NAKUs Kunnskapsbank

I følge Tøssebro, Paulsen og Wendelborg vokser de fleste barn med funksjonshemming opp i sin familie. Av barn som var mellom 4-6 år bodde 1 prosent sammen med andre enn sine foreldre, 0,5 prosent i barnebolig og 0,5 prosent hos en fosterfamilie.  Fram til barnet er 11-13 år øker andelen plassert i fosterhjem til 1,5 prosent. Dette viser at det er vanlig for barn med funksjonshemming å vokse opp i familien sin. Når det gjelder merarbeid har man antatt at barnets funksjonshemming medfører ekstra arbeid og spesielle utfordringer for foreldrene og familien.  Tøssebro, Paulsen og Wendelborg viser til at 96 prosent av foreldrene som har et funksjonhemmet barn i alderen 4-6 år sier at dette medfører ekstra arbeid. 60 prosent av disse igjen sier at det gjelder i "stor grad".  Av foreldre med små barn svarte seks av ti at at omsorgsarbeidet i "stor grad" var mer omfattende på grunn av funksjonshemmingen. Kun 4 prosent svarte " i liten eller ingen grad". Utfordringer knyttet til foreldrerollen handler ikke bare om merarbeid, men også om å gå inn i andre foreldreroller som de var lite forberedt på. Administratorrollen handler om å få ting på plass og kontakten med hjelpeapparatet, som av noen beskrives som en kamp. Noen nevner også en terapeutrolle, hvor foreldre og familie må stå for opptrening av barnet.

Mens andre foreldre kan oppleve at barnet blir mer selvstendig etterhvert som det blir større, blir ikke omsorgsoppgavene nødvendigvis mindre for foreldre med funksjonshemmete barn. Dette varierer også etter grad av funksjonshemming.  Flere mener at omsorgsoppgavene avtar og at merarbeid endres etter økt alder. 17 prosent sier at det har blitt mindre når barnet er mellom 14-16 år, 25 prosent når barna er 17-19 år. For foreldre med barn med sterk funksjonhemming kan det oppleves som vanskeligere å få uformell hjelp fra nettverket, støttekontakt og lignende.     

Man kan raskt anta at foreldre som har funksjonshemmede barn har økt risiko for samlivsbrudd på grunn av merarbeid og større belastninger.

Flere studier fra Storbritannia og USA viser at det er en økt forkomst av samlivsbrudd i familier som har barn med funksjonshemming. Samtidig som studiene viser økt forkomst av samlivsbrudd, finner man ikke at det er noen forskjell fra andre familier. Bildet er derfor svært sammensatt. Urbano og Hodapp (2007) viser til at det er en lavere skilsmisserate hos foreldre som har barn med Downs syndrom, mens Hartley mfl. (2010), viser til en større skilsmisserate i familier som har barn innenfor autismespekteret. Det finnes få nordiske studier om dette, men de som finnes viser mer vanlige tall for skilsmisserater enn eksempelvis amerikanske studier. En forklaring på ulikheter mellom landene kan også være tradisjoner og grunner knyttet til skilsmisse. To norske studier som er gjennomført av Ingstad og Sommerscild (1984) og Lundeby og Tøssebro, 2008, viser til en lavere forekomst av skilsmisser i familier som har barn med funksjonshemming.