Statlig føringer om arbeid og sysselsetting for utviklingshemmede
Stortingsmelding 40 (2002-2003) formulerer målet for arbeid og sysselsetting for personer med utviklingshemming som "størst mulig grad av integrering av utviklingshemmede i ordinært arbeid og ordinære arbeidsmarkedstiltak". I Meld. St. 45 (2012-2013) vises det til at å legge til rette for at alle kan delta i arbeidslivet er en hovedprioritet. Sysselsettingspolitikken overfor utviklingshemmedes er arbeids­markeds­myndighetens ansvar, på linje med andre borgere. Dette kan du lese mer om i artikkelen Arbeid og aktivitet: Lovverk og statlige føringer.

Arbeidssituasjonen for personer med utviklingshemming
Jan Tøssebro var prosjektleder for levekårs­undersøkelsene som ble gjennomført i perioden 1989 - 2010. I Rapporten Innfridde mål eller brutte visjoner?  (2011) av Söderström og Tøssebro viser de til at "arbeidsmarkedsetatens rolle i å integrere utviklingshemmede i arbeidslivet faller klart fra 2001 til 2010"

I Terje Olsen (2009) sin doktorgradsavhandling "Versjoner av arbeid" viste at på landsbasis var det rundt 1300 personer med utviklings­hemming i jobb på en vanlig arbeidsplass. Det er likevel kun noen svært få av disse personene som hadde noe som ligner ordinære lønnsbetingelser. Nesten alle hadde uførepensjon som sin hovedinntektskilde, og hadde en mindre sum i tillegg fra arbeidsplassen.

NAKU ved Stian Reinertsen utarbeidet i 2012 en nasjonal tilstandsrapport om arbeids- og aktivitetssituasjonen blant personer med utviklingshemming. Rapporten viser til at personer med utviklingshemming i arbeidsmarkedstiltak er i hovedsak segregert i tiltak som tilbys i skjermede virksomheter og fåtallet er i arbeidsmarkedstiltak som er i bruk for integrering i ordinært arbeidsliv, rapporten viser at det er i overkant 20 % av de som er i dagtilbud som fyller NAVs krav til VTA. 

I rapporten overgang skole arbeidsliv for elever med utviklingshemming av Wendelborg, Kittelsaa og Wik (2017) sier forskerne at personer med utviklingshemming er bortimot utelukket fra arbeidsmarkedstiltak som har som mål å få personene over i ordinært arbeid. Undersøkelsen av Engeland og Langballe (2017) synliggjør også at de aller fleste personene med utviklingshemming som er sysselsatt har arbeidsmarkedstiltak i VTA skjermet virksomhet og at de andre tiltakene benyttes i svært liten grad. Dette kan tilsi at den negative utviklingen som ble synliggjort gjennom Levekårsundersøkelsene bekreftes gjennom nyere forskning. I artikkelen; personer med utviklingshemming og arbeid - arbeidslinje eller fasttrack til kommunal omsorg?  av Christian Wendelborg og Jan Tøssebro (2018) konkluderer med følgende; personer med utviklingshemming er i utkanten av alt arbeidsliv, både ordinært og skjermet. Unge personer med utviklingshemming havner i en fasttrack på siden av arbeidslinja, via uførestatistikken til kommunal (sær)omsorg.

Proba samfunnsanalyse undersøkte arbeidssituasjonen for personer med utviklingshemming på oppdrag for Rettighetsutvalget. I rapporten (2016) peker de på flere tiltak for å øke arbeidsdeltakelse for personer med utviklingshemming. Tiltakene handler om å øke budsjettet på varige tiltak, vurdering av arbeidsevne og ønsker, og bruk av tilrettelegging og oppfølging over lang tid. 

For mer informasjon om utviklingen og tilgang til arbeid og aktivitet for personer med utviklingshemming vises det til denne artikkelen i kunnskapsbanken.

I ordinær jobb
I forskningsprosjekt "En helt vanlig jobb?" fulgte Terje Olsen (2006) et utvalg av personer med utviklingshemming som klarte å få og beholde en jobb på en vanlig arbeidsplass. Studien fulgte disse personene over tid. 

Felles for dem var at de vanligvis hadde klart definerte arbeidsoppgaver, og i stor grad var selvstyrte i oppgavene de utførte. Arbeidet de utførte ble oppfattet som nyttige for bedriftene og kollegaene. Det dreide seg hovedsakelig om oppgaver som avlaster de øvrige ansatte, og som det ikke settes inn vikarer i.

