Likevel ble ikke egen bolig den framtredende situasjonen for utviklingshemmede. 1990-årenes gjennomføring av ansvarsreformen satte fart i den kommunale planlegging og realisering av boformer for utviklingshemmede. Utflyttingen fra institusjon til egen bolig resulterte likevel i en nær kobling mellom bolig og servicesystemer i kommunene. Det har også preget boligtilbudet til dem som da og siden har flyttet fra foreldrehjemmet til sin første egen bolig.

Rettighetsutvalget la høsten 2016 frem sin NOU "På lik linje" (NOU 2016:17).  De påpeker blant annet forankringen boligspørsmålet har i menneskerettighetene og artikkel 19 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD):  "at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de vil bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform."

Videre har de en grundig gjennomgang av dagens situasjon og trekker frem gap mellom denne og ønskede målsettinger. Blant annet skriver de følgende: 

"Utvalgets gjennomgang viser at kommunene i liten grad ivaretar hensynet til selvbestemmelse og medvirkning i spørsmål om bolig. Det er ikke vedtatt regler og rutiner for hvilken plikt kommunene har til å kartlegge og ivareta den enkeltes ønsker når det gjelder bolig; eie eller leie, bosted og type bolig"

Ulike former for fellesskapsløsninger har helt siden avviklingen av institusjoner vært den sentrale boformen for utviklingshemmede. I en rapport fra 2011 beskriver Kittelsaa og Tøssebro at av de utviklingshemmede som hadde egen bolig, bodde 79% i bofellesskap, 2% i bokollektiv og 18% i selvstendig bolig (hvor ikke naboen også hadde utviklingshemming).

Fra 1994 - 2001 var det en økning i antallet personer med egen selvstendig bolig (Tøssebro og Lundeby, 2002). Denne tendensen er nå stagnert. Bofellesskap er blitt stadig mer dominerende boform for utviklingshemmede. Bofellesskapene har også blitt større. I 1994 var gjenomsnittlig gruppestørrelse 3,8 personer, mens den i 2011 var på 8,1. Antall personer som bor i store bofellesskap med 7 personer eller flere, har økt. I 1994 bodde 3% i store bofelleskap, i 2010 bodde over halvparten, 54%, sammen med 7 personer eller flere (Kittelsaa og Tøssebro 2011).

De aller fleste utviklingshemmede bor i sammenhenger hvor de har nær tilknytning til tjenesteytere. Dette skaper en særlig situasjon. Breivik og Høyland mener det med rimelighet kan reises spørsmål om organiseringen av hjelpa ut fra behovene hos de mest hjelpetrengende, blir så vidt dominerende at utviklingshemmede uten omfattende hjelpe- og tilsynsbehov samtidig "ufrivillig" omfattes av den. Denne sammenkoblingen mellom bolig og service er, i følge Tøssebro og Lundeby, "utvilsomt et karakteristisk trekk ved utviklingshemmedes boform ved starten av dette århundret". 

Nesten 9 av 10 utviklingshemmede leier sin bolig. Det er det knapt hver femte ellers i befolkningen som gjør. Utleieren er i all hovedsak er kommunen. Dette byr på flere slags utfordringer:

- Svært ofte dreier det seg om "boliger" bygd over samme lest. De var leid, lå i bofellesskap eller samlokalisert, i rekke eller tun og var nybygd. Les mer NOU 2001:22 Fra bruker til borger.

-Hver femte kommune mener at de har lagt boligene for konsentrert av hensyn til effektiv tjenesteyting, mens dobbelt så mange kommuner mener de har lagt for lite vekt på dette og bygget for spredt (Breivik og Høyland). Det er tendenser til at nye bofellesskap blir større flere steder.

- Mange utviklingshemmede har liten innflytelse på hvor de skal bo og hvem de da skal bo sammen med. Boligene kan fortsatt langt på vei betraktes som "en plass"i omsorgssystemet.

-De som leier sin bolig får ikke del i formuesøkningen som eierskap representerer, og har derfor mindre handlingsrom på boligmarkedet.

Boligstrategi
«Bolig for velferd" er regjeringens strategi for vanskeligstilte på boligmarkedet. Denne strategien skal samle og målrette den offentlige innsatsen overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Strategien gjelder fra 2014 til 2020. Den gir en oversikt over politikkområdet, der ansvaret er fordelt på flere sektorer. I strategien visess det til at målet om normalisering innebærer at flest mulig skal bo i mest mulig vanlige boliger i ordinære bomiljøer og ha muligheten til å leve selvstendige og aktive liv.  I strategien viser de til at stadig flere kommuner bruker ulike modeller for leie-til-eie som en del av sitt boligsosiale arbeid, der de systematisk hjelper sine leietakere til å bli boligeiere.

Samlokaliserte boenheter skal ikke ha institusjonslignende preg og antall boenheter skal ikke være for stort. Boenhetene bør plasseres i ordinære bomiljøer, slik at prinsippene om normalisering og integrering ivaretas. Ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte. 

NOU 2016:17 På lik linje har som nevnt en grundig gjennomgang av boligsituasjonen for personer med utviklingshemming. Rettighetsutvalget som utarbeidet NOUen baserer seg i stor grad på overnevnte forskning/ referanser. Utvalget diskuterer også mulige tiltak. NOU 2016:17 ble overlevert regjeringen høsten 2016. 

Husbanken planlegger høsten 2020 å kartlegge bosituasjonen for utviklingshemmede. I utlysningen der de søker etter forskningsmiljø til å gjøre denne jobben skriver de at "Boforholdene for utviklingshemmede skal kartlegges og det skal gjøres rede for utviklingen de siste 10 åra. Det skal videre utarbeides forslag til årlig rapportering av bosituasjonen for utviklingshemmede".