TFA er et fagområde med et tverrfaglig grunnlag som tar i bruk terminologi fra beslektede områder som fysisk aktivitet, medisin og spesialpedagogikk (Reid og Stanish 2003). TFA er kunnskap om hvordan tilrettelegging bør skje for at alle skal oppleve aktivitetsglede ved fysisk aktivitet. Med fysisk aktivitet (se figur) menes kroppslig bevegelse, for eksempel idrett, mosjon, trening, friluftsliv og lek. Deltaker og ressursperson forklares etter hvert i teksten.

Figur: Tilpasset fysisk aktivitet foregår ofte i et samspill mellom fysisk aktivitet, deltaker og ressursperson, i ulike miljø og kontekster (videreutviklet av Bergkvist m.fl. 2020, etter Morisbak 2014).

Figuren illustrerer sammenhengene og kompleksiteten i TFA. TFA oppstår i relasjonen mellom den fysiske aktiviteten og deltakeren med funksjonsnedsettelse (se tykk pil i figuren). En ressursperson bistår med innspill for en optimal tilpasning. En ressursperson kan være en fagperson, familiemedlem, støttekontakt/aktivitetskontakt, trener eller venn. Den tilpassede fysiske aktiviteten kan foregå i ulike miljøer i idrett, friluftsliv, skole eller (re)habilitering (den ytterste sirkelen). En deltaker kan møte en ressursperson som utøver sin rolle i ett eller flere av miljøene, for eksempel på skolen og i idretten. Innenfor ett og samme miljø kan konteksten variere fra gang til gang, for eksempel på grunn av variasjon i antall deltakere og funksjonsvariasjon hos deltakerne. 

Det er ønskelig at flest mulig gjennom oppveksten får erfare og mestre ulike fysiske aktiviteter. Regelmessig fysisk aktivitet bidrar til redusert risiko for overvekt, muskel- og skjelettlidelser, hjerte-karsykdommer, diabetes 2 og kreft. Kunnskap og kompetanse om TFA kan spille en rolle for at ressurspersoner skal kunne bistå slik at personer med ulike funksjonsnedsettelser kan være fysisk aktive og derigjennom nyttiggjøre seg helseeffekter av et aktivt og deltakende liv. Deltakelse sammen med andre påvirker også den psykiske helsen.

Når er det behov for tilpasninger? Det kan være vanskelig å vite, og kan variere fra deltaker til deltaker, fra aktivitet til aktivitet, og fra arena til arena. En deltaker kan ha behov for tilpasning i én aktivitet, mens han kan mestre en annen aktivitet uten tilpasning. To deltakere med tilnærmet likt funksjonsutfall kan også ha behov for ulik grad av tilpasning i den samme aktiviteten. Vurderinger av hvorvidt det er behov for tilpasning, og i tilfelle i hvilken grad, har fagpersoner kompetanse til å gjøre i samråd med hver enkelt deltaker. Med fagperson menes en ressursperson med spesiell kunnskap og kompetanse om TFA.

Tilrettelegging for deltakelse i aktivitet skal være på tross av funksjonsnedsettelsen og ikke på grunn av (Morisbak, I. og Standal, Ø. 2006). Det betyr at aktivitetene, miljøet og konteksten i stor grad tilpasses den enkelte, og ikke motsatt. Ved å endre størrelse på området, ball-type, forenkle regler eller bruke ekstrautstyr, kan en person delta i aktiviteten uten at de personlige forutsetningene endres. Det kan være snakk om organiserte aktiviteter, men også hverdagsaktiviteter som å gå/til fra butikken, gå gjennom skogen istedenfor på veien, spille kubb i parken osv.

