Drengestua
Gjøvik gård ligger på en staselig tomt midt i sentrum av byen. Kunst- og kulturskolens lokaler er lagt til et over 200 år gammelt, rødmalt toetasjes trehus med inngang fra det staselige gårdstunet. Bygningen kalles Drengestua og strutter av en eldre tiders byggeskikk, med tilhørende konstruksjoner og materialer som er solide nok til å vare i mange generasjoner. Sentralt i bygningen ligger også et kunstgalleri, der kursdeltakerne får vise frem arbeidene sine hvis de vil. Her venter kunstlærer Anna Österberg. I ti år har hun vært en del av seksjon for tilrettelagte kulturtilbud, en funksjon som for et år siden ble lagt innunder i Gjøvik kunst- og kulturskole. - Åpenhet har vært viktig fra vi startet opp, forklarer Österberg, som har bakgrunn som tekstilkunstner fra Kunsthøgskolen i Bergen, som er en av Norges to høgskoler for kunstnerisk utdanning. Før hun tok sin mastergrad hadde hun dessuten fartstid som sykepleier, legger hun til et stykke ut i samtalen, som handler om hvordan de på Gjøvik bevisst fremhever kunstnerisk profesjonalitet både i produksjonen og i presentasjonen som disse deltakerne er involvert i. - Det å delta i våre tilrettelagte grupper skal ha status utad. Det er ikke isolerte grupper vi har her, for isolasjon har deltakerne nok av i sine egne liv. Österberg forklarer videre at det er Ola Narten Svendsens fortjeneste at Gjøvik kommune i lang tid har prioritert å skape ulike arenaer der deltakerne får mulighet til å vise frem det de kan. - Han er viktig for å få dette ut i samfunnet og er veldig dyktig til å se muligheter før mange andre gjør det.

Ambisjoner og ressurser som matcher
Som fagleder for kommunes tilrettelagte kunst- og kulturtilbud bruker Ola Narten Svendsen dagene til å samarbeide tett med Anna Österberg og tre andre ansatte med kunstfaglig bakgrunn. De fire assisterer i alt ti grupper innen kunst, musikk og dans, et tilbud som til enhver tid brukes av rundt 80 deltakere hvorav de fleste, i likhet med Liv-Marit Engh, er voksne.

– Folk som kommer, blir – og de vil fortsette, sier Ola Narten Svendsen om disse gruppenes medlemmer, og han blir supplert av Liv-Marit Engh som vil fortelle at hun kom med i sin kunstgruppe takket være opplevelsen Ola Narten Svendsen og Anna Österberg ga henne av å se og verdsette det hun kunne bidra med til gruppen. - Det virket som dere ville ha meg med, og det var en æresbevisning – og veldig spesielt.

– Vi så at du passet inn i gruppa her, svarer Ola Narten Svendsen. Han kom selv til kommunen i 1994, i en stilling som kulturkonsulent som i dag er innlemmet i Gjøvik kunst- og kulturskole. Han har hele tiden vært pådriver for å gi deltakerne innpass i storsamfunnet, og kjenner selv godt til alle aktivitetene og deltakerne i de ulike gruppene. Han sier tilbudet er veldig populært blant annet fordi det er «drevet ordentlig» og legger til at skolen alltid har vektlagt dette og stort sett alltid blitt tildelt ressurser tilsvarende sitt ambisjonsnivå.

Fantasi og trykkende følelser
Liv-Marit Engh forteller at hun liker å jobbe med tekstiler, og strikker mye og hekler. Det hender hun får en dille, som varer en stund. Men uansett synes hun det er bra å uttrykke seg i ulike kunstuttrykk, fordi slikt arbeid er engasjerende. Og enten det er med maleri eller keramikk eller med tekstil, som hun er i gang med denne uken, jobber hun ofte «planløst», sier hun og forklarer at hun likevel vet hva som skal til for at et bilde skal bli bra.

– Man ser om et bilde er bra. Det som gjør at et bilde er godt, er ofte bare er en liten detalj, noe som overrasker og lager balanse. Men jeg liker å eksperimentere. Jeg jobber mer inni her, sier hun og peker til hodet, og forklarer at kunstgruppen er viktig for henne så hun kan lage ting ut fra fantasien uten å først tenke på om det er noen som vil kjøpe det. Samværet i Drengestua er en viktig del av uka hennes, og noe hun gleder seg til, nesten hver uke. Hun løfter den ene hånden til brystet og presser med knyttet neve mot hjertet og forteller så om en følelse hun får som kan gjøre at utgangsdøra hennes hjemme blir en barriere hun må forsøke å forsere.

