike arena som hjemmet, bofellesskapet/nabolaget og i fritidsaktiviteter, er viktig for deltakernes sosiale liv. Det å besøke hverandre og være i hverandres selskap ble trukket frem som en fordel ved å være en del av et kollektivt fellesskap. Personene uttrykte et ønsker om å delta i aktiviteter som andre, som for eksempel å gå på kino, ski, svømme eller gå på byen.

Hva som hindrer og muliggjør deltakelse?
En internasjonal gjennomgang av forskningslitteratur om kulturell deltakelse blant personer med funksjonsnedsettelser identifiserte fem hovedtyper av barrierer som hemmer deltakelse: mangel på effektive lover og retningslinjer, mangel på finansiering og/eller tilgang på tjenester, negative holdninger, manglende tilgjengelighet, og manglende involvering av personene i kulturelle organisasjoner. Litteraturgjennomgangen fremhever betydningen av økt kunnskap om funksjonsnedsettelser i kulturelle institusjoner, implementering av lover og retningslinjer, samt å sikre involvering av personer med funksjonsnedsettelser i kultursektoren for å fremme kulturell deltakelse (Leahy and Ferri, 2024). Utfordringer om fritid som deltagerne i systematisk litteraturgjennomgang av forskning utført av Gjertsen et al. (2017) peker på er blant annet mangel på ledsager og utfordringer knyttet til transport.

Personene i studien til Witsø og Hauger (2018) forteller at støttekontakt er viktig for å kunne delta på individuelle fritidsaktiviteter, som for eksempel kino, kafebesøk eller restauranter. Støttekontakt ble opplevd som en betydningsfull person og tjeneste for dem. Studien viser også at ordningen er sårbar, ettersom mange støttekontakter slutter og det er utfordrende å rekruttere nye. I tillegg var det mindre sannsynlig å få tildelt støttekontakt dersom man bodde i omsorgsbolig med personalbase (Witsø og Hauger 2018).

Sytten personer med lett utviklingshemming, som bor i egne leiligheter tilknyttet et bofellesskap, deltok som informanter i en undersøkelse om hverdagsliv gjennomført av Witsø og Kittelsaa (2017). Flere av deltakerne fortalte at de har fritidsaktiviteter flere ganger i uka, og nevnte aktiviteter som trening, kor og bandøving. Fritidsaktivitetene foregår som regel i grupper sammen med andre personer som har funksjonsnedsettelser, og ansatte eller familiemedlemmer deltar ofte som ledsagere. I bofellesskapet har deltagerne mange felles aktiviteter sammen med naboene sine. Det kommer fram at dette kan føre et mer påtvunget sosialt liv med sine naboer enn det som er vanlig for andre. For personer med behov for assistanse er det begrenset reell frihet til å velge aktiviteter i hverdagen, ettersom struktur og rammer i bofellesskapet gjør det vanskelig å ta individuelle. Deltagerne forteller at lav bemanning gjør det utfordrende å for eksempel besøke venner utenfor bofellesskapet, og de savner friheten til å være impulsiv (Witsø og Kittelsaa 2017).

Magnus og Olsø (2019) har undersøkt to bofellesskap om retten til en hverdag med aktivitet. Forskerne beskriver at det var lite aktivitet i de to bofellesskapene de undersøkte. Deltagerne fortalte om fellesaktiviteter som blant annet gåturer, felles måltid, svømming og shopping når de fikk spørsmål om hvilke aktiviteter de deltok i. På kveldstid var behovet for bistand styrende for hvilke aktiviteter de kunne gjennomføre på egen hånd. I stor grad var aktivitetene til beboerne fastsatt i dagsplaner og aktivitetene var vedtaksfestet. Forhold som vaktsystemer, personalressurser og organiseringen av tjenestene påvirket beboernes muligheter til å delta i aktiviteter, og ble identifisert som faktorer som hindrer retten til aktivitet i hverdagen

Ungdom med Down syndrom
Det ble gjennomført en undersøkelse i Norge av Dolva og Kolstad (2014) som omfatter mer enn to tredjedeler av alle fjortenåringer fra et årskull med Downs syndrom. Forskning viser at norsk ungdom med Down syndrom er aktive og sosiale ungdommer som deltar i mange og ulike fritidsaktiviteter. Det er foreldre, mer enn assistenter, som åpner muligheter for deltakelse for ungdom med Downs syndrom. Den viser at fritidsaktivitetene som ungdommene driver med er enten innen det organiserte fritidstilbudet eller det er aktiviteter de organiserer selv i tilknytning til hjemmet eller familien. Når det gjelder det organiserte tilbudet, deltar de som ungdommer flest i ulike idretts- og kulturaktiviteter. Der hvor aktivitetene er organisert for alle, er ungdommene avhengig av ekstra støtte og bistand for å kunne delta. Slike aktiviteter kan være svømming, riding, fotball, langrenn, bowling eller teater og musikk. På disse aktivitetene er det mange foreldre som engasjerer seg som trenere eller ledere for å kunne gi den nødvendige støtte til sin ungdom. Studien viser at støttekontakter eller assistenter er lite brukt. Det kan være ulike forklaringer på at foreldrene tar støtterollen. For det første er det vel slik mange foreldre med ungdom i denne alderen gjør, i tillegg forteller mange at det er vanskelig å få støttekontakt. Større valgmuligheter og mer likeverdig deltakelse vil kunne oppnås gjennom å legge til rette for mer nødvendig støtte (Dolva og Kolstad 2014).

I selvorganiserte fritidsaktiviteter hjemme er mange ungdommer aktive og ofte ute. Hopping på trampoline, tur med sekk, på sykkel, eller på ski beskrives som både utbredt og lystbetont. Dessuten har mange ungdommer oppgaver som de utfører. Det er alt fra snømåking og vedarbeid til gårdsarbeid og lufting av hund. De fysiske aktivitetene knyttet til hjemmet foregår oftere enn de organiserte, og bidrar til at ungdommene framstår som aktive samlet sett. Hjemme er ungdommene i stor grad selvstendige, men aktivitetene er lite preget av samvær med venner. Foreldre og familie blir derfor sentrale i den sosiale fritiden i hjemmemiljøet. Når ungdom med Downs syndrom ikke har samvær med venner og jevnaldrende i hjemmemiljøet, blir det viktig å gi dem muligheter for å utvikle sosiale nettverk og vennskap på andre arenaer. Studien viser at den enkeltes funksjonsevne i liten grad påvirker deltakelse i fritidsaktiviteter, ei heller skoletype eller familiære forhold. Hvor ungdommene er bosatt spiller derimot en rolle. I større byer deltar ungdommene hovedsakelig i tilrettelagte fritidsaktiviteter, mens på bygda derimot dominerer de selvorganiserte aktivitetene (Dolva og Kolstad 2014).