For å være deltaker (se figur) i fysisk aktivitet må det ofte tilrettelegges for den som har en funksjonsnedsettelse. Ved utprøving av en ny aktivitet er det vesentlig at det blir gjennomført en kartlegging av deltakeren sine utfordringer og muligheter. Deltakeren må involveres selv der det er mulig. Dersom deltaker har et språk som er vanskelig å forstå, er det viktig at noen er med som kan tolke eller «oversette». Hvilke tidligere erfaringer har han, hva liker han osv.? Forslag på aktivitet som først møtes med skepsis av deltaker, kan etter hvert bli en favorittaktivitet. Kanskje deltakeren ikke forstår hvilken aktivitet det er snakk om og hva det vil innebære å delta? God informasjon som er tilpasset deltakerne er viktig.  Dersom deltakeren opplever mestring og har det gøy, og ønsker å gjenta aktiviteten, er det en god indikator på en vellykket aktivitet. Personens subjektive opplevelse av å være involvert er viktigst for å vurdere graden av deltakelse. Motivasjon for aktivitet vil ofte variere ut fra dagsform.

En ressursperson som kan tilrettelegge godt for den enkelte, kan bidra til at deltakeren lykkes så tidlig som mulig. Det er ofte av betydning for å beholde eller styrke motivasjonen. En ressursperson bør fokusere på mulighetene hos deltakeren og ikke begrensningene. Fokus på deltakerens ressurser kan ikke vurderes ensidig på bakgrunn av informasjon om hvilken diagnose utøveren har, men også på bakgrunn av den enkeltes faktiske funksjon, tidligere erfaringer med aktivitet og preferanser. Som ressursperson må du vise gjennom handling og adferd at du er til å stole på. Trygghet gir tillit. Ikke senk forventingene, men gi støtte til å løse på sin måte. Se etter de små fremskritt, kanskje er det aktivitetsgleden som betyr mest.

Nyttige prinsipper for tilpasning av fysisk aktivitet
Når fysisk aktivitet skal tilpasses, er det først og fremst viktig at ressurspersonen har kunnskap om og erfaring med aktivitet og kjennskap til deltakeren det skal tilpasses for. Diagnosekunnskap er nyttig, men siden personer med samme diagnose kan være veldig ulike, er det ikke slik at det finnes en «oppskrift» med egne øvelser for personer med CP og andre øvelser for personer med utviklingshemming. Dialog med vedkommende og eventuelt foreldre og andre som kjenner deltakeren vil være nyttig for å tilegne seg kunnskap om utfordringer og, ikke minst, muligheter.

Aktiviteter i en gruppe inneholder en betydelig sosial dimensjon som kan ha stor innvirkning både på psykososiale og fysiske faktorer. Å være sammen med andre betyr å ha noen å observere og strekke seg etter. Man kan selv være et forbilde, eller deltakerne utvikler relasjoner og roller i samarbeid og samspill med hverandre. I avsnittene under er det tatt utgangspunkt i aktivitet i gruppe, men flere av prinsippene for TFA kan også benyttes ved tilrettelegging til enkeltpersoner. Siden alle er forskjellige, er det vanskelig å gi generelle råd for tilpasning. Her er likevel noen punkter som kan være til nytte ved planlegging av tilpasset fysisk aktivitet (Souliè, Flygstrup og Selmer 2018).

Instruksjon
Instruktøren bør tilpasse sin undervisningsform til deltakerne som til enhver tid er i gruppen. Forutsigbarheten i øktene øker når de starter og avsluttes på samme måte hver gang. Ved å kort gjennomgå innholdet i økten blir deltakerne forberedt på hva som venter. Det er enklest for de fleste å oppfatte korte og konkrete beskjeder. Øvelsene kan med fordel vises og noen ganger er det behov for at instruktør eller assistent baner bevegelser sammen med deltakeren. Etter hvert som deltakerne mestrer oppgavene, kan progresjon bygges på kjente elementer.

Organisering
Ved organisering av aktivitet er det viktig å ha en tydelig rollefordeling fra start som også er klare for utøverne. Det innebærer blant annet hvem som er ansvarlig for gjennomføringen, hva eventuelle medhjelpere skal bidra med og hva som forventes av deltakerne. Deltakerne kan gjerne samles i ring, slik at alle ser alle. Ved behov for ulike aktiviteter, kan disse foregå i samme rom og til samme musikk, for eksempel organisert som stasjonsarbeid (2-4 personer sammen). Gruppestørrelse kan varieres etter deltagernes behov og type aktivitet. Dersom en deltager har behov for assistanse fra en annen, bør det være tett dialog for å tilpasse hvor mye assistanse som trengs.