– Noen ganger har jeg følt synd på meg selv og hatt det tunge trykket mot bringa. Men da går jeg ut, selv om jeg ikke vil. Jeg vet at trykket letter etter hvert, at det blir bedre. Samværet er et viktig moment for deltagelsen i kunstgruppa og de ukentlige samlingene begynner alltid med et enkelt måltid. Knekkebrød og kaffe står på bordet når deltakerne møtes i sofakroken i et eget tilstøtende rom til atelieret. Sammen drar de også innimellom på utflukter for å se utstillinger som de kan diskutere i plenum og også finne inspirasjon i individuelt. Åpenheten innad i gruppa er viktig og vektlegges. Men den skal helst også eksponeres for omverdenen og utenfor atelieret.

Eksponere for andre og utforske selv
Foruten galleriet som er plassert midt i Drengestua, ligger det en kafé drevet av frivillighetssentralen i samarbeid med deltakere innen psykisk helse, som tildeles plass der etter støttekontaktvedtak. På tilsvarende måte drives også butikken, der man blant annet selger ting laget av deltakerne på kunstgruppene. I tråd med tanken om at tilbudet har som formål å skape større samfunnsdeltagelse tar butikken også imot bestillinger av firmagaver og andre produkter fra bedrifter og andre. - Det sosiale klimaet er viktig for å tørre å leke seg i kunsten, og kulturskolen er en fin måte å delta i samfunnet og å eksponere seg selv. Men det er også ubehagelig for mange å utsette seg for det. Så det er aldri noen som blir med på alt, men det er alltid noen som er med på noe, sier Österberg og presiserer at det de gjør ikke bare er en lek.

– Vi tar dette på alvor, så jeg har høye ambisjoner og vil tilby gode materialer, gode verktøy. Dette skal være ordentlig. Rammen omkring skal være av kvalitet, siden er det opp til deltakerne hva de gjør ut av det. Atelierene våre er bra med tanke på utstyr og materialer, for målet vårt er at deltakerne skal få undersøke sitt eget kunstneriske uttrykk, og selv oppdage hva det er de vil utforske.

Lyden av trommer
Konserter og opptredener er en annen viktig aktivitet som inngår i kommunens tilrettelagte tilbud. Å bli hørt og sett er et viktig moment for gruppen som heter Rockeverstingene, et band som gjennom 20 år har vært et lokalt innslag i Gjøvik og omegn. Bandet samles en gang i uken, i en annen bygning Kunst- og kulturskolen råder over, som er en tidligere kraftstasjon med svimlende høyde under taket. Profesjonelt lydutstyr og to store perkusjonssett vitner her om både ambisjoner og spilleglede. Så fokuserte er Rockeverstingene at de inntar plassene sine og er parate med instrumentene fra de ankommer lokalet. Bak det ene trommesettet tar Simen Guttulsrød entusiastisk plass, og går straks inn for å frembringe lyder: Trommepedalen under hans høyre fot finner takten og matcher rytmen fra trommestikkene, og hele kroppen hans deltar uttrykksfullt, konsentrert og energisk så det øyeblikkelig dannes et storslått lydbilde som fyller opp det akustiske rommet og friskt forplanter seg i øregangene på de tilstedeværende. Dette har han gjort før, Simen Guttulsrød. Han er femten år, men troner bak trommesettet som om han veldig godt vet hva han er god for musikalsk. Da instruktøren, Ingunn Molstad, ber om ro, spiller likevel Simen flere korte trommevirvler liksom for seg selv, som om han må erte henne så mye han våger. Hele øvingslokalet vibrerer av lydene, som dermed fylles av Simens tilstedeværelse. Den rommer på en og samme tid både pubertal trass og respekt for instruktørens myndighet og hennes varme og tålmodige utstråling. Faren, Bjørn Guttulsrød, støtter og veileder han litt på trommesettet underveis. Det er han som kjører til og fra øving og de mange aktivitetene sønnen deltar i. Det med musikk fikk tidlig plass da han alt i barnehagen la opp dagen sin etter rytmesansen. Nå kommer han på alle øvinger med sin egen djembe, en stor afrikansk tromme.

– Får jeg lov å låne djemba di', hvis jeg lover å spille pent på den, Simen, spør Ingunn Molstad og får tilbake et «JA!», det kommer som skutt ut oppe fra trommesettet. Etter at det første stykket er spilt ferdig, henvender Molstad seg igjen spørrende til Simen for å få han til å skifte til djemben når de skal øve på Lill Lindfors-klassikeren Musik ska byggas ut av glädje.

– Simen, skal du spille litt på djemba di' og ta en pause fra trommesettet, så vi får spilt denne låta, sånn som vi pleier?

