Alt i 1970-årenes drøftinger om alternativer til institusjonene ble det definert at boform= bolig + service. Denne tankegangen innebar mulighet for stor variasjon i måtene samfunnet samtidig kunne møte den enkeltes behov for tak over hodet og hjelp til å klare hverdagen. Likevel ble ikke egen bolig den framtredende situasjonen for utviklingshemmede. 1990-årenes gjennomføring av ansvarsreformen satte fart i den kommunale planlegging og realisering av boformer for utviklingshemmede. Utflyttingen fra institusjon til egen bolig resulterte likevel i en nær kobling mellom bolig og servicesystemer i kommunene [2]. Det har også preget boligtilbudet til dem som da og siden har flyttet fra foreldrehjemmet til sin første egen bolig.
Debatten i de senere  år om tjenester til personer med utviklingshemming, boformer og utviklingen generelt etter ansvarsreformen på 1990-tallet medførte blant annet til ny Stortingsmelding i 2013 (Meld. St. 45, 2012-13). Kritikken har spesielt dreid seg om utviklingen på områdene bolig og sysselsetting. Nyere undersøkelser viser at det er en økende tendens til at personer med utviklingshemming tilbys plass i kommunale omsorgsboliger for eldre og funksjonshemmede, og at størrelsen på bofellesskap øker.

Rettighetsutvalget la høsten 2016 frem sin NOU "På lik linje" (NOU 2016:17).  De påpeker blant annet forankringen boligspørsmålet har i menneskerettighetene og artikkel 19 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD):  "at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de vil bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform."

Videre har de en grundig gjennomgang av dagens situasjon og trekker frem gap mellom denne og ønskede målsettinger. Blant annet skriver de følgende: 

"Utvalgets gjennomgang viser at kommunene i liten grad ivaretar hensynet til selvbestemmelse og medvirkning i spørsmål om bolig. Det er ikke vedtatt regler og rutiner for hvilken plikt kommunene har til å kartlegge og ivareta den enkeltes ønsker når det gjelder bolig; eie eller leie, bosted og type bolig"

Hva er det som skaper opplevelsen av hjem? Forskere trekker fram tre aspekter:

- det personlige hjemmet handler om opplevelsen av trygghet og tilhørighet, om at det er et sted man ønsker å være og komme tilbake til, om mulighet og ansvar for å uttrykke seg selv og prege sine omgivelser,

- det sosiale hjemmet handler om relasjonene som finns i hjemmet – er det et sted der andre er eller kommer på besøk, er det et klima av aksept her,

- det fysiske hjemmet dreier seg om selve boligen – arkitektur, planløsning, rom, standard, utstyr og innredning.

Det er til sist opplevelsene en har av de objektive forhold som avgjør om hus oppleves som hjem. To perspektiv er viktige her: hjemmet som stedet man kan trekke seg tilbake til og være seg selv, men også hjemmet som plattform for deltakelse i det offentlige sosiale livet.

På disse nettsidene skal vi, med et slikt utgangspunkt i boligen, ta opp og utdype feltet hjem og miljø. Vi skal vise fram politiske føringer og regelverk, og kunnskap fra relevant forskning. Vi skal også søke å få fram lokale erfaringer og gode eksempler.