I en økt hvor det er stor variasjon i deltakernes fysiske ferdigheter, kan en del av deltakerne få ekstra utfordringer. Ved inndeling i lag eller grupper, kan man dele slik at de fysisk sterke spiller mot hverandre eller er i samme gruppe, eller man kan bruke blandede lag. Alle har nytte av å spille/leke med og mot andre på samme nivå, men også av å samarbeide med personer som har et annet funksjonsnivå en seg selv. Det kan på sikt bidra til at vi får et mer inkluderende samfunn hvor det er plass til alle. Det er lange avstander og mange små bygder i Norge. Å finne plass til mangfoldet i samme gruppe er nødvendig.

Aktivitetslederen bør tenke gjennom og presentere regler som legger til rette for mestring. Det kan være lurt å starte med få regler og legg til flere etter hvert. For eksempel er kanskje ikke tre-skrittsregelen i håndball den første som trenger å introduseres? Deltakerne kan med fordel selv delta i regelutformingen.

Tilpassing av område
Det vil være hensiktsmessig å ha en konkret avgrensning av området med tydelige markeringer. Noen ganger kan de som beveger seg sakte ha kortere avstander, eller de raskeste kan få lengre avstander. Andre ganger kan alle få gode utfordringer på samme område. Ved for eksempel langrennsaktivitet er det stor forskjell på å la deltakerne gå i en lang løype, hvor tempoforskjeller blir veldig tydelige, og å ha alle aktiviteter samlet på et begrenset (skileik-)område. Ved utendørsaktivitet bør aktivitetslederen ha tenkt gjennom at alle har mulighet for å bruke hele området. Kanskje gjør helninger og underlag at det blir utfordrende for enkelte deltakere å bevege seg der?  

Tid
Deltagerne profitterer på å få god nok tid til å ha mulighet for mestring. Ved samarbeid i lag, for eksempel der ett lag skal velte kjegler og ett lag skal sette dem opp, har alle mulighet til å bidra i sitt tempo. Når alle holder på med en oppgave, blir det ikke så tydelig hvem som gjør oppgaven fort og sakte, men alle kan føle at de bidrar til laginnsatsen. Ved innlæring av ballspill kan delelementer av spillet, som pasning, mottak og sentring, presenteres og øves på i stasjoner. Det gir større mulighet til å forbedre egenferdigheten og oppleve mestring. Valg av ulike baller kan styre tempoet i spillet. En lettere ball går for eksempel saktere i lufta enn en tyngre ball. Hvor lett ballen er å ta imot og kaste (størrelse og myk eller hard) kan også være vesentlig for deltakernes mulighet for mestring.

Tid i form av nok antall økter for å kunne lære en ferdighet er vesentlig for mange med funksjonsnedsettelse (Nyquist 2012). Kroppsøvingsundervisning og allidrett er eksempler på aktiviteter hvor ferdigheter øves et visst antall økter, før man går videre til å øve andre ferdigheter. Mange barn med funksjonsnedsettelse ville hatt nyte av flere økter for å ha bedre mulighet for innlæring av de forskjellige ferdighetene. Det er sjelden grunn for å være redd for at det blir kjedelig med mange repetisjoner. Ofte gir dette godt grunnlag for å få til det de unge øver på. Hvis mulig er det bra om man i en innlæringsfase kan legge opp til hyppige gjentakelser (for eksempel to ganger pr. uke, istedenfor en gang annenhver uke). Da er det enklere å bygge videre på det som ble gjort forrige økt.

