Kunnskapsbanken

Omsorgstrappa forutsetter at man anser at mennesker som har behov for omsorgstjenester ikke er like. Den enkelte må vurderes individuelt, og tjenestetilbudet må tilpasses den enkelte. Behovet for hjelp og bistand vil for noen være relativt enkelt og lite, mens det for andre er snakk om meget omfattende og sammensatte tjenestebehov. Tjenestetilbudet må reflektere den enkeltes behov, og omsorgstrappa viser til en sammenheng der økende behov møtes med økende tjenestetilbud. I tillegg inneholder tenkningen knyttet til omsorgstrappa en forståelse av at ulike omsorgstjenester (eller deltjenester innen omsorgsområdet), utgjør de forskjellige trinnene i trappa. Noen tjenestetyper er innrettet hovedsakelig mot innbyggere med et lite bistandsbehov, noen mot de som har store bistandsbehov, mens andre tjenestetyper kan være innrettet slik at de både betjener mennesker med store og små bistandsbehov.

Siden det ikke foreligger noe statlig krav til hvordan kommunen skal organisere omsorgstjenesten, vil det variere fra kommune til kommune hvilke deltjenester som finnes og hva som er benevnelsene på dem. For likevel å gi en oversikt, gies det en generell beskrivelse av en omsorgstrapp i en tenkt kommune. Det er viktig å forstå beskrivelsen slik at det i praksis ikke eksisterer tette skiller mellom trinnene. En og samme tjenestemottaker kan motta tjenester som er plassert på ulike trinn i trappa samtidig, og innen samme trinn i trappa vil det i alle kommuner til en hver tid finnes mennesker med store forskjeller i bistandsbehov.
 
Trinn 1
Tjenester som ikke er knyttet til direkte tjenesteyting fra menneske til menneske. Det tenkes her på tjenester som for eksempel trygghetsalarm, tilrettelegging av bolig, tekniske hjelpemidler og matombringning. Dette er tjenester som har "et standardisert preg" og som primært er tenkt å bidra til at den som har et bistandsbehov da kan bli helt eller delvis uavhengig av personlig bistand.

Trinn 2
Praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, er i loven betegnet som personlig assistanse. I mange kommuner benevnes dette som hjemmehjelpstjeneste eller boveiledning. Det snakkes her om personlig tjenesteyting knyttet til praktiske forhold. Det tenkes for eksempel på hjelp til matlaging, handling, rengjøring og andre praktiske forhold som den som har bistandsbehovet ikke kan ivareta selv, og der konsekvensen av manglende bistand vil være alvorlig for den det gjelder. Denne type tjenester ytes i tjenestemottakerens hjem, uavhengig av om dette er en ordinær eller en tilrettelagt bolig. Tjenesteyter forflytter seg gjerne fra hjem til hjem, og yter hjelp til flere i løpet av samme arbeidsdag. Tjenestetilbudet kan variere mye i omfang fra mottaker til mottaker, og over tid. Eksempelvis mellom én time annenhver uke og opp til flere timer per dag.  Kommunens ansvar for ulike former for personlig assistanse reguleres av Helse- og omsorgstjenesteloven mens den enkeltes rett til denne type hjelp, reguleres av Pasient- og brukerrettighetsloven.

På omsorgstrappas andre trinn, vil mange også plassere tjenester som primært støtter opp om tjenestemottakerens egenomsorg og privat omsorg fra familie og andre. Dette inkluderer også avlastningstjenester rettet mot barn eller eldre, i institusjon (sykehjem/barnebolig) eller i tjenestemottakerens hjem. Omfanget av slike tjenester varierer mye.

Trinn 3
Helsetjenester i hjemmet (ofte kalt hjemmesykepleie) - herunder hjelp til å ivareta medisinske behov. Det tenkes her på bistand til personlig stell, medisinering, gjennomføring av medisinske prosedyrer i forbindelse med ulike funksjonstap eller sykdom. Noen kommuner har valgt å skille ut sykepleiefaglige tjenester, og organisert sykepleierne som en egen virksomhet. Tjenestene organiseres ofte på samme måte som praktisk bistand/hjemmehjelpstjenesten, og omfanget varierer gjerne fra ett besøk hver annen uke til bistand flere ganger daglig. Kommunens ansvar for å yte helsetjenester i hjemmet, reguleres av Helse- og omsorgstjenesteloven og tilsvarende reguleres den enkeltes rett til denne type tjenester av Pasient- og brukerrettighetsloven.

Trinn 4
Det er i mange kommuner vanlig å betrakte en kombinasjon av 2 og 3 (personlig assistanse og helsetjenester i hjemmet) som trinn 4. Det er også mulig å yte så omfattende hjemmetjenester at det i realiteten er snakk om heldøgns omsorg. Overgangen er flytende, se Trinn 5.