Erfart sangtekst
Med litt innstudert nøling stiger Simen langsomt ned fra trommesettet og slutter seg til de andre. På plass i halvsirkelen er han med ett i «djembe-modus», og roter rundt med noen korte trommesoloer mens han venter på at de kan starte sammen. Trommens klangfulle, dype toner fyller igjen hele rommet da Simens håndflater treffer trommeskinnet på akkurat rett sted for å trylle frem gromlydene. Pauseinnslaget hans er markant, men ikke insisterende, litt utålmodig, bare. I det de drar i gang alle sammen merkes med en gang den dype klangen i trommen, en lyd som bidrar med innlevelse i de utpregede sambapartiene som omgir den svenske teksten. Sangteksten beskriver hvordan musikk er en faktor og følgesvenn for mennesker gjennom hele livet fordi vi alle starter med «ekkoet av vårt aller første skrik» – og så er det noen som blir musikere og velger å jobbe «på ackord» og med «hard arbeidsdisiplin» og bruke musikken til å bygge et hus som er «sju oktaver høyt og seksten takter bredt» og «der veggene består av symfonier».

Å bygge et rom i livet sitt og skape et sted der man har det bra, er en erfaring og innstilling som alt har festet seg i Stine Therese Myhrvold. Hun er sangstjerna i Rockeverstingene. Hun har også andre musikkaktiviteter i tillegg, så dagene hennes er fulle av musikk. I tillegg til kor er hun sanger i et skoleband på den videregående skolen hun går på, og hun har også flere konsertopptredener bak seg som solist. Nær alle døgnets våkne timer preges av sang, forteller hun. – Jeg synger hver eneste dag, da slapper jeg av, sier hun og forklarer at sangen fungerer som avkobling og som et middel «mot sinte følelser». – Musikk gjør at jeg liksom vokser inni meg, sier hun og legger til at musikken må ha en viss fart og rytme for å gi effekt, så derfor liker hun heavy rock. - Da blir jeg helt med, og synger høyt og drar opp lyden!

Ettermiddagene etter skoletid går det raskt en time eller to på den måten hjemme hos Stine, som begeistret forteller at hun nylig har flyttet for seg selv i en tilrettelagt bolig. Som alle ungdommer som forlater redet, synes Stine Therese Myhrvold å vokse på en selvstendig tilværelse, med musikk som redning hvis de tunge tankene kommer på besøk.

Fremkaller følelser
Hun forklarer at tekstene er viktige for følelsene musikken vekker.

– Det går mest i norske sanger, det er noe spesielt med norsk, for jeg får ikke sånne følelser med engelske tekster. Men hvis musikken er rolig eller det er klassisk musikk, blir jeg ofte trist av den. Sammen med Rockeverstingene fremfører hun også Prøysen-viser, men selv om hun syns de er litt kjedelige, er det greit å synge dem, fordi de andre i gruppa liker denne sjangeren, men «det er ikke er meg». – Jeg vet at jeg er flink til å ta tonen, og jeg husker sangtekster nesten med en gang jeg hører dem, forteller Stine med en styrke som uttrykker stolthet og et håpefullt skinn i blikket som kjemper med en solid dose sjenanse som til enhver tid må overvinnes, liksom alle tenåringer. Stine Therese Myhrvold forteller på eget initiativ at oppveksten fikk et preg av frykt for fremtiden, fordi hun var mye syk og så fikk en diagnose som ikke vil forsvinne noen gang. - Det ble noe jeg har slitt mye med gjennom åra, så hvis jeg hadde kunnet velge, hadde jeg ikke hatt dette. CP er i hjernen. Det går ikke bort, det jeg har, sier hun.

Musikken i sitt hode, som Stine Therese Myhrvold også danser til hvis hun føler for det, synes likevel å utkonkurrere de tunge tankemønstrene som er blitt etablert hos henne. Åpenheten hennes kan vanskelig tenkes uten denne gleden, som tar form i rommet vi befinner oss i, der instrumenter og stemmer finner sammen og danner et litt upolert, men veldig overbevisende lydbilde. Når stemmen til Stine Therese Myhrvold løfter raske takter og svenske strofer mot taket i lokalene ved det lille elveløpet som deler Gjøvik sentrum, oversetter hun de siste strofene i sangen til kunst, for ordene i Lill Lindfors sang fra 1978 toner ut med ordene «Här mår jag bra, hur känner ni er? Vi bygger ständigt till så få ni rum …» Men utenfor øvingslokalet er det også rom. Store rom. Og entusiasmen for å opptre er en annen viktig faktor i bandet og i kulturskolen, det gir deltagerne rom for å uttrykke sine erfaringer og følelser. Konsertene holdes pro bono eller mot betaling, noe som er bevisst fra skolens side, fordi som Ola Narten Svendsen sier: – Ambisjonsnivået smitter over. Og jeg ser hvordan mange av deltakerne gir fra seg ekte musikkopplevelser. Noen ganger er dette også vel sterke ting, for det er mange som sitter og griner, forteller han.

Tekst og foto: Christer Dynna. Reportasjen er fra magasinet Utvikling # 1 2016.

Les også reportasje om Gjøvik kunst- og kulturskole