I de fleste tilfeller var foreldre og deres sosiale nettverk involvert i å finne en passende arbeidsplass og arbeidsgiver. Studien viste at vellykkede inkluderingsprosesser blant annet inneholdt en betydelig grad av tilpasning av arbeidsoppgaver og forventinger. I de fleste tilfellene hadde arbeidstakerne sine egne arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Det var spesielt arbeidsgivere som i utgangspunktet var positivt oppmerksomme på funksjons­hemmede som utmerket seg med å være åpne for å tenke på nye måter og finne konkrete arbeidsoppgaver i bedriften. I nesten alle tilfellene hadde nærmeste leder og/eller kollegaer en spesiell rolle (formell eller uformell) i å ha et spesielt ansvar for å følge opp disse arbeids­takerne. Noen av de arbeidstakerne som ble fulgt i denne studien kom inn i jobben gjennom arbeidsmarkedstiltak, men noen kom også i jobb uten hjelp av slike ordninger (Olsen 2006).

I studiet "Arbetsplatskultur socialt stöd och arbetets mening" har Per Olof Larsson (2006) undersøkt fire arbeidsplasser der personer med utviklingshemming arbeidet. I studien finner han at personer med utviklingshemming ikke er fullt ut inkludert i arbeidskulturen på arbeidsplassene, men grad av integrering varierer på de ulike plassene. De som arbeidet i store bedrifter var mindre integrert enn de som arbeidet i mindre bedrifter.  Støtten personer med utviklingshemming hadde behov for var oppgaver både i og utenfor bedrifter, arbeidsoppgaver i bedriften men også støtte til hverdagslivet og livssituasjonen forøvrig. 

Ansette personer med utviklingshemming
I rapporten "Rummelighetens rammer", har Maja Rosenstock m.fl. (2004) oppsummert hvilke forhold som påvirker arbeidsmulighetene for personer med alvorlige begrensninger i sin arbeidsevne av psykiske, kognitive og/eller sosiale årsaker. Dette er en dansk undersøkelse, men mange av de konklusjonene som trekkes vil også være relevant for norske forhold. Forfatterne oppsummerer med noen forhold som har betydning for hvordan bedrifter lykkes i dette. De mener etablering av tilpassede arbeidsplasser i vanlige bedrifter blir lettere blant annet, når:

•   arbeidsgiver får en konkret henvendelse om en ansettelse,
•   ansettelse ikke koster noe ekstra for arbeidsgiver,
•   det finnes passende arbeidsoppgaver å ivareta,
•   kollegaene er med på ideen og beslutning om ansettelse eller utprøving,
•   kollegaer får god informasjon om funksjonshemmingen,  
•   forventingene hos begge parter blir avstemt,
•   betydningen av arbeidstakerens sosiale kompetanse erkjennes,
•  papirarbeidet ikke blir et bryderi for virksomheten
• samarbeidet mellom bedrift og det offentlige hjelpeapparatet fungerer.

Forfatterne mener dette ikke er avgjørende betingelser, men likevel utgjør faktorer som bidrar til å gjøre situasjonen og mulighetene lettere på den enkelte arbeidsplass. Forfatterne peker også på utviklingen i de skjermede virksomhetene (se underområdet; Arbeidsrettede tiltak), som interessant i denne sammenheng. Noen steder vektlegger verkstedene i større grad videreføring, utdannelse, arbeidstrening og sosiale ferdigheter, altså den type kompetanse som er nødvendig for at personer med utviklingshemming skal kunne få og beholde en jobb på en vanlig arbeidsplass.

Karl Elling Ellingsen (2011) har gjennomført en undersøkelse blant private bedrifter i Norge om de kunne tenke seg å ansette en person med utviklingshemming. Rundt 10 prosent av bedriftene sier at de kan tenke seg å ansette en person med utviklingshemming. Ellingsen viser til at dette tallet er urealistisk høyt, men selv om man reduserer fra 10 prosent ned til 1 prosent, så vil dette innebære blant landet 480.000 bedrifter potensielt 4800 arbeidsplasser for personer med utviklingshemming.  

Betydning av arbeid 
I studien til Terje Olsen (2009) gjengir han at arbeidstakerne ga uttrykk for at jobben var viktig for dem. Jobben var et viktig ledd i å skape seg et selvbilde og image som en pålitelig, kompetent og selvstendig kvinne eller mann. 

I artikkelen "The social meaning of work", sammenfatter Kristjana Kristiansen (2000) noen konklusjoner fra en studie der hun fulgte tre kvinner som alle har jobb på vanlige arbeidsplasser (kiosk, gartneri, restaurant). Kristiansen oppsummerer med at det å "ha en ordentlig jobb" var viktig for disse kvinnene, både av sosiale grunner, men også fordi jobben er et symbol på uavhengighet og voksenliv. Jobben innebar i alle de tre tilfellene å bli respektert, få tillit fra andre og få ansvar. Det var en måte å bli sett og være tilstede i lokalmiljøet. På forskjellige måter innebar arbeidet i alle de tre tilfellene økt selvstendig og større grad av uavhengighet, som var viktig dimensjon i voksentilværelsen.