Bruk av musikk
Bruk av musikk til trening kan virke både positivt og negativt. Mange blir motivert til innsats. Rytmen i musikken kan være til hjelp for å holde rytmen i aktiviteten. For andre blir musikk forstyrrende, dersom du er sensitiv for lyd, har en hørselshemming, eller om du har en funksjonsnedsettelse som gjør at koordinasjon og rytme er utfordrende (for eksempel spastisitet og ataxi). Rytmen i musikken skal passe til rytmen som ønskes i aktiviteten.

Generelle tips for tilpasninger
Kognitive utfordringer: Planlegg tiden før økten. Hvordan komme seg dit? Tydelig struktur i økten. Repetisjon og forutsigbarhet. Fjern sanse-forstyrrelser. Vær oppmerksom på dagsform. Enkle regler. Gi konkret veiledning ved mer komplekse oppgaver. Vis, tegn og forklar. Kort og presis instruksjon. Gi raskt støtte hvis noen viser tegn til frustrasjon. Lag baner i rommet som kan følges, f.eks. med teppefliser og rokkeringer. Noen kan ha nytte av et «pause-sted».

Bevegelses-utfordringer: Vær oppmerksom på økt trettbarhet. Undersøk om personen har nedsatt sensibilitet. Forsøk å involvere mange muskelgrupper (ikke nødvendigvis samtidig). Gi personen god tid til å prøve seg fram. Kort ned distansene hvis nødvendig. Vurder bruk av aktivitets-hjelpemidler.

Nedsatt hørsel/døv: Undersøk om personen har tekniske hjelpemidler. Sørg for ro når beskjeder gis. Snakk én og én. Ha direkte kontakt. Bruk mimikk, kroppsspråk og eventuelt tegnstøtte. Mindre grupper kan være nyttig.

Nedsatt syn/blind: Planlegg tiden før økten. Hvordan komme seg dit? Ledsag når personen har behov for det. La personen bli kjent med omgivelsene og la de kjenne på utstyr. Repetisjon og forutsigbarhet. Fast plass i rekker o.l.  Lag baner i rommet, f.eks. med teppefliser og matter. Tenk over lysforhold og bruk av farger/ kontraster. Tydelig, verbal instruksjon, evt. bane bevegelser. Bruk lyd for orientering i rommet. Jobb parvis eller i små grupper.

Du kan være en ressursperson!
Du kan være en ressursperson i TFA, men hvordan og på hvilket nivå vil variere ut fra blant annet kunnskap, kompetanse og personlige preferanser, samt verdigrunnlag. Det viktigste vil være å bistå mennesker med funksjonsnedsettelser ut og i aktivitet. 

Det vil være viktig å inneha kompetanse på hva som skal til for at mennesker med utviklingshemming skal kunne leve selvstendig og deltakende liv, og om metoder for hvordan involvere og kommunisere. Denne kunnskapen er viktig for å motivere til og få til aktivitet og fremme likeverd og sosial deltakelse.

Ansatte kan bidra som ressurs for deltakeren og/eller i samspill med ressursperson. Snakk med personen det gjelder for å finne løsninger. Kanskje er det du som kjenner deltakeren og er nøkkelen for at ressurspersonen med aktivitetskompetanse skal få til nivået på tilpasninger. 

Fagpersoner som har kunnskap og kompetanse om TFA kan kontaktes gjennom bl.a. Norges Idrettsforbund, lokale idrettsklubber, Den Norske Turistforening, Norges Jeger & Fiskeforening, BHSS, VHSS og Norges Idrettshøgskole.

Ressurser

• Barn og unge med funksjonsnedsettelser – aktivitet og deltakelse i fellesskap (Bergkvist m.fl. 2020) utgitt av Fagbokforlaget.
• Valnesfjord Helsesportssenter
• Beitostølen Helsesportsenter
• Norges Idrettsforbund, paraidrett har en egen informasjonsside om utviklingshemmede
• Aktivitetskassen 
• Active Smart Kids (ASK) 
• Den Norske Turistforening, DNT Tilrettelagt 
• Fritid med bistand
• Nettartikkel om aktivitetshjelpemidler i kunnskapsbanken
• Nettartikkel i kunnskapsbanken om organisert idrett for personer med utviklingshemming