All fysisk aktivitet er gunstig
Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at alle voksne regelmessig deltar i enten utholdenhetstrening  eller muskelstyrkende fysisk aktivitet. Den foreslåtte ukentlige anbefalingen er 150-300 minutter med moderat intensitet eller 75–150 minutter med høy intensitet. Dette er for å redusere risikoen for ikke-smittsomme sykdommer og dødelighet av alle årsaker (Bull et al., 2020). Disse anbefalingene ble oppdatert i 2020 og inkluderer nå spesifikke anbefalinger for personer med nedsatt funksjonsevne, kroniske sykdommer og gravide, samt ytterligere retningslinjer for eldre. De oppdaterte retningslinjene understreker også viktigheten av å redusere stillesittende atferd, og hevder at enhver økning i fysisk aktivitet, uavhengig av intensitet, er gunstig.

Hvor aktive er personer med utviklingshemming?
I en mye sitert systematisk oversikt fra 2016 oppfylte bare 9 % av de 3159 voksne med utviklingshemming anbefalingene for fysisk aktivitet (Dairo et al., 2016). Påfølgende studier har funnet at bare 6 til 11 % av personer med utviklingshemming er tilstrekkelig aktive (Melville et al., 2018; Oreskovic et al., 2020; Oviedo et al., 2017). Disse studiene delte inn aktivitetsnivåer etter intensitet og fant at mens mange personer med utviklingshemming driver med lett fysisk aktivitet, er det få som oppnår høye nok nivåer av moderat til høy fysisk aktivitet.

Stillesittende atferd bør reduseres
Personer med utviklingshemming som har en inaktiv livsstil har høyere risiko for å utvikle metabolsk syndrom, overvekt eller fedme, osteoporose, diabetes og andre livsstilsrelaterte sykdommer (Lynch et al., 2022). Ifølge forskning bruker personer med utviklingshemming mellom 8-12 timer om dagen på stillesittende aktiviteter som se på TV, sitte på datamaskin/bruke telefon eller nettbrett eller å kjøre i bil eller buss (Melville et al., 2017). Stillesittende tid på mer enn 9,5 timer per dag er assosiert med økt risiko for dødelighet (Sagelv et al., 2023). Derfor bør fremtidig fokus på fysisk aktivitet for voksne med utviklingshemming ta sikte på å øke nivåene av disse formene for aktivitet, selv om all økning av aktivitet vil være gunstig.

Å gjøre aktiviteter sammen er viktig for motivasjonen
Doktorgradsavhandling (Michalsen, 2024), avlagt ved Norges Arktiske Universitet UiT, ble motivasjon for deltakelse i fysisk aktivitet hos personer med utviklingshemming undersøkt (Michalsen et al., 2020). Studien ble gjennomført gjennom fokusgruppeintervjuer med helsepersonell og familiemedlemmer av personer med utviklingshemming. Analysen av disse intervjuene avdekket tre hovedtemaer knyttet til motivasjon: individuell, kontekstuell og interaksjonsmotivasjon. Den individuelle motivasjonen var drevet av gleden ved å utføre aktiviteter, sosiale belønninger fra deltakelse og en bevissthet om helsefordelene ved fysisk aktivitet. Den kontekstuelle motivasjonen involverte støtte fra omgivelsene, inkludert engasjement fra omsorgspersoner som egeninteresse i fysisk aktivitet, tilgjengelighet av ressurser og presentasjon av aktivitetene. For eksempel spørre: «Vil du bli med ut på tur?» kan gi et annet svar enn «Kom, la oss gå en tur sammen».  Interaksjonsmotivasjonen, som handler om interaksjonen mellom individet selv og det som er rundt personen med utviklingshemming, handler om betydningen av å gjøre aktiviteter sammen, dele gleder i aktiviteten, skape forutsigbarhet og det å inkludere belønning som en del av den fysiske aktiviteten (heiarop, diplom, medalje eller en matbit når en når målet for turen). Det var denne typen motivasjon som var mest fremtredende for å opprettholde motivasjonen over tid.

Mobile apper kan bidra til å nå aktivitetsmål
Den andre studien i denne avhandlingen hadde som mål å teste gjennomførbarhet og tilfredshet av mobile apper for fysisk aktivitet. Denne studien var en pilotstudie med ni unge voksne personer med utviklingshemming med lavt fysisk aktivitetsnivå (Michalsen et al., 2022). Deltakerne ble utstyrt med aktivitetsmålere og to apper ble utviklet og testet for å sette og nå mål for fysisk aktivitet. Appene som ble brukt i pilotstudien het Aktiv Fritid (utviklet av ideelt selskap Smart Cognition) og Sorterius (utviklet av masterstudenter ved UiT). Aktiv Fritid er en aktivitetplanlegger og Sorterius en pokemon-go inspirtert app som handler om å finne virtuelt søppel som skal sorteres. Resultatene viste en høy grad av gjennomførbarhet, men også noen utfordringer knyttet til bruken av aktivitetsmålerne, slik som utslett og tap av motivasjon hos noen deltakere. Likevel oppnådde de fleste deltakerne sine fysiske aktivitetsmål, og mobilappene ble generelt godt mottatt av deltakerne.

Viktige barrierer for deltakelse i fysisk aktivitet
Den siste studien i avhandlingen var en tverrsnittsstudie med 213 deltakere som identifiserte barrierer for deltakelse i fysisk aktivitet blant personer med utviklingshemming (Michalsen et al., 2024). Datainnsamlingen ble utført ved hjelp av spørreskjemaet POMONA-15 Health Indicators, og logistiske regresjonsanalyser ble utført for å identifisere de viktigste barrierene. Resultatene viste at 35% av deltakerne hadde en stillesittende livsstil. Viktige barrierer som ble identifisert inkluderte alvorlighetsgraden av utviklingshemming, tilgang til aktiviteter på dagsentre, bruk av rullestol, helseproblemer og problemer med å bruke offentlig transport.

Poeng fra doktorgrads-avhandlingen
Basert på funnene fra disse studiene, konkluderer avhandlingen med flere viktige poeng. For det første understreker den betydningen av samspill mellom personer med utviklingshemming og deres omsorgspersoner eller støttepersoner for å fremme motivasjon for deltakelse i fysisk aktivitet. For det andre viser den potensialet i bruk av mobile apper som verktøy for å oppmuntre til økt aktivitetsnivå hos voksne med utviklingshemming, selv om det er behov for ytterligere forskning og forbedringer i teknologien. Til slutt peker den på betydningen av å adressere identifiserte barrierer, slik som tilgang til aktiviteter og tilrettelagt transport, for å utvikle mer effektive helseintervensjoner som kan bidra til å forbedre livskvaliteten for voksne med utviklingshemming.

I sum gir denne avhandlingen et verdifullt bidrag i forståelsen av deltakelse i fysisk aktivitet blant voksne med utviklingshemming. Tidligere studier har vist at aktivitetsnivået er for lavt. Denne doktorgradsavhandlingen peker på veien videre for utvikling av tjenester, og for fremtidig forskning.