Trinn 5
Heldøgns omsorg. Dette trinnet berører både spørsmål om hva som skal til for å kunne benevne noe som "heldøgns" (det foreligger ingen nasjonal eller allment akseptert definisjon), spørsmål om bolig/ulike boligtyper og spørsmål om heldøgnstjenester som ytes i institusjon. Dette trinnet vil i praksis inneholde tjenester for mennesker som har fra middels til de mest omfattende bistandsbehovene.

Med heldøgns omsorg kan man tenke seg et spenn fra en situasjon der det "er en person tilstede i bygningen hele døgnet" til en ordning som medfører at det er flere tjenesteytere sammen med tjenestemottakeren kontinuerlig.
Boligspørsmålet: De fleste i målgruppen for heldøgns omsorg har et selvstendig, individuelt behov for tilrettelagt bolig. Dette forsterkes av at det er viktig å unngå unødig ressursbruk på ting som ikke er direkte brukerrettet. Det tenkes her for eksempel på transport av personell. Dette medfører at det som en del av et heldøgns tjenestetilbud, gjerne også tilbys en tilrettelagt bolig eller institusjonsplass. Tilrettelagte boliger har flere benevnelser. "Omsorgsbolig" er allment brukt, og samtidig også benevnelsen på boliger bygd med tilskudd via en særskilt statlig ordning. I noen kommuner er det vanlig å bruke benevnelser som "bokollektiv" og "bofellesskap" når tilrettelagt bolig kombineres med heldøgns omsorg.
Bolig eller institusjon. Samtidig som dette er et forhold som har betydning for hvilke lover og forskrifter som regulerer driften av den heldøgns omsorgstjenesten, så er dette også et spørsmål som i mange kommuner er koblet sammen med omfanget på tjenesteytingen. Sykehjem, som er heldøgns omsorgstjeneste som ytes i institusjon, oppfattes i mange kommuner som et trinn høyere i omsorgstrappa enn opprinnelig bolig eller omsorgsbolig med heldøgns omsorgstjeneste. Dette er et forhold som i stor grad følger av faglige og organisatoriske tradisjoner i kommunen, og ikke noe som følger av statlige føringer eller klare og entydige forskningsresultater. Institusjon eller bolig som arena for heldøgns omsorgstjenester, berører også spørsmål av mer ideologisk/faglig karakter: Egenomsorg, menneskeverd, myndiggjøring og så videre.
Begrepet «bolig med heldøgns omsorgstjenester» ble i § 7-2 i forskrift 4. desember 1992 nr. 915 til lov om sosialtjenester m.v., avgrenset til å omfatte aldershjem, barneboliger og privat forpleining. Siktemålet med avgrensningen, var å unngå at reglene i sosialtjenesteloven kapittel 7 også ble anvendt i boformer som bør anses som egne boliger.
Om leieforhold. Det er viktig å være klar over at kommunen ikke kan velge å flytte personer fra ett bofellesskap/en omsorgsbolig til en annen eller velge å tilby institusjonsplass som alternativ med mindre personen det gjelder ønsker denne endringen. Dette følger blant annet av husleielovens bestemmelser om vilkår for oppsigelse av tidsubestemt leieavtale.
Målgrupper. Det er i Norge i dag forskjell på hvilke forventninger innbyggere, tjenestemottakere, pårørende, tjenesteytere, ledere og politikere har til omfang og organisering av heldøgns omsorg, avhengig av målgruppe. For eksempel tilbys eldre gjerne heldøgns omsorg i institusjon, mens yngre i større grad mottar heldøgns omsorg i egen bolig i form av en omsorgsbolig, bofellesskap eller lignende. Slike forskjeller reflekteres også i formelle krav til kommunenes tjenesteyting, der det heter at yngre ikke skal tilbys heldøgns omsorg i institusjon. Et unntak fra denne regelen er bruk av barnebolig, der barn under myndighetsalder tilbys heldøgns omsorg. Barneboliger er lovregulerte som institusjoner.
Korttids- eller langtidsopphold. Mange oppfatter behovet for heldøgns omsorg som en langvarig eller permanent situasjon. Dette er ikke alltid riktig, da en relativt stor andel (kanskje så mye som opp til 25 %) av de som mottar heldøgns omsorgstjenester har det for et kortere tidsrom inntil situasjonen har stabilisert seg eller forbedret seg. Det vil i disse situasjonene være naturlig å tilby heldøgns omsorgstjenester uten at tjenestemottaker trenger å leie eller på annen måte må betale for en ekstra bolig. Da tilbys det gjerne et korttidsopphold i institusjon, ofte i kommunens sykehjem. I mange tilfeller vil også et slikt korttidsopphold bety det ”høyeste” trinnet i omsorgstrappa i betydningen av at det ytes omfattende og sammensatte tjenester under oppholdet. Om heldøgns omsorg i form av langtidsopphold i institusjon og heldøgns hjemmetjenester i tilrettelagt bolig kan sidestilles, er ofte også mer et spørsmål om omfanget på heldøgnstjenesten enn et bolig- eller verdispørsmål.