Studien til Per Olof Larsson (2006) viser til at arbeidet har stor betydning for hverdagsliv og mønster i hverdagen for personer med utviklingshemming i ordinære bedrifter, og at dette påvirker ikke bare tiden de er på arbeid, men også aktiviteter og fritid utenfor arbeidstiden. Arbeidet har en sosial betydning, i form av gruppetilhørighet og fellesskap, og mulighet til å etablere en yrkesrolle, men samtidig kan yrkesrollen utløse frustrasjoner og skuffelser.  Personene med utviklingshemming i studien har en generell positiv holdning til arbeid. Dette forklares i at de er i miljø som i større grad behandler de som alle andre og ikke med bakgrunn av funksjonsnedsettelsen.. 

I Stian Reinertsen sin doktorgradsavhandling (2015) "Arbeid, dagaktivitet, livskvalitet og utviklingshemming" gjennomførte han i studien en måling av livskvalitet for personer med utviklingshemming. Reinertsen benyttet måleinstrument utviklet for å måle livskvalitet hos personer med utviklingshemming. Han intervjuet 37 personer med utviklingshemming. Funnene i doktorgradsavhandlingen indikerer et signifikant høyere skår i livskvalitet for de som arbeider i VTA skjermet virksomhet og for de som arbeider i ordinære virksomheter, sammenlignet med de som var i dagtilbud. Han fant ikke funn som tilsa signifikant forskjell i livskvalitet på de som arbeidet i ordinært arbeid sammenlignet med de i VTA skjermet virksomhet. Reinertsen sier at det siste funnet samsvarer dårlig med funn fra internasjonale studier (ibid).

Betydningen av "small talk"
En viktig, men lite studert side ved arbeidshverdagen, er betydningen av "small talk". Hverdagens småpludring har en viktig funksjon, også når det som sies i seg selv ikke er så viktig, påpeker de amerikanske forskerne Holmes og Fillary (2000). Viktigheten ligger først og fremst i de sosiale sammenhengene som slikt snakk bidrar til å skape og opprettholde. Det å beherske "small talk" krever komplekse sosiale ferdigheter. Å ikke mestre hverdagsligsmåprat kan føre til pinlige situasjoner eller misforståelser, og gjør at man lett faller gjennom sosialt. Det kan for eksempel dreie seg om "feil timing", "feil temaer" eller "feil" svar". En studie viser imidlertid hvordan dette er ferdigheter som kan øves opp, blant annet ved å ta utgangspunkt i eksempler fra velkjente "såpeserier" fra tv. (Flere slike serier foregår nettopp på ulike typer av arbeidsplasser). Andre måter å øve opp slike ferdigheter på, er gjennom rollespill og gjennom trening og veiledning på den konkrete arbeidsplassen.

Supported employment
Supported employment (SE) er en metodisk tilnærming (jobbstøtte) tilpasset personer med omfattende og sammensatte støttebehov for å kunne få og beholde jobb. Empowerment og vedkommende sitt eget ønske vektlegges i tilnærmingen.

Forskning støtter opp under hensiktsmessigheten ved SE-tilnærmingen (Frøyland og Spjelkavik 2014). En metastudie av forskning om effekt av SE, inkludert IPS, blant personer med behov for støtte til å komme i eller være i vanlig arbeid, gjennomført av Folkehelseinstituttet, konkluderer med at SE/IPS får flere personer med bistandsbehov i vanlig arbeid, sammenlignet med andre tiltak (Nøkleby m.fl. 2017). En norsk effektevaluering av IPS konkluderer med at de som mottok IPS-oppfølging hadde høyere grad av sysselsetting sammenlignet med de som deltok i andre arbeidsrettede tiltak (Reme m.fl. 2016). IPS bidro også til bedre livskvalitet, bedre selvopplevd helse, lavere symptomnivå på depresjon og bedre funksjon ved 12 måneders oppfølging enn kontrollgruppen (Ibid.). 

Les mer om Supported Employment i denne artikkelen i kunnskapsbanken

Deltakelse i arbeidslivet - en av de viktigste rollene vi har 
I filmen under som ble publisert i 2013 forteller phd Stian Reinertsen fra, Nasjonal tilstandsrapport om arbeids- og aktivitetssituasjonen blant personer med utviklingshemming (2012). Det vises til en negativ utvikling når det gjelder utviklingshemmedes generelle arbeidsdeltakelse og sysselsetting i vekst- og arbeidsmarkedsbedrifter. I filmen forteller også professor Karl Elling Ellingsen (2011) om en undersøkelse blant private bedrifter i Norge, og om betydningen rollen som arbeidstaker har for utviklingshemmede spesielt, du kan lese mer i artikkelen, Nederst ved enden av bordet.